Angstanfall

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i slutten av tjueårene. I går hadde jeg et angstanfall for første gang i mitt liv. Det hele var utrolig skremmende og ubehagelig. Jeg er ikke sikker på hva som kan ha utløst det, annet enn at jeg har vært generelt sliten i det siste pga litt styr med min kroniske sykdom (medisinomlegging, bivirkinger osv). Er ikke deperimert eller noe. Hva kan jeg gjøre for å forhindre at dette skjer igjen, og hvis det skjer igjen, hva kan jeg gjøre? Har snakket med lege, som bare gav generelle råd om å puste rolig osv. Jeg vil gjerne ha råd fra andre som har opplevd det samme, og gjerne høre hvordan deres erfaringer var.

[AnonymBruker]

Det har jeg hatt mye av. Behandling har ikke hjulpet og jeg sliter med det daglig.

[AnonymBruker]

Tips fra "proffene":

Det beste en kan gjøre er å prve å innta en holdning der en aksepterer det som skjer i kroppen, og at en lar alarmreaksjonen dø u av seg selv, uten å kjempe mot dem. En skal flyte med bølgen av angst, som en svømmer som ligger og flyter og lar seg bære med av bølgen.

[belle_]

Slet selv med panikkangst i to år. Når det står på som verst er det forferdelig skremmende. Spesielt i begynnelsen er det veldig vanskelig siden alt er så nytt. Men allikevel var jeg like redd hver gang jeg hadde anfall. Prøv å gjør ting som får deg til tenke på andre ting når du har anfallet. Kan være vanskelig å lese en bok eller bare se en film siden man ofte blir urolig i kroppen. Beveg deg litt, klapp deg selv på kroppen, kjenn at du lever.

Hvordan opplevde du dette anfallet? Er du sikker på det var angst? Hva tenkte du mens det stod på og hvor lenge varte det?

[AnonymBruker]

Slet selv med panikkangst i to år. Når det står på som verst er det forferdelig skremmende. Spesielt i begynnelsen er det veldig vanskelig siden alt er så nytt. Men allikevel var jeg like redd hver gang jeg hadde anfall. Prøv å gjør ting som får deg til tenke på andre ting når du har anfallet. Kan være vanskelig å lese en bok eller bare se en film siden man ofte blir urolig i kroppen. Beveg deg litt, klapp deg selv på kroppen, kjenn at du lever.

Hvordan opplevde du dette anfallet? Er du sikker på det var angst? Hva tenkte du mens det stod på og hvor lenge varte det?

Takk for svar, alle sammen!

Jeg opplevde anfallet som nummenhet og prikking i kroppen, hvis jeg tok på noe, kjente jeg det ikke skikkelig, eller hvordan jeg skal forklare det. I bein og armer hadde jeg sånn følelse som man får hvis man har sittet/ligget i en rar stilling. Følte også at nummenheten spredde seg fra bein/armer og innover i kroppen, på en måte. Hørte en slags piping inne i hodet, akkurat som om jeg var langt borte, følelse av å skulle besvime. Det ble vanskelig å puste og jeg fikk en sånn panikkfølelse. Skalv over hele kroppen. Trodde først det var snakk om noe fysisk - hjertet, blodpropp, slag e.l, eller rett og slett bivirkninger av de nye medisinene mine. Jeg var alene og livredd, og ringte en venn for å rett og slett si i fra til noen. Skalv på hender og greide nesten ikke snakke, men fikk ringt. Da jeg fikk snakket litt, føltes ting mye bedre ganske fort. Nummenheten og prikkingen var der fortsatt, men i litt mindre grad, og jeg fikk puste bedre. Det var derfor jeg senere kom til å tenke på at det var noe psykisk. Jeg fikk roa meg ned, men skalv i flere timer og var generelt uvel. Da jeg skulle legge meg, kom plutselig nummenheten og prikkingen tilbake, og med det selvsagt redlsen, igjen fikk jeg ikke puste, fant frem telefonen og vurderte faktisk å ringe 113... Trodde virkelig det var noe alvorlig og farlig. Greide heldigvis og roe meg ned, og så gikk det etterhvert over, og jeg fikk sove. Ringte legen i dag, som mente det var et angstanfall ut i fra hvordan jeg beskrev det.

