Skuffet :(

[iskaffe]

Skulle til legen i dag og var kjempenervøs.

Hadde fyllt ut et skjema om angst. I hjørnet på arket hadde jeg skrevet ned at jeg slet med å kaste opp (bulimi) og andre OCD plager jeg synes det er vanskelig å snakke om.

Men legen gjorde en feil. Han kalkulerte resultatet i testen feil slik at jeg endte opp med en sumscore lavere enn hva den skulle vært. Jeg gikk fra "klart behandlingstrengende" til å ikke trenge behandling.

Notaten i hjørnet så han ikke.

Jeg fikk tilbake skjemaet, men turte ikke si noe. Klarte ikke å si at han hadde gjort en feil, og klarte ikke begynne å snakke om det jeg hadde skrevet ned før.

Så gikk jeg hjem igjen.

Nå er det ingen andre som kan hjelpe meg enn meg selv. Alle kreftene jeg hadde samlet for å kunne klare å skrive ned den lille notaten var til ingen nytte. Klarte ikke be om hjelp. Klarer jeg å komme igjennom dette selv?

Er bare så skuffet over meg selv.

[AnonymBruker]

jeg slet med spiseforstyrrelser selv.

legen min hørte ikke på meg.

så jeg tok med meg en god venn som snakket litt for meg siden jeg synes det ble vanskelig.

har du mulighet til det?

[iskaffe]

Jeg har ingen her jeg bor. Skammelig å si det men jeg har knapt noen nære venner lengre. Angsten og plagene jeg har sitter jeg med alene. :\

Og mens jeg sitter og skriver dette ringer plutselig legen til meg. Bare for å gjenta det samme som han hadde sagt da jeg var hos han for 1 time siden.

Han er litt rar den legen. Noen ganger innbiller jeg meg at han har en sjette sans slik at han føler at det er noe galt med folk. Det var nemlig han som "så" på meg at det var noe ekstra jeg slet med da jeg kom dit for noe helt annet, og som ba meg om å fylle ut de skjemaene. Kanskje han følte det var noe som ikke stemte nå også?

Eller kanskje jeg bare er rar. Klarte ikke å si noe denne gangen heller... idiotiske meg.

[Gjest kittycat]

Skjønner deg, men plis bare gå tilbake. Bare si det. Bare noen ord og så kommer det etter hvert. Lykke til )

[AnonymBruker]

det er ikke lett å fortelle det til noen jeg ser den veldig godt.for min del var det faktisk sjefen min som merket det og tok tak i det å ble med til legen.nå har jeg veldig godt forhold til sjefen min privat og anser han som en venn.

men hva med neste gang å skrive det på papir? (helst hvor han ser det med engang,ikke i et lite hjørne)...

[AnonymBruker]

Har du mulighet til å skrive et brev til legen? Som du kan levere på kontoret, så kan den som sitter i skranken levere det videre til ham? Jeg har ikke selv problemer med angst, men kanksje det er lettere om du vet at du "bare" skal levere et brev, og du ikke skal sitte der med ham mens han leser det? Kanskje du kan skrive at du ikke klarer å prate om det, men at du vet at du må ha hjelp?

Ellers, så kan jeg jo si at jeg heller ikke er flink til å snakke for meg, for å be om hjelp. Da jeg virkelig trengte legehjelp en tid tilbake kjente ikke jeg noen andre i byen jeg bodde i heller. Men jeg var så nedkjørt at jeg innså at en legetime måtte til. Og den ble lang, for jeg satt bare å gråt i 80-90% av tiden der inne. Og når jeg gråter så kan jeg ikke prate samtidig, for å si det sånn. Følte meg veldig teit der og da, for jeg er ikke deprimert eller noe, jeg blir bare så utrolig nedfor når jeg må forholde meg til diagnosen min i en lege-pasient-setting.

Jeg vil ønske deg lykke til Håper du får den hjelpen du trenger.

[eriden]

Stakkar

Tror du kanskje at du klarer å skrive en e-post eller et brev til legen?

[vinterspeil]

Huff. Enig med Eriden, SKRIV til legen og be han kalle deg inn. Eller du kan bestille ny time og gi legen det du har skrevet ned.

Lykke til og god bedring

[iskaffe]

Takk for støtten alle sammen! Jeg vet ikke om jeg klarer å skrive et brev til han. Jeg er bare så forferdelig grusomt flau. Flau over plagene jeg har. Det er tusen ganger værre enn å gå til en mannlig gynekolog, føler jeg. Og tanken på at legen åpner det lille, teite brevet mitt skrevet med mine patetiske ord, gjør alt bare pinligere.

Men jeg skal se det ann en stund. Samle litt mot. Kanskje prøver jeg igjen en gang senere? Men huff, er så redd for at jeg skal ytre ting feil og gå hjem med atter et avslag.

