Vil gjøre en stor selvoppofrelse

[Gjest Freakingawesome]

Heisann, jeg fant ingen andre kategorier hvor jeg føler dette passer så jeg skriver det her.

Som tittelen sier vil jeg gjøre en eller flere store selvoppofrelser slik at jeg kanskje kan få bøtet på alt det jævlige jeg har gjort opp igjennom mitt 21år lange liv.

Tankene, følelsene, angeren, den indre kampen jeg har driver meg til vanvidd, det tar aldri slutt, jeg føler meg konstant jævli med megselv. Jeg drømmer om dette, alt som står i hodet på meg er disse tankene, det er såvidt jeg klarer å fungere sosialt lengre.

Jeg har det så jævli vondt inni meg, jeg har vært igjennom flere psykologer men ingenting hjelper

Jeg føler at dette eller selvmord er den eneste veien ut.

Jeg har oppført meg jævli mot min mor, alt hun ville var å hjelpe meg, alt hun noengang viste meg var masse kjærlighet, alikevel slo jeg henne, banka henne, var jævli mot henne, knivstakk henne 1 gang, behandlet henne rett og slett som dritt, og hun fortsatte bare å gi meg masse kjærlighet.

Til slutt tok hun livet sitt å jeg vet dette er min feil, jeg drev min egen mor til døden! dette er helt forjævlig å leve med

Jeg var ikke god mot min X-kjæreste heller, hun var ganske lik min mor i oppførsel, godhjertet, satte andre foran segselv, var rett å slett en engel, Og jeg derimot jeg var sinna, kjefta hele tiden, ingenting var godt nok for meg, alt min mor fikk oppleve fikk hun også oppleve, alt untatt den fysiske delen (jeg var aldri voldelig mot henne) men jeg psykisk terroriserte henne, hun kom seg heldigvis unna meg. Men jeg savner henne også, hun var og er et fantastisk menneske og jeg skulle ønske jeg kunne vise henne at jeg ikke er den samme dritten som jeg var, nå vil hun ikke engang se på meg, og dette gjør så sinnsykt vondt!

Mye av barndommen/ungdomsårene brukte jeg på å mobbe, på å være jævli, på å være en manipulerende piece of shit, satte ofte folk jeg ikke likte i pinlige å noenganger helt forjævlige situasjoner

Det er mye mye mye mer, jeg er en god gutt innerst inne håper jeg, jeg har brukt de siste 6 månedene på å gjøre alt jeg kan for å forbedre meg, Jeg har fått kustus på aggresjonsproblemene mine, jeg behandler folk med større respekt enn noengang, jeg gir alt jeg har av megselv.

Jeg har til og med donert min egen kropp til forskning på autoimmune sykdommer, spesielt en som heter lupus, det har seg slik at jeg hadde lupus før, men av en eller annen merkelig grunn ble jeg kvitt denne sykdommen, legene tok stor interesse i meg etter det og prøver å finne ut nøyaktig hvorfor sykdommen forsvant. men dette er ikke nok, hver dag våkner jeg med den samme råtne følelsen inni meg, hver dag blir tyngre å tyngre å komme igjennom, jeg tar megselv i å tenke på selvmordsmuligheter stadig oftere.

Så til spørsmålet mitt, er det noen som vet om en slik selvoppofrelse? eller i det hele tatt en måte jeg kan bli kvitt dette som torturerer meg? Er det for sent? kanskje det er likegreit at verden slipper å ha en drittsekk som meg boende på seg? værsåsnill hjelp meg, jeg er desperat.

Mvh en fyr som er langt i fra awesome

Endret 4. april 2012 av Freakingawesome

[Gjest Huskatta]

Uten å komme med kommentarer om fortiden din vil jeg råde deg til å vie ditt liv til å respektere og være snill med dine medmennesker.

Dessuten kan si unnskyld til de du har vært jævlig med.

[AnonymBruker]

Er du ute etter en slags quick fix? Èn handling, og så er du i null, liksom?

Svaret på det du spør om er selvfølgelig å leve resten livet som en bra mann. Kjappere løsninger finnes ikke, med mindre du er katolikk såklart

Ja, og si unnskyld.

[Gjest Freakingawesome]

Er du ute etter en slags quick fix? Èn handling, og så er du i null, liksom?

Svaret på det du spør om er selvfølgelig å leve resten livet som en bra mann. Kjappere løsninger finnes ikke, med mindre du er katolikk såklart

Ja, og si unnskyld.

Quickfix og quickfix, håper ikke jeg må slite med dette resten av livet mitt,

Vil bare bevise for megselv at jeg har det som skal til for å forandre meg,

Vil bli kvitt disse tankene og disse følelsene som river meg ned.

