Fordeling av barn og rettigheter

[Gjest ....]

Fantastisk at du:

1. Blir så sint for noe jeg spurte om, og ting jeg foreslo. Det finnes mer siviliserte måter å få frem poenget sitt på.

2. Overser det faktum at jeg stiller spørsmål(!), og lurer på grunnene til at yngstemann selvfølgelig må være med mor.

3. Attpåtil gjør det anonymt/som gjest.

Hadde du også lest begge mine innlegg, så vil du se at min erfaring med 60/40-deling utelukkende er negativ, og derfor snakket for barnets beste når jeg foreslo 50/50-deling. Det var iallefall intensjonen.

Å ha en 50/50 fordeling kan være fint etter at barnet har blitt tre år, men nei, du snakket ikke om barnets beste når du foreslo en 50/50 fordeling for ett barn på 5 MÅNEDER!!! At du i det hele tatt foreslår det så vitner det om at du ikke aner en dritt om barn. Skal vi lytte til hva ekspertene har å si er det anbefalt overnatting etter barnet er fyllt ett år: Dvs, en 60/40 fordeling utgår, en 70/30 fordeling utgår, en 80/20 fordeling utgår, en 90/10 fordeling utgår for ett barn på 5 MÅNEDER.

Den eneste optimale "løsningen" jeg ser er at de biter tenna sammen gjennom småbarnsperioden, og bor sammen. Om de har vokst fra hverandre eller ikke, vel. De får ta å gi det ett forsøk, og evt. skille lag når minsten er så stor at det går ann med en 50/50 løsning.

Å pumpe 14 dager i strekk? Jeg lurer på, har du prøvd å pumpe morsmelk noen ganger? Jeg fikk ikke ut en dråpe, og ungen ville ikke ha flaske med MME. "Nei, vennen min. Du kan ikke få melk nå. Du må ta fra flasken. Det er iukke det du vanligvis pleier å få, men nå må du drikke! Ja, bare skrik til du brekker deg, og ikke får puste mer. Du kan ikke få fra puppen! Du må ta flaske, skjønner du! Flaske...!" Jaja! Jeg ser for meg prøve å forklare det til en på 5 måneder!

[Gjest IngvildSF]

Klipp, klipp.

Skal jeg beklage for å ha svart i beste mening? Jeg følte meg truffet av det TS skrev, fordi min mor nok hadde akkurat de samme tankene før seperasjonen. Resultatet var at mamma karet seg til 60/40-deling, tross dårlig økonomi, tross helsen, tross barna (meg og lillesøster) og pappas ønsker. Det gikk ikke bra, og takk og lov fikk vi rettet opp i fordelingen etter hvert, men både jeg, lillesøster og pappa er merket av det. Det bidro også (bl.a.) til mang en unødvendig krangel med mamma. På den tiden var det altfor lett at mødre fikk mesteparten eller all omsorg for barna. Forhåpentligvis har det blitt lettere å dele 50/50 nå.

Jeg er ingen ekspert på barn, men jeg har opplevd en situasjon hvor mor har karret til seg mest omsorg for ungene, og jeg kom derfor med mine erfaringer. Er ikke det lov lenger?

Det er ingen optimal løsning på en sånn situasjon, men man kan prøve å gjøre det beste ut av det. Kanskje er det å bite sammen tennene, kanskje er det en 50/50-deling, kanskje bør minstemann bli hos mor en god stund lenger. Som jeg sa i mitt første innlegg, så er inntrykket mitt at TS bare utsetter en seperasjon. Det virker ikke som om TS gir av hele seg i forsøket på å få forholdet til å fungere igjen. Det virker som om hun har gitt opp. Jeg kan ta fullstendig feil, men kanskje har jeg også rett. Det beste nå er å bruke tiden på forholdet, ikke på å sjekke ut rettigheter ved skilsmisse. Det kan man ta når/hvis skilsmissen er et faktum.

[Gjest Gjest]

Synes IngvildSF har menge gode poenger.

Hvorfor ikke se på mulighter som henne og ikke begrensninger som de fleste fordomsfulle kvinner er her på KG.

Det finnes noen kvinner på KG som er veldig prositive til nye løsninger mens det trist å se at så mange er bitcher på x-mann som går utover barnas kontakt med far.

[Gjest Gjest]

Synes IngvildSF har menge gode poenger.

Hvorfor ikke se på mulighter som henne og ikke begrensninger som de fleste fordomsfulle kvinner er her på KG.

Det finnes noen kvinner på KG som er veldig prositive til nye løsninger mens det trist å se at så mange er bitcher på x-mann som går utover barnas kontakt med far.

