Et ekstra begavet barn?

[Surriball]

Uten at jeg kan regnes som "meget begavet", men som litt over snittet skoleflink, kan jeg fortelle at det går HELT fint å hoppe opp et trinn. Jeg ble flyttet opp i andre klasse da jeg begynte på skolen fordi jeg kjedet meg, gjorde ekstralekseboken på en kveld og var ekstremt skuffa over skolen. Jeg husker godt at jeg trivdes mye bedre i andre klasse, som passet bedre til mitt nivå. Jeg var fortsatt en av de flinkeste i klassen, og hadde det fint sosialt.

Hvis du tror gutten din får det bedre på et høyere trinn: ta kontakt med ppt-tjenesten og få ham utredet.

Det kan kanskje være litt vanskelig å være yngre i puberteten, det syntes i hvert fall jeg. Alle de andre fikk pupper og mensen mens jeg hang etter et år, men det gikk seg til. Det viktigste er uansett at man har venner og har det bra sosialt og får nok faglige utfordringer.

Man trenger ikke være et geni av ekstreme dimensjoner for at det skal være riktig å hoppe opp et trinn!

[Gjest Spinell]

Jeg er kjent med to "leire" som har vært opptatt av begavede barn her i Norge. Den ene er et nettverk kalt Lykkelige barn. Her kan man som forelder helt sikkert hente råd og tips fra andre foreldre som har vært gjennom det samme - hva kan man gjøre, hva bør man ikke gjøre, hvordan skal man best ivareta barnets evner og interesser osv

Den andre jeg kjenner til er professor Martin Ystenes, som selv er far til to begavede barn, og som har samlet en del informasjon og artikler (dessverre av noe eldre dato) om temaet.

Til dere som sier at "alle mener ens eget barn er spesielt oppvakt" (underforstått; kom ikke her - barnet ditt er nok helt normalt): husk at det i enkelte tilfelle faktisk er fakta!

[Gjest O___o]

Lar barnet vokse opp til et hvilket som helst annet barn.

[Gjest Anonym]

Takk for svar. Selvsagt skal han vokse opp som andre unger, men det blir mer og mer tydelig at han trenger ekstra stimuli. Fagene på skolen går veldig lett, han bryner seg såvidt på ekstralekser, det er rett og slett for lett og han blir rastløs og ukonsentrert.

Jeg mener heller ikke at han er noe underbarn som har spesielle evner, for det har han ikke. Men han lærer svært fort og kjeder seg når det ikke er utfordrende. Så meningen med mitt opprinnelige spørsmål var å få innspill og ev erfaringer fra andre med slike unger. Det vil neppe være aktuelt å bytte til et annet trinn på skolen, jeg tenker at vi må kunne stimulere han i det miljøet han er i idag.

Vi får begynne med en samtale med lærer tenker jeg

[Gjest Januar]

Jeg lærte meg selv å lese da jeg var 4 år, fra jeg var 5 år skrev jeg dagbok.

Forsøkte å lære de andre barna i barnehagen å lese, men det var ikke så enkelt.

Det var ingen som gjorde noe i forhold til at jeg var ekstra flink, og jeg kjedet meg gjennom hele skolegangen. Har aldri gjort ei lekse, og manglet selvsagt alt som het studievaner da jeg begynte på universitetet.

Hvis noen har et barn som de mener er litt forut for sin alder, så anbefaler jeg at du/dere følger opp. Sørg for at barnet har noe å bryne seg på og strekke seg etter.

[Eleutheria]

Hva du som forelder mener er strengt tatt underordnet. Hør på barnet, og snakk med barnet!! Hvis barnet sier "jeg kjeder meg på skolen fordi jeg allerede kan det vi jobber med" eller "jeg gidder ikke jobbe med lekser/på skolen fordi det er for enkelt", da bør alarmene begynne å gå.

Læren om å lære bort er faktisk ikke rocket science. Man kan snakke om tre soner: Den innerste sonen, sone 1, er det man kan allerede, sonen utenfor (2) er lærdom som er innen rekkevidde i forhold til det man allerede kan, og sonen ytterst (3) er det man ikke har noen forutsetning for å ta til seg fordi man mangler grunnlaget. Optimal læring havner alltid i den sonen hvor man tar utgangspunkt i noe eleven kan, eller har grunnlag for å forstå. Så godt som samtlige problemer i den norske skolen i dag er at elevenes "soner" ikke er samkjørte og at lærerne ikke tar høyde for dette når de legger opp undervisningen; det som er utenfor noens fatteevne er i sone 1 for andre elever.

Beveger man seg konstant i sone 3 vil man til slutt gi opp, fordi man ikke forstår uansett hvor hardt man prøver. Det skremmende er at nøyaktig det samme ofte skjer dersom man utelukkende beveger seg i sone 1! Man blir lei, og man gidder til slutt ikke bruke energi på det fordi man blir lei av å bare stampe rundt i det samme sporet. For å sammenligne det med f.eks. kjøreopplæring: Ville du følt at du kom noen vei hvis kjørelæreren din kastet deg rett ut i trafikken midt i Oslo sentrum i rushen i første kjøretime? Hva hvis du hadde mestret giring, clutching, bakkestart, igangkjøring og hele røkla allerede i første kjøretime, men kjørelæreren hadde insistert på at du skulle bruke også de neste ti kjøretimene/ukene på en kjip parkeringsplass for å terpe på det du allerede har mestret, "bare for å være sikker på at du kan det før vi gjør noe nytt"? Det høres absurd ut, men norske skoleelever opplever konstant situasjoner som kan sammenlignes med disse to.

Et annet argument mot "genierklæringen" av enkelte barn er at de fleste barn har områder hvor de er langt bedre enn snittet - men de har sannsynligvis også områder de sliter med. Selv var jeg alltid langt foran de fleste andre i matte og språkfag, mens i f.eks. naturfag, samfunnsfag og historie var jeg helt midt på treet. Andre igjen var gjennomsnittlige i de fleste fag, men slet tungt med matte, eller å skrive. Ofte holder det å tilpasse nivået for barna på et område eller to for at de skal føle at alt flyter mye lettere.