TS

[AnonymBruker]

Slet med angstanfall i fere år, det er nok litt forskjellig hva som hjelper, ettersom vi alle er forskjellige, og angstanfall opptrer forskjellig hos folk.

Jeg fikk den "vanlige" hyperventilering og følelsen av å ikke få puste, generell sterk engstelse.

For meg hjalp det å prøve å konsentrere meg om å ro ned pusten, tenkte på og kjenne på luften som gikk ned i lungene og minne meg selv på at jeg får puste, det går bra, det er ingen ting å være redd for. Hjalp også å ha noen som jeg følt meg trygg med til å sitte med meg, men det er jo ikke alltid man har det. Må lære seg å takle det alene.

Lykke til!

[belle_]

Takk for svar, alle sammen!

Jeg opplevde anfallet som nummenhet og prikking i kroppen, hvis jeg tok på noe, kjente jeg det ikke skikkelig, eller hvordan jeg skal forklare det. I bein og armer hadde jeg sånn følelse som man får hvis man har sittet/ligget i en rar stilling. Følte også at nummenheten spredde seg fra bein/armer og innover i kroppen, på en måte. Hørte en slags piping inne i hodet, akkurat som om jeg var langt borte, følelse av å skulle besvime. Det ble vanskelig å puste og jeg fikk en sånn panikkfølelse. Skalv over hele kroppen. Trodde først det var snakk om noe fysisk - hjertet, blodpropp, slag e.l, eller rett og slett bivirkninger av de nye medisinene mine. Jeg var alene og livredd, og ringte en venn for å rett og slett si i fra til noen. Skalv på hender og greide nesten ikke snakke, men fikk ringt. Da jeg fikk snakket litt, føltes ting mye bedre ganske fort. Nummenheten og prikkingen var der fortsatt, men i litt mindre grad, og jeg fikk puste bedre. Det var derfor jeg senere kom til å tenke på at det var noe psykisk. Jeg fikk roa meg ned, men skalv i flere timer og var generelt uvel. Da jeg skulle legge meg, kom plutselig nummenheten og prikkingen tilbake, og med det selvsagt redlsen, igjen fikk jeg ikke puste, fant frem telefonen og vurderte faktisk å ringe 113... Trodde virkelig det var noe alvorlig og farlig. Greide heldigvis og roe meg ned, og så gikk det etterhvert over, og jeg fikk sove. Ringte legen i dag, som mente det var et angstanfall ut i fra hvordan jeg beskrev det.

TS

Høres ut som det var et angstanfall ja. Vet hvordan det er, er veldig mange som sliter med angst så du er ikke alene om det. Til det andre du lurte på, er ikke så veldig mye du kan gjøre for å forhindre angsten, ofte kommer det jo helt uten man vet hvorfor. Men det som hjalp meg var å sove å spise regelmessig, få godt med søvn. Ikke drikke mye alkohol eller kaffe. Trente 4-5 ganger i uken, det holdt angsten i sjakk. Du trenger jo ikke trene like mye, men det å gå deg en tur noen ganger i uken er bra. Skal sies at det er ikke sikkert at du kommer til å få angstanfall igjen, men det er godt mulig. Derfor er det greit å vite litt om det. Søk på nett om panikkangst, der finner du masse tips og info om det. Gjerne spør om du lurer på noe.

[AnonymBruker]

Slet med angstanfall i fere år, det er nok litt forskjellig hva som hjelper, ettersom vi alle er forskjellige, og angstanfall opptrer forskjellig hos folk.

Jeg fikk den "vanlige" hyperventilering og følelsen av å ikke få puste, generell sterk engstelse.

For meg hjalp det å prøve å konsentrere meg om å ro ned pusten, tenkte på og kjenne på luften som gikk ned i lungene og minne meg selv på at jeg får puste, det går bra, det er ingen ting å være redd for. Hjalp også å ha noen som jeg følt meg trygg med til å sitte med meg, men det er jo ikke alltid man har det. Må lære seg å takle det alene.

Lykke til!