Men men... fra det ene til det andre. Den legen har faktisk ringt meg 3 ganger i dag - og 3 sms'er. Han vil møtes i morgen for å diskutere kunst! Og bestille et bilde fra meg. Så nå må jeg "bytte roller" å bli den kreative forhandler-kvinnen (som er mitt yrke) - men også noe av det jeg sliter aller mest med. Jeg takler det bra til tider - men nå må han jo få et helt feil bilde av meg?

Dette har vært en særdeles merkelig dag. Helt tragikomisk.

[vinterspeil]

Han legen høres ikke god ut!! Tror du bør gå til en annen.

Forresten, har du sett "Psyk forandring" (er ikke sikker på om det var det det heter ) på tv3? Da føler du deg kanskje ikke så alene med problemene dine

[Bachata]

Jeg vet ikke om jeg klarer å skrive et brev til han. Jeg er bare så forferdelig grusomt flau. Flau over plagene jeg har. Det er tusen ganger værre enn å gå til en mannlig gynekolog, føler jeg. Og tanken på at legen åpner det lille, teite brevet mitt skrevet med mine patetiske ord, gjør alt bare pinligere.

du sier du er flau over plagene, og at du synes dine ord er patetiske.

Tenk deg om dette var en kjær venninne av deg. Hvis hun betrodde seg til deg om sine problemer, dine problemer, ville du synes det var noe å skamme seg over? Ville du syntes hun var patetisk?

Jeg skjønner det er vanskelig, det var en aldri så liten kamp for legen min å finne ut hvor ille ting faktisk stod til med meg når jeg var på det værste også, og han beklaget seg faktisk i ettertid over at han ikke forstod tidligere hvor ille det var. Men hvordan kunne han vite det? Når jeg stadig drev og hvitmalte alt og sa at "jeg fikser det jeg!!"

jeg fikset det ikke alene, kanskje hadde jeg gjort det om jeg måtte, kanskje ikke. Men jeg er veldig glad for at jeg tok motet til meg og ba om hjelp. At jeg ikke trengte stå alene i dette.

Hvis du googler litt om dine problemer, så vil du ganske raskt finne ut at du er langtifra alene om å ha dine plager. Hva tenker du om andre som er i dine sko? Hva tenker du om andre med angst? Er de patetiske?

Burde de skamme seg og være flaue over det?

Hva med andre som har bulimi? Mange skammer seg over det. Min venninne skammet seg så mye over det at hun laget en forsvarsvegg for seg selv og nektet å innse at hun hadde noe problem.

Heldigvis snakket vi masse, jeg spør endel om ting, lurer, og jeg tror faktisk det tvang henne til å innse hva hun måtte gjøre. Nå som hun er godt i gang med behandling, virker det ikke som hun ser på det som patetisk eller noe å være flau over lenger. Hun har sett at det kommer av itng, at dette ikke er en dum ting hun bare har valgt fordi hun ikke duger. Men at det kom fra noe, og at nå som hun får gjort noe med det som egentlig er problemet, så ser hun hele seg på en annen måte. Også plagene sine.

Prøv å skriv ned hva du plages med, hva du mener selv at du ville likt å bli kvitt og få hjelp med. Hvorfor du ønsker hjelpen og hva du føler rundt problemet. Ikke skriv det som ett brev, bare skriv det ned som fakta. Så kan du etterpå bestemme deg for om du vil sende det eller ikke. (og gjøre det... sende det eller levere det, før du rekker tenke deg om.)

Gå utenfra litt, det hender det hjelper å se ting utenfra. Se det som om det var noen du brydde deg om som slet, og hvordan du da ville dømt situasjonen.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hvorfor du mener at du er bedre til å evaluere et slikt skjema enn en lege?

Du burde uansett sagt fra, man kan da ikke bare gå hjem uten å si noe som helst. Det er MYE mer pinlig å komme med sånt lenge etterpå.

[Gjest Okusan]

Og tanken på at legen åpner det lille, teite brevet mitt skrevet med mine patetiske ord, gjør alt bare pinligere.

Nå må du lese dette i beste mening

Men jeg synes du duller litt med din egen utilstrekkelighet og hjelpeløshet her. Jeg skjønner at du har det fryktelig vanskelig og at dette er tungt. Men prøv å være litt strengere med deg selv. Det er du som er sjefen over hva du tenker, tross alt. Jeg sier ikke at du skal forandre tankesettet 100% og bli frisk over natten, men klarer du å pushe deg selv til å ta kontakt med legen på nytt? Det tror jeg du får til hvis du arresterer deg selv litt når du ramler ned i selvmedlidenhet og selvpåført skam.

Legen er der for å hjelpe deg. Men han kan ikke gjøre stort når han ikke vet situasjonen! Om du tar med en venn, skriver et brev, hva som helst er greit så lenge han faktisk får rede på hva som foregår. Om det er dumt at det skjer i ettertid... kanskje det, men det eneste jeg tror legen er interessert i er at du kommer ut med sannheten, slik at han kan gjøre jobben sin. Stå på, dette klarer du! Masse lykke til!

