"Alle kan jobbe litt"

[AnonymBruker]

Hvis man tar en del udanning så går det an å jobbe hjemmefra. For eksempel som tekster, oversetter, jurist, regnskapsfører, konsulent, webdesigner, illustratør.. Mange av disse går det an å starte med for seg selv som selvstendig næringsdrivende, og man kan ta de oppdragene man føler man har overskudd. Det hadde for eksempel gått an å tatt på seg å ta regnskapet for et par små foretak eller foreninger, det kan man gjøre når som helst.

Nettopp derfor mener jeg at noe av det viktigste vi kan gjøre for å få ned andelen uføre er å tilby de støtte til utdanning!

[Gjest strykebrett]

Nettopp derfor mener jeg at noe av det viktigste vi kan gjøre for å få ned andelen uføre er å tilby de støtte til utdanning!

Jeg er enig. Men det er ikke sikker vanlig utdanning passer for alle heller. For noen vil det kanskje være bedre å følge et nettbasert opplegg, med oppgaver som skal leveres inn og forelesniger på film som de kan se når det passer dem for eksempel.

Men som jeg har forstått det så er det vel veldig mange som får støtte til å omskolere seg når de får en sykdom eller skade? Har inntrykk av at det nærmest er standarden, men det er mulig jeg tar feil?

[Bjørn82]

Oppretter ny tråd istedenfor å kuppe noen av de pågående.

I debatter om sykemelding/uføretrygd osv er det alltid noen som kommer med argumentet "de aller fleste kan jobbe litt". Litt... som i en dag eller to i uken. Kanskje bare noen timer.

Og fordi de aller fleste kan jobbe litt, blir ofte de som likevel ikke jobbet rakket ned på.

Et spm da: ville dere selv ansatt en person som bare kan jobbe litt?

Og vær så snill å ikke la dette spore av. Jeg er helt enig i at veldig mange faktisk har en viss arbeidskapasitet, absolutt. Men det er stort sett ikke der problemet ligger! Hvem vil ansette en person med uforutsigbar helse og arbeidsevne?

Hvem vil ansette en person som kan jobbe kun en dag eller to i uken?

Og hva om disse dagene ikke engang kan fastsettes fordi de fysiske/psykiske utfordringene svinger kraftig fra dag til dag?

Hvem vil ha en arbeidstaker som jobber kanskje 20% av normalt tempo?

Mange har stilt slike spørsmål i andre tråder, men det virker likevel som om argumentene blir oversett.

Ja, mange kan jobbe litt, men det forutsetter også at det faktisk er jobber tilgjengelig.

For mye penger brukes på at folk er permanent uføretrygdet. Kanskje burde uføretrygden prøves på årlig basis. Det er ganske mange som mottar uføretrygd, som i lange perioder er friske eller etter en periode blir kvitt plagene sine og er i full stand til å påta seg en jobb.

Jeg mener at man burde investere mere penger i oppfølging av de trygdede. Som frisk og rask arbeidstaker har man daglig oppfølging og selvfølgelig et ganske stort ansvar for å gjøre det man skal for å motta sin lønn. Av en eller annen grunn er jeg overbevist om at uføretrygdede har en fraværende oppfølging.

De som er syke og trenger sin uføretrygd vil fortsette å motta denne. De som ikke trenger den vil selvfølgelig måtte skaffe seg en jobb. (Å skaffe jobb kan være vanskelig, så en del av oppfølgingen bør være tilrettelegging og hjelp for å komme seg i jobb.)

[Mynona]

Alle kan jobbe litt. Er man frisk nok til å prate i telefon eller se på tv eller spille data så er det forskjellige yrker som kan være aktuelle. Drømmejobben har man derimot ikke garanti for.

Problemet er at myndighetene effektivt stikker kjepper i hjulene for de som vil kunne være villige til å ansette noen som kun kan jobbe 'litt'. F.eks så er man som arbeidsgiver forpliktet til å betale arbeidsgiveravgift og dekke korttidsfravær. Altså skal man betale lønn og avgift for ansatte som ikke er på jobb. For en person som plutselig kan være fraværende et par dager i uka så er dette en ekstrem merkostnad for arbeidsgiver.

Mitt forslag ville vært at arbeidsgivere kan få fritak fra arbeidsgiveravgift i slike tilfeller (helst fjerne arbeidsgiveravgift helt), samt at det innføres karensdager hvor f.eks de første fraværsdagene ikke berettiger sykelønn, slik som de har i Sverige med stor suksess mtp sykefravær.

