Hvorfor går du til psykolog?

[Gjest O___o]

Helt enkelt: Hvorfor går du til psykolog?

Sånn.

Legger tabuene på hylla.

Siden det er Påske.

( Eller siden jeg generelt er vitebegjærlig )

Og å bruke AB-knappen er selvsagt helt ok

[Gjest Levitate]

Fordi jeg er alvorlig deprimert og trenger hjelp. Jeg blir satt på medisiner i hytt og pine, men nekter å ta dem. Det sier sitt. Rett og slett fordi jeg er et stort null. Lite gøy. Har gått i to år.

Endret 6. april 2012 av Levitate

[Chord]

Depresjon her også. Har gått i litt under et halvt år.

[Gjest O___o]

Fordi jeg er alvorlig deprimert og trenger hjelp. Jeg blir satt på medisiner i hytt og pine, men nekter å ta dem. Det sier sitt. Rett og slett fordi jeg er et stort null. Lite gøy. Har gått i to år.

<3

[AnonymBruker]

Helt enkelt: Hvorfor går du til psykolog?

Sånn.

Legger tabuene på hylla.

Siden det er Påske.

( Eller siden jeg generelt er vitebegjærlig )

Og å bruke AB-knappen er selvsagt helt ok

Etter fire år hos en flink, men høflig psykolog gadd jeg ikke mer. Det får være måte på dulling og syting. Mine problemer er ikke verdens navle.

Vil ikke si jeg har det direkte strålende nå, men det er da greit nok

[AnonymBruker]

Spiseforstyrrelser (anoreksi med bulimiske tendenser), engstelig personlighetsforstyrrelse og depresjoner. Jess da.. men ellers har jeg det bra!

[AnonymBruker]

Fordi at en vanskelig barndom kom og beit meg i rumpa for noen år siden........jeg har fortrengt store deler av min oppvekst. Har minner fra da jeg var helt liten og foreldrene mine fortsatt var gift (var en lykkelig tid), og deretter husker jeg lite frem til jeg var en 14-15... Desverre så var det mamma som fikk hovedomsorgen for oss, hun var ustabil, diagnose bipolar og manisk depressiv. Så vi flyttet ofte, over hele Norge. Lite kontakt med pappa i oppveksten pga all flyttinga (han tapte desverre i rettsaken)...

[AnonymBruker]

Pga langvarig alvorlig psykisk sykdom. Har en schizofrenidiagnose og tvangslidelse. Var også deprimert i mange år, før jeg fant medisiner mot det som hjalp fantastisk. Har også slitt med anoreksi, og jobber for å unngå tilbakefall. Huff, det var alt...

Det flotte er at det går ann å få hjelp, og å bli frisk, selv om det tar lang tid :-)

[AnonymBruker]

Er utbrent, har angst og litt tvang. Men det går mye bedre nå

[AnonymBruker]

Har en personlighetsforstyrrelse. Gått til psykolog i 7 år.

[*happy*]

Har gått til diverse psykologer i 12 år pga schizofreni og spiseforstyrrelser i forskjellige varianter. Men etter mye snakk og medisiner ser jeg at det er et lys i tunnelen, endelig!

[EmilyRose]

Har fått diagnosen Bipolar Lidelse og har prøvd mer enn en gang å ta mitt eget liv.

[EmilyRose]

Fordi jeg er alvorlig deprimert og trenger hjelp. Jeg blir satt på medisiner i hytt og pine, men nekter å ta dem. Det sier sitt. Rett og slett fordi jeg er et stort null. Lite gøy. Har gått i to år.

[AnonymBruker]

Jeg går til psykolog fordi jeg ble brutalt voldtatt for 5 år siden, og har etter det utviklet klaustrofobi, angst, og en spiseforstyrrelse som går ut på at jeg spiser uten noen særlig form av kontroll (Overspising).

Det verste er å være en overspiser. Jeg føler så utrolig mye skam over nettopp dette, at ikke engang min kjæreste vet om at jeg gjør dette. Det fyller meg med så jævlig mye sorg å ikke kunne fortelle han om det.

[Fanta Exotic]

Jeg går ikke nå, men gikk til det som barn. Fra jeg var seks til jeg var 13, fire ganger i uken. Jeg sov ikke om nettene, fordi jeg var livredd for å drømme. Drømte bare om døden hver gang kroppen sovnet, og jeg våknet og var livredd. Brukte hele dagen på å grue meg til natten, og var alltid utrolig sliten fordi jeg aldri sov. Fungerte rett og slett ikke som et vanlig barn.

[Gjest Raggy]

Jeg går til psykolog fordi jeg ble brutalt voldtatt for 5 år siden, og har etter det utviklet klaustrofobi, angst, og en spiseforstyrrelse som går ut på at jeg spiser uten noen særlig form av kontroll (Overspising).