Er helt enig i at veldig mange kun ser på egen situasjon, hvor mye de selv vil savne barna, uten å tenke på far midt oppi det. På den annen side; her er det snakk om en baby som er 5 mnd. Å gå for en 50/50-løsning i dette tilfellet er galskap. Barnet trenger å kunne knytte seg, å slå rot et sted. Tror du ville slitt med å finne en eneste fagperson som ville sagt at det var en god ide. Men selv om man ikke går for 50/50, så er det ikke dermed sagt at barnet ikke vil knytte seg til far.

Eksen og jeg gikk fra hverandre da yngstemann var 8 mnd og da sa det seg selv at masse overnattingssamvær var utelukket. Vi begynte først med ingenting, kun dagtid, så ble det en overnatting, så ble det en helg og nå som hun er 3 år, så har hun 5 dager hos fra og 9 hos meg. Men selv om hun har tilbragt desidert mest tid hos meg, så er hun kjempeglad i pappaen sin, ingen tvil om det. Samtidig har både hun og storebror stabiliteten av at de har et "hovedhjem" hvor de bor mesteparten av tiden.

Dessverre blir det ofte slik når man går fra hverandre veldig tidlig, at den som har vært hjemme mest er mor, fordi hun tar langt mer permisjon og ofte velger deltid etterpå en stund. Så ved et brudd vil stort sett barna være mer knyttet til mor og det er best at de bor der. Slik var tilfellet hos oss og jeg må si jeg har all respekt for at eksen faktisk så det. At han evnet å sette barnas behov foran sine egne. Vi har prøvd så godt vi kan hele veien å gjøre barna trygge, passe på at de har nok samvær, at de trives og jeg tror vi har havnet på en løsning som funker for alle parter. Dette har for min del ingenting å gjøre med at jeg tror at jeg som mor er uunnværlig eller at jeg er en bedre forelder, det har å gjøre med at jeg er den som har vært der dag ut og dag inn, mens pappaen deres ikke har vært der i samme grad pga mye jobbing. Greit nok. Da ble det sånn som det ble den gangen, fordi det var det opplagt beste valget for barna våre da. Det betyr ikke at det alltid ville være sånn og nettopp derfor har vi trappet opp samværet i takt med alder.

[Gjest Marmot]

Å ikke ha 50/50 på en 5 mnd. gammel baby handler ikke kun om amming og mat, men at små babyer primært knytter seg til én omsorgsperson. At dette er mor fordi det er mor som har førstedelen, og størstedelen, av permisjonen er noe man bare må forholde seg til. En baby på 5 mnd. har ingen tidsbegreper og ingen forståelse av at primæromsorgspersonen ikke er borte for alltid når den blir tatt vekk. En så liten baby trenger stabilitet og faste rutiner.

Det er en grunn til at 50/50 ikke er anbefalt for barn under 3 år, og mange vil heller ikke anbefale det for barn under 7 å. Det skal også eksepsjonelt gode samarbeidsevner til for å få det til, pluss at begge foreldrene må bo i samme område slik at barnas nærmiljø er det samme hele tiden.

IngvildSF: Du skriver at du ønsket 50/50 da foreldrene dine gikk fra hverandre, altså var du et ganske stort barn. Det er veldig stor forskjell på barn som er gamle nok til å uttrykke slike ønsker og babyer.

[Gjest Alenemamma?]

Har var det sterke meninger gitt.

Først vil jeg si at far og jeg nå setter oss ned hver kveld etter barna er lagt, og snakker knesset hverandre om situasjonen. Vi er begge veldig klare over hva den andre føler og ønsker. Vi er veldig godt venner fortsatt, og hele situasjonen taes med ro og fatning fra begge hold. Vi har så vidt diskutert det her med fordeling, i tilfelle.

Med dette innlegget ønsket jeg å skaffe informasjon, ikke bare for meg selv, men også for far. Vi er begge, som tidligere nevnt flere ganger, mer opptatt av våre barns ve og vel, enn noe annet. Derfor ønsker jo jeg å høre fra folk som har verdifull erfaring fra alle hold, eller fra folk som kanskje har lest seg opp på dette selv. Synes ikke det er noe grådig eller frekt med det. I likhet med mange av dere, så spørr jo også jeg.

Jeg og far var ENIGE i at hverken han eller lillegutt var helt klare enda for at gutten skal fordeles. Dette er ikke et tema en gang.

Jeg kommer uansett til å flytte i umiddelbar nærhet, og vi kommer nokk til å treffes daglig, så de vil uansett få sett pappan sin omtrent like mye som før.

Jeg har ingen ønsker eller intensjoner om å holde barna borte fra han, eller frarøve han tid med dem, han er en fantastisk pappa, men samtidig så kan vi ikke bare overse at jeg er den av oss som alltid har vært her, uansett.

Jeg ønsker ikke å skaffe meg en annen jobb heller. Jeg jobbet rett ved barnehagen til barna, tre minutter hjemmefra, i en jobb jeg stortrives i, som også er relativt fleksibel, så det er uaktuelt.