Jeg har sagt unnskyld å beklaget meg til alle jeg har hatt muligheten til å gjøre det for

Mens andre kan jeg ikke beklage meg ovenfor

Vil gjerne legge til at jeg selv har blitt forferdelig behandlet oppigjennom oppveksten, spesielt av min far. Dette er ingen unnskyldning, jeg tar selv ansvar for mine handlinger og til syvende å sist så var det jeg som valgte å være slik jeg var, ville bare nevne dette slik at dere ikke skal få intrykket av at jeg er ondskapen selv, for slik ser jeg virkelig ikke på megselv.

Jeg vet ikke engang hvorfor jeg oppførte meg slik mot dem jeg var mest glad i, jeg fikk aldri noe glede ut av det. Det føltes alltid feil og jeg angret dypt etter hver handling. Men jeg klarte ikke å slutte, det ble bare verre å verre. Og nå som jeg har slutta har jeg ingen måter å ventilere følelsene mine på, alt blir en større å større klump inni meg for hver dag som går, det blir tyngre å tyngre å stå opp om morgenen og jeg klarer ikke å glede meg over noe lengre.

[AnonymBruker]

Hvis jeg var deg, ville jeg tatt noen samtaler med en psykolog. Kontakt fastlegen din, så får du en liste over psykolger med driftsavtale. Skriv ut det du har skrevet her, og send til 10-15 stykker, og vent på svar.

Du er jo kommet et langt skritt på vei!

[AnonymBruker]

Skriv ut det du har skrevet her,

Eller bedre, skriv ut innlegget ditt fra den 7. januar. Ta det gjerne med til fastlegen, også. Er helt sikker på at fastlegen foreslår at du skal få noen samtaletimer. Tror det hadde gjort deg godt, du har opplevd litt av hvert.

[BergenBy]

Dessuten kan si unnskyld til de du har vært jævlig med.

Det er for sent å si unnskyld til moren sin.

[AnonymBruker]

Det er for sent å si unnskyld til moren sin.

Det greier han sikkert å skjønne selv...

Ts, jeg synes også du skal oppsøke psykolog. Både pga. bakgrunnen din, og på grunn av hvordan du har det nå og ønsker å ha det videre framover.

[Gjest Freakingawesome]

Eller bedre, skriv ut innlegget ditt fra den 7. januar. Ta det gjerne med til fastlegen, også. Er helt sikker på at fastlegen foreslår at du skal få noen samtaletimer. Tror det hadde gjort deg godt, du har opplevd litt av hvert.

Takker for svar vet jo at det du forteller meg sikkert er den mest fornuftige veien å gå men

det finnes et 10talls psykologer der ute som kjenner historien min, som har vært i samtale med meg, og som har prøvd å behandle meg,

Akuttposten har jeg hvert innlagt på 3 ganger, samt 1 gang på døgnpost. Ingenting av dette har hjulpet, infact det har vært med på å få meg til å føle meg enda verre med meg selv.

Jeg vet ikke om det er jeg som har hatt uflaks å bare truffet inkompetente psykologer, eller om jeg er såpass vrang at jeg at nekter å høre på hva de har å si, men hver eneste en av disse psykologene har prøvd å sette meg på antideppresivia, jeg vil ikke ta disse pillene, jeg vil ikke leve i falsk "lykke"

Ingen har så mye som prøvd å komme til bunns i problemene mine å behandle meg på noen annen måte enn å skrive ut disse helvetes pillene.

Dop tar jeg nok av som det er ellers takk,

[AnonymBruker]

Kan du snakke med noen som ikke har mulighet til å dele ut piller i tide og utide? En hjelpetelefon, en chatteside?

[Gjest Freakingawesome]

Kan du snakke med noen som ikke har mulighet til å dele ut piller i tide og utide? En hjelpetelefon, en chatteside?

Hadde jeg visst om noe hadde jeg nok ikke hvert desperat nok til å dele mesteparten av min livshistorie på et forum til alles underholdning,

Jeg vet ikke om noen chatteside, å de eneste hjelpetelefonene jeg vet om prøver å prakke kristendom på meg, noe jeg ikke er interessert i overhode.

Derfor jeg spør her, hadde håpt det fantes noen som kanskje hadde hvert igjennom noe lignende selv og som kom seg ut av det med den mentale helsen i behold.

Kanskje jeg bare er idiot som ser etter et lys i tunnelen men jeg orker ikke å leve slik som dette stort lengre.

[AnonymBruker]

Først og fremst vil jeg si ts, at jeg syns dette var et utrolig sterkt innlegg, og første som slo meg når jeg hadde lest ferdig var at du hadde kommet langt på veien allerede. Mine problemer er ikke som dine, men samtidig kan jeg forstå avmaktsfølelsen du føler i forhold til at du ikke vet hvilken vei du skal ta nå. Jeg vil som flere skriver anbefale deg psykolog igjen. Ingen psykolog kan slette det som har skjedd, men kanskje de kan få deg til å godta at du må leve med det, samtidig som du faktisk må leve. Kanskje du må lære deg å leve på nytt, ved å tenke annerledes...

