Familiemedlemmer til Afghanistan?

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette er postet på rett sted, men fant ikke akkurat noe sted som passet bedre enn dette.

Er det noen som har familie som har vært i utlandet? Irak, Afghanistan..? Storebroren min drar nå ut i mai, og jeg må ærlig si at jeg gruer meg. Å vite at min storebror skal til Afghanistan, er utrolig rart å tenke på.. Litt uvirkelig. Å vite at min kjære og snille storebror skal ut..

Jeg unner han selvfølgelig den opplevelsen og skjønner at han må gjøre dette for å få litt erfaring. Men likevel, vi har vokst opp sammen og har masse minner sammen. Hva om det skjer noe med han? Trenger ikke å være noe fysisk, men jeg kan tenke meg at han blir påvirket psykisk likevel. De får jo oppfølgning når de kommer hjem på alle slags mulige måter.

Er det noen som har noen erfaringer? Han skal være der i 6 mnd så vidt jeg vet, og etter det har han fast jobb her i Norge.

Afghanistan er vel blitt roligere enn hva det var tidligere?

[Gjest Gjest]

Situasjonen i Afghanistan har ikke blitt roligere. Det har blitt verre den siste tiden. Men de fleste som blir drept er afghanere. NATO-soldatene er hatet av svært mange afghanere. De siste drapene på NATO-soldater har blitt utført av soldater som tidligere var blant deres afghanske allierte. Dette gjør situasjonene mer alvorlig og mer uforutsigbar.

Personlig er jeg sterk motstander av krigen i Afghanistan. Jeg forstår ikke at unge "snille" menn frivillig deltar i denne krigen. Jeg tror mange drar dit uten å tenke så mye over hva de er med på.

Legger ved en link til en artikkel om Norges delaktighet i angrepskriger som jeg synes er tankevekkene: http://www.kulturverk.com/2012/03/28/ikke-min-krig-norges-delaktighet-i-angrepskriger-og-det-tvilsomme-%c2%abvi%c2%bb/#comments

[Gjest Gjest]

Afghanistanbloggen

http://andershammer.com/

[TheHairyToothfairy]

Jeg har vært et par ganger i afghanistan, også irak.

Jeg har bakgrunn som jeger, og har dermed vært litt tettere oppi konfliktområdene enn hva som er til vanlig.

Først og fremst vil jeg få si at jeg angrer ikke, og jeg hadde glatt reist ned igjen. Jeg tror på saken det kjempes for, selv om også jeg kan se på det hele som håpløst slik hendelsene man er gjennom hver dag der nede fremstår. Og, jeg har også sett resultater. Jeg er også stolt over å ha bidratt i situasjoner som helt klart tilhører både norsk og afghansk historie. Og, jeg er veldig takknemlig for å ha fått lov til å se konflikten med egne øyne og dermed også forsøke å forstå den.

La meg også få sette sterke ord på at det bildet norsk presse maler av konflikten i afgh er helt forbasket idiotisk. Det er ikke få ganger man har sittet og lurt på hva de norske journalistene egentlig bedriver, og om de har fått med seg hvor landet faktisk ligger.

Når det gjelder faremomentet av å tjenestegjøre der, så ville jeg egentlig ikke ta det så tungt. Min far hadde noen gode ord til min mor om dette, da jeg atter en gang reiste ned; "han er tryggere der nede enn han er på veiene i norge med vogntog". Det ironiske var at det er faktisk sant. Det er aktivitet, det er skuddvekslinger, det er IODs. Men det er man jo forberedt på, så det betyr ikke så mye når du veier det opp. Jeg har flere kollegaer i transportbransjen som har mistet livet eller skadet seg for alltid på Norske veier, enn jeg har kollegaer som har mistet livet eller skadet seg for alltid i strid.

Vær allikevel klar over at den største skaden sitter ikke i det du ser på huden. Den største og farligste skaden er den som kommer når ditt eget skudd treffer. Det å takle disse opplevelsene er veldig individuelt, men felles for alle er at det BLIR en reaksjon. Nest etter dette kommer det å måtte se effekten av andres vold mot andre. Det er ikke hyggelig å se hvordan mennesker kan te seg mot andre, og det går inn på en. Presset av å være i konstant beredskap kan også forandre psyken veldig, det var denne som tok meg.

Nå sier du ikke noe om hva han skal tjenestegjøre som der. Det er stillinger som knapt ser annet enn bilder av aktivitet, og det er de som går spiss hele tiden. Det trenger dermed ikke bli snakk om noe spesiell ekstreme forandringer på din brors vesen, det er svært stille område sammenlignet med feks Balkan. Tro meg på det.

Det beste du kan gjøre er å ikke bekymre deg så mye. Det hjelper både deg og han. Skriv brev. Og IKKE hør på alle forståsegpåere som skal synse og mene, de aner sjeldent hva det faktisk handler om. I mange tilfeller vil du vite bedre enn dem fremover.

De som sitter her hjemme i det "sivile helvete" vet faktisk ikke det spøtt om hvordan det kjennes, føles eller ser ut.