Mistet livsgnisten....

[AnonymBruker]

Til moderator: Dette er IKKE et innlegg om selvmordstanker eller selvskading!

Jeg er 39 år, samboer på 15. året og har to barn på 12 og 14. Jeg har i 4 år slitt med depresjoner og angst og vært mye borte fra arbeidsliver pga. dette.

Jeg jobber nå 50% stilling, har gjort det siden 1 mars. Jeg går til psykiater ca hver 14 dag, men har ikke vært der på 6 uker fordi han har vært sykemeldt.

Det siste året har vært ok, men i sommer var jeg veldig nær ved å ta mitt eget liv. Høsten og vinteren har vært bedre men den siste uken føler jeg at jeg har fullstendig mistet livsgnisten. Jeg føler meg ikke deprimert akkurat, jeg føler meg bare "ferdig". Ingenting gleder meg og alt er et ork. Jeg griner hver dag før jeg skal på jobb, da dette med jobb er en STOR stressfaktor for meg. Jeg VIL være frisk, jeg VIL fungere og jeg VIL jobbe, men jeg sliter så voldsomt! Jeg blir helt utslitt etter to vakter etter hverandre og tenker at jeg ikke orker mer.

Jeg kjener ingen stor kjærlighet for min samboer, enda han er helt suveren og stiller opp for meg. Jeg vet han elsker meg og er redd for meg. Jeg bryr meg liksom ikke om noe lenger. Føler meg ferdig. Vil bare ha ro og være alene. Barna mine er jeg selvsagt glad i men jeg syntes det er vanskelig å leve for dem. Hvis dere skjønner....

Hva kan jeg gjøre for å få tilbake livsgnisten min? Jeg føler, som sagt, at det ikke er noe mer igjen for meg her. Jeg er sliten og likegyldig......

[AnonymBruker]

Føler med deg - du må vite at du ikke er alene om å ha det slik Svaret på hva du kan gjøre for å få tilbake livsgnisten tror jeg ingen andre sitter på. Vi er alle forskjellige, noe fungere for noen, som igjen ikke fungerer for andre. Hvor lenge har du hatt slik som du har nå? Selv om alt virker svart og vanskelig nå, betyr ikke det at det alltid vil være slik. Du har vel tidligere vært tilfreds med livet? Det er vel dermed stor sannsynlighet for at du vil, og kan komme dit igjen. Nå kjenner ikke jeg deg - eller hva som ligger bak problemene dine, men det å jobbe med seg selv med for eksmpel en psykolog, finne ut hva som ligger bak angsten kan vel være en god begynnelse. Jeg er ingen psykolog, men har selv slitt med depresjoner, så jeg vet hvordan det føles.

[Gjest mummi]

Til moderator: Dette er IKKE et innlegg om selvmordstanker eller selvskading!

Jeg er 39 år, samboer på 15. året og har to barn på 12 og 14. Jeg har i 4 år slitt med depresjoner og angst og vært mye borte fra arbeidsliver pga. dette.

Jeg jobber nå 50% stilling, har gjort det siden 1 mars. Jeg går til psykiater ca hver 14 dag, men har ikke vært der på 6 uker fordi han har vært sykemeldt.

Det siste året har vært ok, men i sommer var jeg veldig nær ved å ta mitt eget liv. Høsten og vinteren har vært bedre men den siste uken føler jeg at jeg har fullstendig mistet livsgnisten. Jeg føler meg ikke deprimert akkurat, jeg føler meg bare "ferdig". Ingenting gleder meg og alt er et ork. Jeg griner hver dag før jeg skal på jobb, da dette med jobb er en STOR stressfaktor for meg. Jeg VIL være frisk, jeg VIL fungere og jeg VIL jobbe, men jeg sliter så voldsomt! Jeg blir helt utslitt etter to vakter etter hverandre og tenker at jeg ikke orker mer.

Jeg kjener ingen stor kjærlighet for min samboer, enda han er helt suveren og stiller opp for meg. Jeg vet han elsker meg og er redd for meg. Jeg bryr meg liksom ikke om noe lenger. Føler meg ferdig. Vil bare ha ro og være alene. Barna mine er jeg selvsagt glad i men jeg syntes det er vanskelig å leve for dem. Hvis dere skjønner....

Hva kan jeg gjøre for å få tilbake livsgnisten min? Jeg føler, som sagt, at det ikke er noe mer igjen for meg her. Jeg er sliten og likegyldig......

Det høres ikke greit ut å ha det sånn... Fins det ikke noen andre du kan gå til når psykiateren er sykmeldt? Fastlegen din?