Akuttposten har jeg hvert innlagt på 3 ganger, samt 1 gang på døgnpost. Ingenting av dette har hjulpet, infact det har vært med på å få meg til å føle meg enda verre med meg selv.

Da jeg endelig møtte den psykologen som var riktig for meg forsto jeg at jeg måtte gå gjennom alt det vonde igjen, konfrontere det, godta det og som jeg skriver over lære meg å leve på nytt ved å tenke annerledes...

Ønsker deg all lykke til, ts!!! Det fortjener du virkelig!!!!

[AnonymBruker]

http://sidetmedord.no/

Disse prøver vel ikke å "prakke kristendom på deg"? De ser rimelig nøytrale ut?

[MalloryK]

Kutt av en arm

[AnonymBruker]

Hva med å jobbe frivillig på hjelpesentre for mennesker. Type frelsesarmeen eller noe.. Da gir du mening i livet til andre og på den måten får du gitt glede og godhet til mennesker som behøver det.

Ser for meg at det kan være én måte å få en bedre samvittighet på.

[AnonymBruker]

Kutt av en arm

...Hva i alle dager slags svar er dette?

[Gjest palmesus]

Ok.

Du har altså vært igjennom psykologmølla, uten at det hjalp noe nevneverdig?

Og du har dårlig samvittighet, for ting du har gjort.

Jeg ser noen skriver at du må si unnskyld til de du har skadet etc. Da bare lurer jeg på en ting: Hvordan ser du på, la oss si at din far sier unnskyld til deg, hvordan føles det?

Jeg ville droppet det å si unnskyld, fordi det er ikke sikkert det er til noe hjelp. Men det du kunne prøvd er å sitte i en stol, eller ligge, og se for deg at du "snakker" med alle de involverte, inkl din far og din mor. Og si at du beklager, men også at du er sinna. Ta "oppgjøret" der i tankene/våken dagdrøm.

Noen ganger kan du bare se for deg at du møter disse, i evt den vanskelige situasjonen som var dengang, eller i en ny situasjon som du lager i tankene, som en fantasi. Fortell deg selv at alt er ok. At alt vil gå bra. Legg merke til hva som skjer i fantasibildet ditt.

Kanskje dette er litt til hjelp, kanskje ikke. Å tilgi seg selv, og akseptere seg selv, er vel noe av det vanskeligste noe menneske gjør. Og du er ung, og har evnen til å skrive ned hva du tenker, føler og mener. Hva med å skrive alt ned?

[AnonymBruker]

Som de fleste nevner er nok psykolog en fornuftig og åpenbar vei å gå. Samtidig kan det kanskje være mulig å se på aktiviteter du kan komme i gang med selv - og som kan ta tankene dine vekk fra alt det vonde (om så bare for noen timer). Det å oppleve en time eller to med noe som er godt og ikke-destruktivt kan hjelpe deg å få troa på at livet ikke er jævlig alltid.

Du vet selv best hva som kan passe for deg. Kanskje aktivitet i naturen, eller samvær med dyr? Det å være sammen med dyr har vist seg å være god terapi for mange. Ta små skritt om gangen, og vær oppmerksom på hva som gjør deg glad - samle på de positive opplevelsene, og skriv dem gjerne ned. Ønsker deg virkelig alt godt.

[AnonymBruker]

Du viser her at du har en god holdning, det betyr at du har tatt et laaangt skritt i riktig retning!

Vær ærlig med dem du har såret, og si unnskyld. Det er ikke sikkert de vil tilgi deg, men det må du bare respektere.

Tenk karma. Gjør gode ting, og du får gode ting tilbake.

Du er ikke ond, du er ikke mindre verd enn andre, du er 21 år og har hele livet foran deg.

På et tidspunkt bør du kunne tilgi deg selv.

[SoftKitty]

Jeg vet ikke hva du bør gjøre for å føle deg bedre, men jeg vil bare påpeke at "lykkepiller" absolutt ikke gir noen falsk lykkefølelse. De hjelper til å stabilisere humøret og gjør det lettere å unngå de dypeste daler og det verste sinnet men de gjør deg definitivt ikke glad. Er såklart litt forskjell på doser og merker osv men ville bare påpeke det:) Trodde forøvrig ikke at psykologer kunne skrive ut sånt. For meg høres det ut som om du burde snakke med noen som har litt peiling på ting, altså en terapaut av noe slag.. Hva med en psykiatrisk sykepleier eller noe hvis du ikke føler vanlig psykolog eller psykiater har hjulpet..?

For å kunne "gi tilbake" til verden kan du som andre har foreslått her jobbe frivillig, det finnes organisasjoner både i Norge og ut i verden - http://www.x-plore.no/ for eksempel.

Endret 4. april 2012 av SoftKitty