Favorittbarn?

[AnonymBruker]

Jeg har et søsken og har hele livet hatt en stygg følelse av at pappa er mer glad i h*n enn meg..h*n er også førstefødte

Til dere som er foreldre, er dere mer glad i ett av barna deres? hvorfor? svar gjerne anonymt. Jeg dømmer ingen, jeg vil bare vite mer om det.

[Sugerøret]

Har 2 barn, 2 års mellomrom og med hånden på hjerte : Jeg elsker dem like høyt

[Sign]

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker mine to barn like høyt. Det behøver ikke nødvendigvis bety at jeg bestandig "liker" begge to like mye... (forstå meg rett).

Et av barna er akkurat nå i en vanskelig alder og jeg må innrømme at barnet for tiden gir meg en del bekymringer og at oppførsel og handlinger fører til en del krangling og irritasjon.

Men jeg elsker begge barna mine uendelig mye

[Gjest slakkis]

andre?

[Gjest Gjest]

Ei venninne av meg sa dette:

Før jeg fikk nr2, var jeg livredd for at jeg ikke skulle bli like glad i ham som i førstefødte. Faktum er at begge to betyr uendelig mye for meg, og selv om jeg er like glad i dem, så er jeg glad i dem på forskjellig måte. Jeg setter pris på forskjellige karaktertrekk hos dem, men jeg kunne gitt hva som helst for dem begge.

Nå har jeg bare ett barn... Men jeg tenker at foreldre er ikke mer glad i det ene barnet enn det andre, men går kanhende bedre overens med det ene - og at det da fra utsiden kan se ut som om forelderen er mer glad i denne.

[Gjest Okusan]

Elsker alle like høyt, men kanskje på litt forskjellige måter? Det handler også litt om hvilken "type" omsorg barnet trenger, de er jo så ulike personligheter. Men å være mer glad i en av dem? Nope- det har jeg med hånden på hjertet aldri følt.

[AnonymBruker]

Føler på samme måte som deg TS, bare at det gjelder min mor og mitt søsken er to år yngre enn meg.

Jeg føler at min mor setter mer pris på mitt søsken, og blir mer glad når h*n kommer på besøk. Dessverre fører dette til at jeg setter mindre pris på mitt søsken og en del negative følelser, siden jeg føler min mor forskjellsbehandler i mitt søskens favør.

Er det ingen som mener de gjør dette?

Og hva hadde dere gjort hvis deres barn uttrykte at de følte det slik?

[Gjest EasyRider]

Joda. Nummer 2 forblir nummer 2 hele livet hvis det er samme kjønn. Foreldre kan si hva se vil men nummer 1 får ofte støtten og nummer 2 får "skylden". Og nummer 3 blir gullungen som får alt. Dette avhenger litt av aldersforskjeller men mønsteret er klart og endres ikke gjennom livet selv om man sier ifra.

[Gjest Annaires]

Joda. Nummer 2 forblir nummer 2 hele livet hvis det er samme kjønn. Foreldre kan si hva se vil men nummer 1 får ofte støtten og nummer 2 får "skylden". Og nummer 3 blir gullungen som får alt. Dette avhenger litt av aldersforskjeller men mønsteret er klart og endres ikke gjennom livet selv om man sier ifra.

Slik har jeg aldri opplevd det, selv om jeg har en tre år eldre storesøster.

[Gjest Okusan]

Joda. Nummer 2 forblir nummer 2 hele livet hvis det er samme kjønn. Foreldre kan si hva se vil men nummer 1 får ofte støtten og nummer 2 får "skylden". Og nummer 3 blir gullungen som får alt. Dette avhenger litt av aldersforskjeller men mønsteret er klart og endres ikke gjennom livet selv om man sier ifra.

Dette synes jeg ble i overkant generaliserende.

Det er forresten ikke lenge siden det var en lengre artikkel i A-magasinet om "Dritten i midten" (som det har blitt kalt her på KG, der folk i ramme alvor har hevdet at det er uforsvarlig å få flere enn to barn, fordi mellom-barnet er dømt til et liv som mislykket, uelsket og med psykiske problemer)- som viser at barnet i midten statistisk sett gjør det bedre enn sine søsken.