Du sier du har mistet gnisten og gråter før du skal på jobb.. Har du en slitsom jobb? I så fall kan det jo være at den rett og slett tapper deg for energi og at du kunne prøve noe annet en periode. Eller undersøke om det fins måter for deg som kan gjøre jobben mindre slitsom. Men aner ikke om jeg er på viddene her eller ikke... Enkelte jobber er det jo veldig lett å bli utbrent i.

Håper du får gnisten tilbake, virkelig. Men det tar tid. Ikke gi opp, det er mange som har hatt det sånn, men det blir bedre.

[AnonymBruker]

Det du beskriver her er depresjon, uten tvil. Hvis det vedvarer bør du gå til lege/psykolog igjen.

[AnonymBruker]

TS her. Akkurat slik jeg har det nå har jeg bare hatt det i en ukes tid. Jeg har akkurat kommet meg av AAP og føler et veldig press på at jeg MÅ klare å jobbe. NAV er veldig lite forståelsesfulle. Jeg valgte å gå fra en 100% stilling til 50% stilling fordi jeg vil prøve å stå i jobb, så da de fikk vite dette kuttet de alt av AAP. Jeg taper jo masse penger på dette, men jeg tenker at det er vel bedre å jobbe litt enn å ikke jobbe noe. Dette taper jeg da altså på, og da føler jeg meg som en taper. Får dårlig selvtillitt og føler at NAV ser på meg som en slags snylter. Derfor tvinger jeg meg selv til å gå på jobb.

Jeg har aldri hatt noen form for psykisk lidelse tidligere, dette dukket opp som lyn fra klar himmel da jeg ble ca. 32 år. Har alltid sett på barndommen min og ungdomstiden som helt grei. Nå som jeg går hos psykiater ser jeg jo at ting ikke har vært så bra som det jeg har innbilt meg. Jeg har bare aldri tenkt over ting, bare presset på og tenkt at alt har vært bra.

Nå er alt bare tomt og jeg er sliten og likegyldig til alt. Har f.eks blitt innkallt til celleprøve av livmorhalsen fordi jeg ikke har tatt det på 3 år. Dette tenker jeg at jeg ikke gidder å gjøre. Jeg bryr meg ikke om det, ret og slett. Orker ikke.

Jeg har ingenting jeg gleder meg til. Ingenting å se frem til, kun et ønske om å få slippe alt....

[AnonymBruker]

TS igjen..

Jeg jobber med veldig syke barn. Har alltid likt jobben, følt at jeg gjør en forskjell. At jeg gir de det jeg kan for at de skal ha det så bra som mulig.

Nå gir det meg ingenting. Bare gruing og bekymringer for at jeg ikke skal fikse det.

Det er så godt å få litt tilbakemeldinger her inne. Takker for det!

[AnonymBruker]

Har du vurdert å bytte jobb? Revurdert forholdet til din samboer? Gjort andre grep for å forandre livet ditt? Depresjon kan være et signal fra underbevisstheten din om at det du driver med er feil for deg.

[AnonymBruker]

Har du vurdert å bytte jobb? Revurdert forholdet til din samboer? Gjort andre grep for å forandre livet ditt? Depresjon kan være et signal fra underbevisstheten din om at det du driver med er feil for deg.

Jeg har byttet jobb for ikke så lenge siden. Sa opp en 100% stilling for å jobbe i kun 50%. Er redd for å si opp jobben, da kollegaer og sjefen på den nye jobben er helt suverene. Jeg er ikke god på forandringer, liker det trygge og vante. Det er vel en grunn til at jeg bor med min samboer også. Han er trygg og jeg ville ikke klart meg alene. Har få venner, alltid vært litt asosial. Ingen å prate med om dette, da jeg ikke liker å "klage" til de få som står meg nær.

Nå må jeg komme meg på jobb, men da jeg kommer hjem skal jeg lese her inne og prøve å ta imot de gode rådene dere kommer med.

Jeg skjelver akkurat nå, og har måtte ta Sobril for å roe meg. Dette er blitt hverdagen min de dagene jeg må på jobb, desverre...

[Gjest Gjest]

Du bør få deg et nettverk. Hva med kolleger? kan dere møtes etter jobb? Spise ute? hva med trening? Gå tur, dans, svømme? Litt mosjon er bedre enn ingenting. Og hva med ungene. Er du aktiv med dem, er ute med dem. Har de venner på besøk, besøker de venner? Og man må ikke føle kjærlighet hver dag, partnerforhold går opp og ned. Men la han høre på deg, fortell han hva du sliter med. Og bytt gjerne lege hvis du ikke blir forstått. Håper du blir bedre, og husk du er ikke alene. Mange sliter med det samme, tidsklemma og alle forventningene til oss.