Det verste er å være en overspiser. Jeg føler så utrolig mye skam over nettopp dette, at ikke engang min kjæreste vet om at jeg gjør dette. Det fyller meg med så jævlig mye sorg å ikke kunne fortelle han om det.

Har ingen fortalt deg at PTSD kan være og er ofte diagnosen etter slike opplevelser? Skyld og skam er PTSD sitt etternavn... samt at panikk og spiseproblemer er vanlige symptomer, ja også må jeg legge til at det jeg sier ikke behøver å være rett..

[Gjest Raggy]

Jeg går til oppfølging hos psykriatrisk sykepleier i påvente av behandlingsplass for traumeeksponering. Har PTSD som har roet seg betraktelig etter noen år med full alarm, kaos, angst og skrekk.

[Gjest Bobler]

Nå har jeg nylig sluttet, men jeg gikk til psykolog i 6-7 år pga depresjoner, voldelig barndom, voldtekt, voldelig eks-kjæreste, narkotika i ung alder, selvskading, problemer med mat og store familieproblemer.

Rart de ikke stengte meg inne!

Neida.

Endret 6. april 2012 av Bobler

[AnonymBruker]

Har ingen fortalt deg at PTSD kan være og er ofte diagnosen etter slike opplevelser? Skyld og skam er PTSD sitt etternavn... samt at panikk og spiseproblemer er vanlige symptomer, ja også må jeg legge til at det jeg sier ikke behøver å være rett..

Jeg fikk diagnose PTSD ikke lenge etter dette skjedde, og ble satt på medisiner som skulle dempe angsten, hjelpe meg å fungere normalt etc. Det hjalp ikke og jeg følte meg bare som en zombie, så jeg sluttet på medisinene og prøver nå heller å ta tiden til hjelp og gå i terapi. Symptomene blir svakere for hvert år, og det føles som at det blir bedre og bedre med min angst. Til tider kan det blusse opp veldig, hvis jeg leser om slike saker i media og da får jeg gjerne angstanfall. Det eneste som blir verre med tiden er min spiseforstyrrelse som jeg ikke vet hvordan jeg skal få bukt med. Og det er veldig tærende å bære den inne i meg som en stor og tung hemlighet, men jeg greier ikke å si det til mine nærmeste.

De fleste tror uansett at jeg er frisk, siden det er hele 5 år siden det skjedde. Ingen vet at jeg fortsatt sliter med ettervirkninger. Og det kan virke som at de ikke vil vite heller. Heldigvis har jeg min kjæreste som vet hvor mye dette påvirker mitt dagligliv og støtter meg. Men min spiseforstyrrelse er det bare jeg som vet om.

[Gjest Raggy]

Jeg fikk diagnose PTSD ikke lenge etter dette skjedde, og ble satt på medisiner som skulle dempe angsten, hjelpe meg å fungere normalt etc. Det hjalp ikke og jeg følte meg bare som en zombie, så jeg sluttet på medisinene og prøver nå heller å ta tiden til hjelp og gå i terapi. Symptomene blir svakere for hvert år, og det føles som at det blir bedre og bedre med min angst. Til tider kan det blusse opp veldig, hvis jeg leser om slike saker i media og da får jeg gjerne angstanfall. Det eneste som blir verre med tiden er min spiseforstyrrelse som jeg ikke vet hvordan jeg skal få bukt med. Og det er veldig tærende å bære den inne i meg som en stor og tung hemlighet, men jeg greier ikke å si det til mine nærmeste.

De fleste tror uansett at jeg er frisk, siden det er hele 5 år siden det skjedde. Ingen vet at jeg fortsatt sliter med ettervirkninger. Og det kan virke som at de ikke vil vite heller. Heldigvis har jeg min kjæreste som vet hvor mye dette påvirker mitt dagligliv og støtter meg. Men min spiseforstyrrelse er det bare jeg som vet om.

Medisiner kan gjøre en med ptsd ganske zombie og noen ganger værre ja, det har jeg merke så medisiner bruker jeg ikke. Du kan ha nytte av betablokkere fordi det demper pulsen slik at adrenalinet ikke får herje vilt i kroppen å gi panikk angst.

Jeg har gitt opp å tro at "vanlig terapi kan hjelpe, jeg vil ha et lengre opphold for å bli rehabilitert.

Triggere via nyheter og andre inntrykk kan sette igang flash ja, men traumeeskponering skal visst slå av denne funksjonen slik at det ikke føles så voldsomt når triggerne kommer. For de vil komme men ikke med så sterk kraft etter endt eksponering.

Jeg forsøker å være helt ærlig ovenfor min partner selv om det er vanskelig, han skal være med på deler av behandlingsoppholdet mitt noe jeg tror er helt nødvendig om vi skal klare å leve sammen iom at jeg har mine dårlige perioder.

Så flott at du blir bedre! Nå spora vi kanskje av litt her men....