Ja - å være alene er kanskje det vanskeligste. Jeg bor alene, og har aldri hatt noe problem med det (ikke nå heller) men akkurat da anfallet stod på, hadde det vært fantastisk å ha en samboer... Når anfallet stod på, tenkte jeg masse "tenk om det er noe alvorlig, tenk om jeg skader meg, tenk om jeg ikke får hjelp eller dør fordi jeg er alene og ikke får sagt i fra til noen... Det er jo ikke selve anfallet som egentlig er ille, det er den følelsen av å være redd fordi man ikke skjønner helt hva som skjer. Det er jo ikke egentlig fysisk vondt, hadde jeg hatt noen der som kunne fortelle meg at dette er 100% sikkert ikke farlig, hadde det liksom vært helt greit å være svimmel, nummen i huden, kortpusta og skjelven... Men da hadde vel anfallet kanskje ironisk nok gått over? Er det lurt å gå rundt? Jeg var redd for å reise meg fordi jeg var redd for å svime av.

Høres ut som det var et angstanfall ja. Vet hvordan det er, er veldig mange som sliter med angst så du er ikke alene om det. Til det andre du lurte på, er ikke så veldig mye du kan gjøre for å forhindre angsten, ofte kommer det jo helt uten man vet hvorfor. Men det som hjalp meg var å sove å spise regelmessig, få godt med søvn. Ikke drikke mye alkohol eller kaffe. Trente 4-5 ganger i uken, det holdt angsten i sjakk. Du trenger jo ikke trene like mye, men det å gå deg en tur noen ganger i uken er bra. Skal sies at det er ikke sikkert at du kommer til å få angstanfall igjen, men det er godt mulig. Derfor er det greit å vite litt om det. Søk på nett om panikkangst, der finner du masse tips og info om det. Gjerne spør om du lurer på noe.

Jeg lever heldigvis ganske regelmessig, ingen store utskeielser på noen områder. Er i greit med aktivitet. Det er liksom bare så ekkelt å tenke på at det kan skje igjen mens jeg er alene. Nå som jeg har alt på avstand, vet jeg jo at det ikke er farlig og alt er greit, men hvis det skjer igjen så tenker jeg sikkert ikke slik mens det står på... Jeg hadde jo roa meg helt ned i går før jeg la meg, og så kom panikkfølelsen tilbake, og alle følelsene jeg hadde hatt rett før jeg la meg om at nå var alt bra og dette var ikke farlig, var borte på et sekund...

Igjen takk for svar, dere som gidder, jeg setter stor pris på det. Skal søke opp på internett og, men det er alltid fint å høre andre fortelle om egne erfaringer

[pinar]

Dette med pust er faktisk viktig. Forsøke å puste rolig. Legg deg ned eller sitt. Til det går over.

Forsøk gjerne å få litt frisk luft etterpå, eller legg en klut med kaldt vann i panna.

[AnonymBruker]

Hvor lenge er det egentlig vanlig at det varer?

Jeg synes "det verste" (med svimmelheten og panikkfølelsen/følelsen av ikke å få puste) var over etter kanskje 10 min, men nummenheten og skjelvingen satt i lenge.

Jeg er også litt redd for at det er noe annet, noe mer alvorlig, enn angst, selv om alt tyder på at det er det, iflg både det jeg leser og legen min. At det er angst er jo skremmende nok, men det er jo veldig fint å vite at det ikke er rasjonelt sett farlig. Er bare redd for ting som er fysisk farlige, for at det skal være noe galt med kroppen min. Men jeg vet jo at det er usannsynlig, jeg er ung og frisk, ikke noe som tilsier at jeg skulle ha noe problemer med hjertet etc. Men frykten er jo der likevel...

TS

[AnonymBruker]

Jeg kan ha angstanfall som varer i flere timer. Det er helt jævli for hjertet hopper nesten ut av brystet mitt og jeg klarer ikke å puste. Det eneste som hjelper da, er alkohol. Men jeg NEKTER å gå den veien. Heldigvis får jeg hjelp for mine angsanfall.

[AnonymBruker]

Jeg kan ha angstanfall som varer i flere timer. Det er helt jævli for hjertet hopper nesten ut av brystet mitt og jeg klarer ikke å puste. Det eneste som hjelper da, er alkohol. Men jeg NEKTER å gå den veien. Heldigvis får jeg hjelp for mine angsanfall.