[iskaffe]

Takk igjen! Jeg tror jeg trengte å høre de innleggene, Okusan og Bachata. Jeg har det med å fort bli deppa og ensom når jeg møter motgang på dette området. Skal skjerpe meg!

Av og til (i mine selvmedlidne øyeblikk) tar jeg meg i å tenke på meg selv som barn. På den tiden jeg var uredd og full av drømmer og lek, og hvordan jeg har klart å ødelegge det barnet nå. I bunn og grunn er jeg jo glad i meg selv, og når jeg nå en gang kommer i situasjoner som er vanskelige pleier jeg (som en slags terapuetisk teknikk?) å late som om jeg er en ansvarlig voksen person som skal redde og ta vare på et barn. Det hjelper av og til, og får frem styrken i meg.

Og nei, om andre hadde kommet til meg med lignende problemer hadde jeg aldri oppfattet dem som "patetiske". Tvert i mot. Det var et godt innspill, og jeg innser at jeg kanskje har blitt litt for selvsentrert i problemene mine, og glemmer å se dem fra andre vinkler. Nei, dette kan jeg ikke fortsette med. Må se hva jeg klarer å få til.

Vinterspeil nevnte at legen min ikke høres helt god ut. Og ja jeg har lurt litt på det jeg også! Han er ikke opprinnelig fra Norge og jeg lurer på om det bare er en liten kultur-kræsj jeg har møtt på her? Han virker veldig snill da. Men om 3 timer skal jeg altså bort til legekontoret hans for å snakke kunst. Herregud så komisk. Tror han bare vil hjelpe meg fordi jeg har sagt at jeg har så dårlig råd.. Men skummelt å tenke på at alle dører vil være låst... og bare meg og han der inne. Derfor har jeg bedt min mor om å ringe til meg etter en halvtime... bare sånn i tilfelle han faktisk ikke er helt god. :gjeiper:

[iskaffe]

AB#12: Jeg har ikke mer kompetanse enn min lege på dette området, men skjemaene var av typen tester der man krysser av for 1,2,3 eller 4 for graden av alvorlighet i en psykisk eller fysiologisk problemstilling eller reaksjon. Til slutt summeres poengene i en sluttsum. Jeg visste derfor allerede hva slags sumscore jeg hadde før jeg kom inn, men da legen skulle summere poengene regnet han feil, og leste opp svaralternativer jeg ikke hadde krysset av på.

Og ja, jeg vet jo så klart at jeg burde sagt ifra.

Endret 27. mars 2012 av iskaffe

[Bachata]

Og nei, om andre hadde kommet til meg med lignende problemer hadde jeg aldri oppfattet dem som "patetiske". Tvert i mot. Det var et godt innspill, og jeg innser at jeg kanskje har blitt litt for selvsentrert i problemene mine, og glemmer å se dem fra andre vinkler. Nei, dette kan jeg ikke fortsette med. Må se hva jeg klarer å få til.

Ikke sant?

Jeg husker jeg kom over i en bok om selvhjelp når jeg var syk selv (leste alt jeg kom over, og prøvde alle mulige måter å fikse meg selv på.. helst 5 forskjellige ting på en gang, utålmodig som fy) at jeg skulle behandle meg selv som jeg ville behandlet min beste venninne!

Det hjalp meg, både fordi jeg innså at jeg ALDRI ville tenkt om min venninne som jeg tenkte om meg selv, men også at det faktisk var viktig å BLI en god venninne for meg selv. Å ta vare på meg som akkurat det.

Lykke til, hold på tanken om at dette kan du ikke fortsette med, hva du ville gjort, tenkt, sagt og oppmuntret til dersom dette var en nær venninne av deg. En du hadde kjær.

[iskaffe]

Ikke sant?

Jeg husker jeg kom over i en bok om selvhjelp når jeg var syk selv (leste alt jeg kom over, og prøvde alle mulige måter å fikse meg selv på.. helst 5 forskjellige ting på en gang, utålmodig som fy) at jeg skulle behandle meg selv som jeg ville behandlet min beste venninne!

Det hjalp meg, både fordi jeg innså at jeg ALDRI ville tenkt om min venninne som jeg tenkte om meg selv, men også at det faktisk var viktig å BLI en god venninne for meg selv. Å ta vare på meg som akkurat det.

Lykke til, hold på tanken om at dette kan du ikke fortsette med, hva du ville gjort, tenkt, sagt og oppmuntret til dersom dette var en nær venninne av deg. En du hadde kjær.

Takk.

[Gjest O___o]

Hva i alle dager?

Dårlig praksis av en allmennlege å gi deg et skjema slik at du skal "diagnostisere" deg selv.

Avkryssningsskjemaer pleier å bli brukt hos psykologer, men da for å systematisk kartlegge.

[vinterspeil]

Hvordan gikk kunstsalget?