Andre som til stadig kritiserer seg selv?

[Gjest Chevy]

Jeg liker ikke meg selv, kritiserer alt jeg selv gjør inni meg. Har jeg en samtale med noen liksom "ser" jeg meg selv, hvordan jeg snakker og beveger meg og syns jeg selv er så utrolig teit. Ofte bare lar jeg være og snakke for og unngå det. Bare det å gå rett frem på gata, da liksom "ser" jeg måten jeg går på og tenker æsj. Jeg følger med på meg selv hele tiden, kritiserer alt..

Andre som har det sånn?

[AnonymBruker]

Jepp, jeg har det også sånn. Er også overbevist om at alle rundt meg er enig i at jeg er håpløs.

[Gjest Chevy]

trist og høre, jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal slutte med det heller, for jeg syns at jeg selv er så håpløs og ekkel.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært sånn, så for meg er det helt naturlig. Folk blir jo litt overrasket når jeg forteller hvordan jeg ser på meg selv og hvordan jeg tror (eller, jeg vet) at andre ser på meg, men det er sånn jeg er vant med å ha det.

[AnonymBruker]

Jeg var akkurat slik som du beksriver før, og gjør det til dels enda.

Men jeg måtte bare ta tak i det å snu tankegangen. Istedenfor å tenkte nedsettende om meg selv, så begynte jeg å skryte inni meg for hver minste tåpelige ting. Hvis jeg for eksempel satte på oppvaskmaskinen så tenkte "Fuck yeah! Du er flink, dritbra!" og hvis de negative tankene kom så ba jeg dem om å holde kjeft, før jeg ga meg selv en high five

Det høres teit ut, men det funker!

[Perelandra]

Jeg føler meg mislykka og kritiserer meg selv stadig. Går til psykolog, og dette er noe vi har snakket en del om. Hun mener jeg må arbeide med å snu negativ tankegang, men det er ikke så lett.

Dessverre kan KG være en kilde til at jeg føler meg mislykka, så inni mellom har det vært best å holde meg borte herfra. Det er en del brukere som skriver krasse innlegg om situasjoner de ikke har nok kunnskap om. Dette gjelder for eksempel de mange diskusjonene vi har hatt om arbeid og trygd. Jeg sliter med å fungere i arbeid og har kjempa i mange år for å kunne virke på lik linje som andre. Når jeg leser de stygge og kritiske innleggene som beskylder folk på trygd som late, gir det meg en enorm skyldfølelse og klandrer meg selv på de verste måter fordi jeg er en slik idiot som ikke klarer å arbeide. Hvorfor kan ikke jeg være som andre? Jeg går konstant med dårlig samvittighet, og er redd folk ser på meg som lat. Ofte knekker jeg sammen i krampegråt og jeg tør ikke gå ut blant folk.

Nå er det ikke meningen å spore av til enda en debatt om uføretrygd. Jeg ville bare vise hvordan jeg opplever det å kritisere meg selv kan arte seg. Samtidig oppfordrer psykologen meg til å være stolt av hva jeg har greid. Jeg har en lang og komplisert sykdomshistorie med både fysiske og psykiske lidelser, og har vært funksjonshemmet hele livet. Det er ikke så lett, men jeg må prøve å heve meg over alle de stygge innleggene som inni mellom dukker opp.

[AnonymBruker]

Det trenger ikke være så forferdelig galt å kritisere seg selv hele tiden heller, da. Det kan jo hende man faktisk har rett i kritikken. Min mann påstår jeg er altfor selvkritisk og sykelig opphengt i feilene mine, men jeg foretrekker å kalle det brutal realisme

Jeg snubler rundt i livet som et stort null, og det går egentlig forbausende bra. Kunne sikkert hatt bedre selvfølelse, men ser ingen grunn til å lage noe stor sak av det at jeg tilfeldigvis er kronisk mislykka. Noe av mitt triks er å slutte å tenke så mye på seg selv og sine egne følelser og heller løfte blikket utover. Jeg trives i alle fall bedre når jeg gjør en innsats for andre fremfor å sulle rundt med hodet i min egen (stygge) navle.

[Gjest Okusan]

Oops, postet som AB på slump. Meg over her!

[Gjest Gjest]

Alle som lever her på jorda har noe bra med seg, verden blir fattigere uten deg og meg og alle de andre Og til de som evt har å si om de som går på uføretrygd - SKJERP DÅKK!!! Man må utredes i årevis uten at det er sikkert at man år d, dessuten kan man bl.a ha skjult skade eller sykdom ;( Og om jeg går på kafe er d maks 1-2 ganger i året fordi jeg rett og slett er for syk til å klare d