Det høres forferdelig ut... Håper du blir bedre!

TS

[AnonymBruker]

Det normale er vel at et angstanfall varer 5-15 minutter (mener jeg å ha lest et sted), jeg har selv i perioder hatt panikkangstanfall på rundt en time flere ganger for dag.

Et tips jeg vet mange har hatt nytte av, er "firkantpust", som man bruker når man kjenner at angsten kommer. Se for deg en firkant, og pust ut eller inn for hver side (om du forstår).

[belle_]

Hvor lenge er det egentlig vanlig at det varer?

Jeg synes "det verste" (med svimmelheten og panikkfølelsen/følelsen av ikke å få puste) var over etter kanskje 10 min, men nummenheten og skjelvingen satt i lenge.

Jeg er også litt redd for at det er noe annet, noe mer alvorlig, enn angst, selv om alt tyder på at det er det, iflg både det jeg leser og legen min. At det er angst er jo skremmende nok, men det er jo veldig fint å vite at det ikke er rasjonelt sett farlig. Er bare redd for ting som er fysisk farlige, for at det skal være noe galt med kroppen min. Men jeg vet jo at det er usannsynlig, jeg er ung og frisk, ikke noe som tilsier at jeg skulle ha noe problemer med hjertet etc. Men frykten er jo der likevel...

TS

Varierer veldig hvor lenge det varer. Alt fra 5 minutter til mange timer. På mitt verste hadde jeg angstanfall hele netter, hadde lyst å rive av meg håret der jeg lå å trodde jeg skulle dø. Frykten er der selv om man i realiteten vet at man ikke dør, men der å da tror man det. Det er forresten umulig for folk som aldri har hatt slike anfall selv å sette seg inn i situasjonen. Selv foretrakk jeg å være alene da jeg hadde anfallene, var redd for å bli sett på overhysterisk. Men om det vedvarer TS, synes jeg at du skal oppsøje psykolog. Jeg gikk til psykolog i 1 år, angsten forsvant først ikke før jeg sluttet å flyttet for meg selv, men det er godt å ha noen å snakke med som beroliger deg. Angsten ble veldig mye bedre vet hjelp av psykolog. Men vent å se det an, kommer det mange ganger synes jeg du skal bestille deg legetime og ta alt der fra.

[Rainbow]

Jeg lærte på psykomotorisk fysioterapi (forøvrig det eneste jeg lærte der som jeg føler jeg kan bruke, det andre var litt koko for meg) at man skal prøve å trenge igjennom angsten med en tilstedeværelsebekreftelse (hoi, langt ord!). Det vil si at du skal tenke på hvor du er og hva du gjør.

"Her er armlenet på stolen. Det er mykt. Jeg sitter her. Jeg kjenner gulvet under føttene (det er viktig, da får du på en måte "jording"). Jeg kjenner at buksestoffet er mykt." etc. Konsentrere deg om helt konkrete ting i øyeblikket, selv om følelsene innvendig er kaotiske.

For meg kan det også funke å finne et bilde i hodet av noe som gjør meg trygg, og prøve å tenke og føle ting som knytter meg til det bildet. For eksempel en sandstrand eller noe.

Alt dette høres sikkert rart ut, men angsten er jo ufornuftig, så da trenger den av og til noe helt konkret for å stanse. Det hjelper også meg å tenke at "dette er ikke farlig, jeg kommer ikke til å hverken dø eller spy".

Lenge siden jeg har hatt det nå, men da jeg jobba (meg til utbrenthet) hadde jeg det daglig.

[AnonymBruker]

Angst trenger ikke om å ha en psykisk komponent, da det kan være kroppens reaksjon på stress og utmattelse over tid. Desverre kan det føre til en ond sirkel hvor assosiasjoner kan utløse et uberettighet angstanfall i ettertid.

De beste rådene jeg kan gi deg er:

1) Ikke gjør motstand, spenn kroppen eller kjemp mot angsten. Om du bare lar den komme, så kan den fort forsvinne. Kjemper du i mot og blir mer forknytt, så blir det verre.

