Ensom

[Gjest Sykkelstyret]

Jeg føler meg så ensom denne påsken at det nesten gjør vondt. Bare fordi jeg har en sykdom og ikke alltid orker å være med på ting så betyr ikke det at dere skal slutte å be meg med! Blæææææh!

Takk KG, godt å få det ut.

[eva-80]

Hva med å invitere noen hjem til deg til middag? se film, eller lignende?

dessverre har folk lett for å la være å spør når de har fått nei noen ganger på forhånd.

og da trenger man ikke engang å ha en sykdom.

så du må nok ta initiativet innimellom når du makter det, det vil sannsynligvis forbedre situasjonen.

Påskehilsen fra meg

[AnonymBruker]

Kjenner til den at omgangskrestesen slutter å spørre fordi man har fått nei mange ganger. Selv om de vet at det pga egen sykdom. Støtter forslaget med å invitere hjem til deg.

[Gjest Sykkelstyret]

Takk for svar, men jeg har innvitert og innvitert men ingen kommer. Å være hjemme hos meg og se medisin og hjelpemidler er visst for vanskelig.....

Men jeg synes faktisk at når jeg ber om å få bli med så burde man kanskje si ja....

[Gjest Gjest]

gå inn på https://www.soschat.no/ der kan du prate anonymt med en person som kan hjelpe det er som om man prater på msn, der kan du si ting som plager deg osv

[eva-80]

Takk for svar, men jeg har innvitert og innvitert men ingen kommer. Å være hjemme hos meg og se medisin og hjelpemidler er visst for vanskelig.....

Men jeg synes faktisk at når jeg ber om å få bli med så burde man kanskje si ja....

det er to ting som slår meg. har du ikke mulighet til å ordne med et rom eller en krok der det ser bare helt vanlig hjemlig ut, uten disse tingene ?

slik at de ikke alltid minnes på at du er annerledes?

Ja, du burde bli med absolutt.... men kan det tenkes at de føler at du blir "noens ansvar " ved slike sammenkomster?

nå vet jeg ikke diagnosen din, men jobber innen helse selv, så jeg har sett mange ungdom som sliter med samme problemet.

Evt hva med å møte ungdom i samme situasjon som deg som har bedre forståelse ?

[Gjest Sykkelstyret]

Jeg er voksen men bor i en så liten leilighet at jeg ikke har noe sted å gjemme unna saker.

Jeg skjønner bare ikke hvordan folk tenker. Dette er mennesker jeg har kjent i over 20 år og feiret påsken med omtrent like lenge. Om noen av disse har vært syke så har jeg vært der for dem. Passet barn, tatt oppvasken, handlet mat. Jeg trodde de brydde seg om meg, men det virker ikke slik.

[eva-80]

Veldig trist å høre dette Jeg har selv en venninne ( min aller beste ) som sliter psykisk, ytterst sjelden er hos meg eller hos andre, men elsker å besøke henne.

og hun ber meg direkte komme når hun har det som verst. vi snakker faktisk ikke særlig om hva som plager henne ( jeg vet jo noenlunde ) men hun sier det er godt å slippe å være alene.

Som jeg ser så har du 2 valg :

1 ) Tar du en alvorsprat ( evt skrive mail ) til disse vennene og forteller hvordan dette føles for deg, og hvor hardt ensomheten tær på.Mulig de har ( i allefall noen av dem ) en legitim grunn å komme med.

2 ) Om dette ikke fører frem, eller orker du ikke å prøve med de flere ganger så kutter de ut fullstendig, og ser deg om en ny omgangkrets, i et nytt miljø.

Det er ikke mye vits i å ofre energi på folk som ikke bryr seg. Da vet man hvor man har dem til slutt.