[AnonymBruker]

søk hjelp!

[AnonymBruker]

Antidepressiva?

[Heart]

Nå er alt bare tomt og jeg er sliten og likegyldig til alt. Har f.eks blitt innkallt til celleprøve av livmorhalsen fordi jeg ikke har tatt det på 3 år. Dette tenker jeg at jeg ikke gidder å gjøre. Jeg bryr meg ikke om det, ret og slett. Orker ikke.

Jeg har ingenting jeg gleder meg til. Ingenting å se frem til, kun et ønske om å få slippe alt....

Jeg jobber med veldig syke barn. Har alltid likt jobben, følt at jeg gjør en forskjell. At jeg gir de det jeg kan for at de skal ha det så bra som mulig.

Nå gir det meg ingenting. Bare gruing og bekymringer for at jeg ikke skal fikse det.

Dette er veldig typiske tanker som dukker opp i forbindelse med depresjon: Du føler deg tom og likegyldig. Du har ingen motivasjon til å gjøre noe som helst. Du finner ikke glede i noe, selv ting som før betydde mye for deg. Og ikke minst, ikke engang dine aller nærmeste fremkaller de store følelsene hos deg.

Dette skyldes en sykdom, og sykdommen er velkjent. Du må fortelle alle disse tingene til legen din, slik at du kan få den rette behandlingen, og hvis du ikke føler at du blir tatt alvorlig, så ikke nøl med å bytte lege.

Husk at dette er sinnet ditt som roter til følelsene dine. På samme måte som en som er psykotisk kan se og høre ting som ikke er der, vil du oppleve følelser som ikke egentlig passer med virkeligheten: At livet ditt er verdiløst, at du ikke klarer jobben din, at alt er et ork, og at det beste ville være å slippe alt. Det er et falskt bilde av situasjonen, men det er viktig at du får god hjelp raskt, for man kan fort komme inn i en ond sirkel.

Du skriver at du var så langt nede at du vurderte selvmord. Vet din samboer om dette? Du må prøve å være åpen med dine nærmeste, slik at du kan få hjelp og avlastning når du trenger det. I tillegg kan det også hjelpe om du kan snakke åpent om disse tingene med en venn eller bekjent som ikke står midt oppi det, men som kan forstå hva du gjennomgår. Det hjalp ihvertfall for meg.

TS her. Akkurat slik jeg har det nå har jeg bare hatt det i en ukes tid. Jeg har akkurat kommet meg av AAP og føler et veldig press på at jeg MÅ klare å jobbe. NAV er veldig lite forståelsesfulle. Jeg valgte å gå fra en 100% stilling til 50% stilling fordi jeg vil prøve å stå i jobb, så da de fikk vite dette kuttet de alt av AAP. Jeg taper jo masse penger på dette, men jeg tenker at det er vel bedre å jobbe litt enn å ikke jobbe noe. Dette taper jeg da altså på, og da føler jeg meg som en taper. Får dårlig selvtillitt og føler at NAV ser på meg som en slags snylter. Derfor tvinger jeg meg selv til å gå på jobb.

Det er også nokså typisk at dette går på selvfølelsen løs. Jeg gikk også ned i stilling for å takle hverdag og jobb, men ser i ettertid at det ikke var det smarteste jeg har gjort. Som deg følte jeg meg lite verdt; jeg følte hele tiden at jeg måtte "ta meg sammen", og gikk på en smell gang etter gang fordi det ikke lot seg gjennomføre. Sånt blir man ikke friskere av, pussig nok.

Det er tåpelig å føle seg som en snylter fordi man er syk. Vi ville ikke gjort det om vi hadde falt og brukket armen, og dette er ikke egentlig så veldig annerledes.

Jeg skjelver akkurat nå, og har måtte ta Sobril for å roe meg. Dette er blitt hverdagen min de dagene jeg må på jobb, desverre...

Sånn skal det jo ikke være, og Sobril løser ikke noe på lang sikt. Det bare dekker over symptomene.

Bestill time hos legen, og forklar nøyaktig hvordan du har det. Skriv ting ned på forhånd, hvis du tror det kan hjelpe.

Og ikke gi opp, for dette går det an å får god behandling for.

[ninuska_]

Kjære trådstarter.

Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Tråden stenges.

Mvh ninuska_, mod