2) Innse at du ikke kan dø av et angstanfall, selv om det kan føles slik ut. Om du vet det, så er det lettere å komme seg gjennom anfallet.

3) Behagelig og avslappende musikk kan hjelpe, både for å slappe av kroppen, men også for å ha noe annet å fokusere oppmerksomheten på.

4) Som alt nevnt, prøv å kontrollere pusten din og puste rolig inn og ut. Dype pust.

5) Om det skulle bli et vedvarende problem, så mener jeg at fornuftig bruk av Sobril eller lignende når du får de verste anfallene er fornuftig, ettersom det fjerner angsten og du innser at du kan leve med det. Ofte kan vissheten alene om at du har en Sobril tilgjengelig være nok til å holde angsten på avstand.

Ellers må du ta litt aktive grep i livet ditt og finne ut hva som har forårsaket angsten. Om du har for mye stress eller er utbrent, så må du rett og slett jobbe mindre eller fjerne det som har forårsaket det. Få rikelig med søvn hver natt og unngå ting som stresser opp kroppen. Kutt ut kaffe og drikk heller beroligende te. Reseptfri Valeriana Forte på apoteket kan også være en hjelp.

Lykke til!

[Tabris]

Jeg har bare hatt det èn gang, og fikk redusert det ved å lese en bok før det tok av såpass at jeg mistet kontrollen.

En venninne av meg fikk et tips av psykologen om å lese baklengs. Da blir hjernen opptatt med en slik mundan oppgave, noe som reduserer angsten. Det hjalp i hvertfall på henne.

[Gjest Tine]

Angstanfall er helt jævlig, i hvertfall de første gangene når man ikke helt hva det er. Jeg var livredd for å besvime de første gangene jeg hadde anfall, selv om jeg i senere tid har skjønt at det er ganske umulig å besvime av selve anfallet (pga økt puls).

Jeg har angstanfall en sjelden gang, og nå pleier jeg å tenke at "Dette har jeg opplevd før, dette greier jeg å komme meg gjennom", selv om det fortsatt er ubehagelig å ha anfall. Du må tenke at du greide deg gjennom dette anfallet, du er sterk! For meg hjelper det å prate med noen om det, eller skrive ned alle tankene som faller inn når jeg har anfall.

Jeg anbefaler å lese litt i boken "Trange rom og åpne plasser". Den beskriver og forklarer ulike typer angst på en god måte, og du får masse kunnskap om angst som kan gjøre deg roligere om du skulle få et nytt anfall. F.eks. står det litt om katastrofetanker som ofte kan dukke opp under anfall "Tenk om jeg dør! Tenk om jeg må legges inn på psykiatrisk med tvangstrøye!" osv.

Angst er ikke farlig! Bare jævlig når det står på

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar og gode råd, alle sammen! Setter kjempestor pris på det!

TS

[AnonymBruker]

Hei kjære TS!

Jeg har hatt mange angstanfall i det siste at jeg holder på å bli svimmel. Mine kommer av at jeg er sliten, og når jeg ikke har lyttet til kroppen så sa den fra med å hyperventilere. Jeg ble livredd hver gang det skjedde noe. Alltid var det noe forskjellig som skjedde, og noe annet som var helt nytt. Jeg ante ikke hva som skjedde med kroppen min, og det var ingen som gjennomgikk listen av symptomer med meg. Jeg har ringt både legevakten og 113 flere ganger fordi at jeg trodde at jeg kom til å dø.

Jeg forhindret det med å lytte til kroppen min. Det ble utløst av at jeg var sliten, så jeg lyttet til den. Sliten = 10 minutters hvile. Sulten = Mat. Tørst = Drikke. Stopp opp og nyt livet underveis. Ikke pleie sykdommen, plikter, husarbeid, men stoppe og nyte det!

Hvis du skulle begynne å kjenne på nummenheten så kan velge mellom:

1) Puste i pose.

2) Sette deg med beina godt plantet i bakken. Legg hånden på magen og pust dypt inn og ut.

3) Pust godt godt inn med nesen, og pust ut med munnen. Ha hånden på magen.

4) Ut og gå. Du må tvinge kroppen til å puste ordentlig.