Jeg sier ikke at mønsteret ikke finnes- for det er klart at f.eks førstemann får mye oppmerksomhet, og minstemann kan ha en tendens til å bli familiens baby langt inn i skolealder. Men jeg tror og håper at majoriteten av foreldre er mer oppegående og reflekterte enn å la slike tilfeldige faktorer utfolde seg i fri dressur

[Gjest Allis]

Jeg har to barn, og jeg trodde aldri jeg skulle elske nr 2 like høyt som nr 1, men det gjør jeg! Jeg har to barn med veldig, veldig forskjellig personlighet, og som andre sier; man kan like det ene barnet bedre enn det andre. Misforstå meg rett, for det er ikke det at man ikke liker sitt eget barn, men det er bare noe med kjemi.

Jeg elsker nr 1 høyest (på en måte) fordi dette barnet er mitt førstefødte og dette barnet var ekstremt etterlengtet.

Med nr 1 er det en del trekk fra meg selv og andre i familien, som jeg ikke liker så godt (hverken hos barnet eller meg) Dette barnet har også et lynne som er annerledes enn meg og nr 2.

Likevel elsker jeg nr 2 høyest (på en annen måte) fordi dette barnet har en personlighet som er svært elskverdig, og fordi barn nr 2 og jeg går veldig godt i sammen.

Konklusjonen er at begge barna mine er like høyt elsket, men av forskjellige grunner

[Gjest EasyRider]

Okusan - det er du som generaliserer. TS spurte om andre har opplevd det slik. Det har jeg. Hva du ønsker å gjøre videre med informasjonen er opp til deg.

Hva om du la inn dine egne erfaringer slikTS spør om?

Det er forøvrig slik at foreldre og barn etablerer et adferdsmønster tidlig. Dette opprettholdes hele livet. Jeg er såpass gammel at jeg er ferdig med å være nummer 2. Jeg er nummer 1 i min egen familie og det er også mine barn.

[AnonymBruker]

Jeg elsker nr 1 høyest (på en måte) fordi dette barnet er mitt førstefødte og dette barnet var ekstremt etterlengtet.

Allerede der sier du jo at du elsker barn nr 1 høyest.

Jeg kan skjønne at man har ulike personligheter og at man kanskje har flere like interesser som et av barna, men å behandle de ulikt, vise mer kjærlighet eller mer likegyldiget til et av barna er for meg helt sykt. Det er forferdelig sårende for barnet å føle seg mindre elsket, og den følelsen kommer til å vare hele livet.

[AnonymBruker]

Jeg var unge nr 2 i en søskenflokk på 3 og jeg merket veldig forksjellsbehandlingen. den første var førstefødte (tror mor får ett strerkt bånd med første barn) jeg var mellombarnet, men lenge yngstejenta også da. men når den minste kom var han leenge attpåklatten, gullungen nesten "mirakelet" siden han sikkert ikke var helt "meningen".

[Gjest EasyRider]

Det som er dumt er at det er SÅ tydelig for barna og SÅ utydelig for foreldrene. Derfor er kommunikasjon en nøkkel men (!) jeg tror dette er så ubevisst innarbeidet at man i en hektisk hverdag har folus på andre ting. Men det er noe som er sårt for barnet selv i voksen alder. Kanskje mest i voksen alder faktisk.

[Gjest Okusan]

Okusan - det er du som generaliserer. TS spurte om andre har opplevd det slik. Det har jeg. Hva du ønsker å gjøre videre med informasjonen er opp til deg.

Hva om du la inn dine egne erfaringer slikTS spør om?

Jeg synes fremdeles din påstand om at nummer to forblir nummer to, og nummer tre er gullungen, og sånn er det med den saken, er generaliserende. At du opplevde det slik har jeg på ingen måte tenkt å bestride, og jeg tror også det er mange andre som har opplevd det på den måten. Men derfra til å slå fast at nummer en får det sånn, nummer to får det slik- som om det var en generell regel, høres veldig ut som generalisering i mine ører.