Jeg har ikke noe problem med å fordele barna 50/50 hvis og når DE er klare for det. Hvis det er forsket på og bevist at det ikke anbefales før tre år, så er jeg sikker på at dette er noe jeg og far kan enes om. Ingen tjener på at vi bli uenige, iallfall ikke barna, som vi så klart ønsker å skåne mest mulig her. Jeg ikke få sagt det nokk, at vi setter barna foran alt. Jeg ønsker bare å vite.

Jeg ønsker bare konstruktive tilbakemeldinger. Denne situasjonen er tøff nokk om ikke folk skal tro og mene alt mulig rart om oss uten å egentlig vite stort om vår situasjon.

Når alt dette er sagt, så setter jeg veldig pris på mange av kommentarene jeg allerede har fått, så takk,takk, TAKK

[Gjest Gjest]

Har var det sterke meninger gitt.

Først vil jeg si at far og jeg nå setter oss ned hver kveld etter barna er lagt, og snakker knesset hverandre om situasjonen. Vi er begge veldig klare over hva den andre føler og ønsker. Vi er veldig godt venner fortsatt, og hele situasjonen taes med ro og fatning fra begge hold. Vi har så vidt diskutert det her med fordeling, i tilfelle.

Med dette innlegget ønsket jeg å skaffe informasjon, ikke bare for meg selv, men også for far. Vi er begge, som tidligere nevnt flere ganger, mer opptatt av våre barns ve og vel, enn noe annet. Derfor ønsker jo jeg å høre fra folk som har verdifull erfaring fra alle hold, eller fra folk som kanskje har lest seg opp på dette selv. Synes ikke det er noe grådig eller frekt med det. I likhet med mange av dere, så spørr jo også jeg.

Jeg og far var ENIGE i at hverken han eller lillegutt var helt klare enda for at gutten skal fordeles. Dette er ikke et tema en gang.

Jeg kommer uansett til å flytte i umiddelbar nærhet, og vi kommer nokk til å treffes daglig, så de vil uansett få sett pappan sin omtrent like mye som før.

Jeg har ingen ønsker eller intensjoner om å holde barna borte fra han, eller frarøve han tid med dem, han er en fantastisk pappa, men samtidig så kan vi ikke bare overse at jeg er den av oss som alltid har vært her, uansett.

Jeg ønsker ikke å skaffe meg en annen jobb heller. Jeg jobbet rett ved barnehagen til barna, tre minutter hjemmefra, i en jobb jeg stortrives i, som også er relativt fleksibel, så det er uaktuelt.

Jeg har ikke noe problem med å fordele barna 50/50 hvis og når DE er klare for det. Hvis det er forsket på og bevist at det ikke anbefales før tre år, så er jeg sikker på at dette er noe jeg og far kan enes om. Ingen tjener på at vi bli uenige, iallfall ikke barna, som vi så klart ønsker å skåne mest mulig her. Jeg ikke få sagt det nokk, at vi setter barna foran alt. Jeg ønsker bare å vite.

Jeg ønsker bare konstruktive tilbakemeldinger. Denne situasjonen er tøff nokk om ikke folk skal tro og mene alt mulig rart om oss uten å egentlig vite stort om vår situasjon.

Når alt dette er sagt, så setter jeg veldig pris på mange av kommentarene jeg allerede har fått, så takk,takk, TAKK

Dette er hyggelig å lese.

Har svart deg før i et innlegg som dei sikkert ser.

Lykke til.

Hilsen en mann.

[Alenemamma?]

Takk for det.

[Gjest IngvildSF]

IngvildSF: Du skriver at du ønsket 50/50 da foreldrene dine gikk fra hverandre, altså var du et ganske stort barn. Det er veldig stor forskjell på barn som er gamle nok til å uttrykke slike ønsker og babyer.

Ja, og det er jeg klar over. Poenget mitt er at man ikke nødvendigvis skal svelge med en gang at ungen selvfølgelig bør være hos mor fremover, eller at 3-åringen burde bo 60/40 hos mor. Kanskje er det bedre med en 60/40-deling til far, eller 50/50-deling for eldstemann. Poenget er som sagt at man ikke skal svelge alt som en selvfølge med en gang. I mange tilfeller er det riktig å høre på samfunnets stemme, og samtig er det mange tilfeller hvor det ikke er det.

Syns forøvrig at det er helt supert at TS og BF har et såpass "avslappet" forhold til saken, at de klarer å snakke sammen om det, og sette barnas behov først. Har troen på at dere finner den beste mulige løsningen.

[Gjest Marmot]

Hvis det ikke skal være selvfølgelig at så små barn er hos mor ved et samvlisbrudd, må man begynne allerede før bruddet er et faktum, ved å la far være primæromsorgsperon fra de er små. Å frarøve småbarn sin primæsomsorgsperson bare fordi det er politisk korrekt blir i hvert fall feil.