Jeg la inn mine erfaringer i det første innlegget Kjenner meg ikke igjen, men er absolutt åpen for at andre kan føle det på den måten.

Kunne skrevet en lengre avhandling om hva slags metoder vi bruker hjemme for nettopp å unngå at forskjellige samhandlingsmønstre blir misopppfattet av barna som "forskjellsbehandling", men det ville tatt en evighet. Men vil understreke at det ER et tema hver eneste dag, for jeg tror du har helt rett i at mye av kommunikasjonen er så automatisert og ubevisst at det lett kan danne seg mønstre som foreldrene ikke ser.

Edit: dagens dummeste leif "Høres ut som generalisering i mine øyne"

Endret 13. april 2012 av Okusan

[Gjest sjoko]

Joda. Nummer 2 forblir nummer 2 hele livet hvis det er samme kjønn. Foreldre kan si hva se vil men nummer 1 får ofte støtten og nummer 2 får "skylden". Og nummer 3 blir gullungen som får alt. Dette avhenger litt av aldersforskjeller men mønsteret er klart og endres ikke gjennom livet selv om man sier ifra.

Dette er tull. Jeg vet om flere eksempler på det motsatte, hvis man i det hele tatt kan snakke om slikt. Tror sannheten er (ofte) at dette er noe som foregår i barnas eget hode. Det er jo ikke til å unngå at foreldre behandler barna ulikt, de ER ulike, og foreldrene er kanskje ikke flinke nok til å vise at de er glad i barna sine uansett. Men jeg tror de fleste foreldre er like glad i alle barna sine, selv om de har et forskjellig forhold til dem.

[Gjest EasyRider]

Okusan - det er du som generaliserer. Jeg har kun svart på TS sitt spørsmål om hva jeg opplever. Tolking utover det må du selv stå for.

Sjoko - jeg kan igjen bare gjenta at jeg svarte på TS sitt spørsmål slik det ble bedt om. Det jeg sier er selvopplevd. Du må gjerne mene at det jeg opplever er tull men for meg er det fakta i min situasjon.

Generelt (!) så gir søk på "forskjellsbehandling av barn" 26500 treff på Google.no. Oppslag på "treating children differently" gir 40.000.000 treff. 40 millioner. Du kan søke på flere begrep og det er helt klart at mange sliter med dette. Det kan jeg også love deg ikke er tull.

Foreldre har plikt til å være rettferdige. Og du har en plikt både til å lytte og spørre barna for å sjekke hva de føler. Mange gidder ikke en gang det. Så trist. For barna.

Dette er et område det forskes på internasjonalt innenfor bla sosiologi. Men det er neppe nødvendig det da når Sjoko og Okusan har svaret allerede. Og det finnes sikkert heller ikke litteratur på området? Well, I've got bews for you:

Dere kan slå opp på The Middle Child Blues, The Birth Order Book, the Birth Order Blues, Middle Child, Dealing with being the middle child, Confessions of a middle child, Birth order and parenting og mange flere titler til. Jeg anbefaler å fylle på med kunnskap.

[AnonymBruker]

Nå kan jeg riktignok ikke svare som forelder, for jeg har bare ett barn, men jeg svarer som barn selv.

Jeg er eldst, og opplevde gjennom hele oppveksten at min to år yngre lillebror ble favorisert. Jeg ble tidlig overlatt til meg selv, fordi jeg jo var så selvstendig og "flink". Lillebror fikk all støtte, og innimellom til og med lekene mine. "Du har jo så mange," var argumentet moren min brukte da hun ga bort den ene av mine to Barbie-dukker til broren min, for at han senere skulle bruke den til å kjøre over med bilene sine...

Selv nå i voksen alder er det ikke måte på hvor stas det er med lillebroren min, og mamma skryter uhemmet av han, uansett hva det er han gjør.

Selv har jeg et dårlig forhold til broren, og forholdet til foreldrene mine er ikke stort bedre.

[Gjest EasyRider]

Hmm, trist å høre det er uansett interresant å se hvordan foreldre takller "Birth Order". Det bør jo være slik at det er en god balanse og en viss rettferdighet. Uansett rekkefølge.