(har ikke lest hele tråden, så kan hende du har fått svar på dette allerede - multisitatfunksjonen min virker ikke m dagen)

Man har fritak for arbeidsgiveravgift og sykepenger for de som er kronisk syke (eller gravide). Dette søker man NAV om for ett år om gangen. Arbeidsgiver må forskuttere sykepengene, men får de tilbake fra NAV.

[Mynona]

Hvis man tar en del udanning så går det an å jobbe hjemmefra. For eksempel som tekster, oversetter, jurist, regnskapsfører, konsulent, webdesigner, illustratør.. Mange av disse går det an å starte med for seg selv som selvstendig næringsdrivende, og man kan ta de oppdragene man føler man har overskudd. Det hadde for eksempel gått an å tatt på seg å ta regnskapet for et par små foretak eller foreninger, det kan man gjøre når som helst.

Hvis man i utgangspunktet er så syk at man bare kan jobbe litt, er det vel ikke bare bare å ta en bachelor eller master for å jobbe som jurist eller regnskapsfører. Og sistnevnte har fryktelig mange frister man skal forholde seg til og en enormt arbeidspress deler av året, så om man er så "ustabil" i formen, vil jeg ikke tro de to hvertfall er noe særlig. De andre der vet jeg ikke noe om.

[Kara W]

Jeg er en av de som mener at "alle" burde jobbe. "Ingen" skal kunne sitte hjemme hele dagen og motta penger uten å yte noe tilbake til samfunnet. Men jeg ser jo at dette ikke fungerer slik samfunnet er lagt opp, og anklager så absolutt ikke de syke/trygdede for dette.

Jeg skulle gjerne sett att det ble lagt mye mer til rette for at man kunne ansette folk gjennom NAV uten alt for store forpliktelser for arbeidsgiver. De må gjerne betale en timepris for den tiden de faktisk jobber, men slippe å betale når de ikke er der. De aller fleste steder har noe ekstra arbeid som kan utføres på den uføres premisser. Og større steder tror jeg gjerne kunne hatt en "arbeidspool". Har du 10-15 personer som alle kan yte 10% så er du ganske sikker på at det alltid vil være noen på jobb, selv om jobben blir gjort litt i rykk og napp.

En annen ting er alle mulig "støttefunksjoner" i samfunnet som blir nedprioritet, f.eks. plante blomster, male gjerder osv. Dette er ikke noe som må gjøres på spesielle tidspunkt, og det er ingen krise om det ikke blir gjort, men alle setter pris på det når det faktisk blir gjort. Husker da jeg bodde i utlandet og syklet gjennom en liten park hver dag (mer en grønn flekk i et boligfelt), og der var det en psykisk utviklingshemmet som tydeligvis hadde fått "jobb". Han hadde offisiell gul vest med tilsvarende "parkvesenet" på, og en søppelsekk og sånn stang de bruker. Der sto han ca halvparten av dagene og "jobbet" Han så veldig stolt ut når han kunne plukke opp søppel eller grener som hadde falt ned. Tenkte ofte på hvor utrolig mye livskvalitet han fikk ut av denne enkle tilretteleggelsen, og lurte på hvorfor ikke vi kunne få mere slikt her hjemme.

[Ryvre]

Hvis man i utgangspunktet er så syk at man bare kan jobbe litt, er det vel ikke bare bare å ta en bachelor eller master for å jobbe som jurist eller regnskapsfører. Og sistnevnte har fryktelig mange frister man skal forholde seg til og en enormt arbeidspress deler av året, så om man er så "ustabil" i formen, vil jeg ikke tro de to hvertfall er noe særlig. De andre der vet jeg ikke noe om.

Det er så sant.

Jeg hadde utrolig mye fravær på skolen nettopp fordi formen var såpass ustabil, og det var forferdelig vanskelig for meg å lære meg noe som helst når jeg ikke kunne delta i alle undervisningstimene, og sykdommen gjør at konsentrasjonen min er på bunn så det å klare å lese til seg ting på egenhånd var komplett umulig

Høres sikkert forferdelig negativ ut, men jeg er ikke god i språk og helt forferdelig når det kommer til alt som har med tall å gjøre så jeg klarer ikke å se hva det er jeg faktisk kan jobbe med hjemmefra som tillater meg å leve med den sykdommen jeg har.

Men jeg er i grunnen helt enig at det burde bli mer tilrettelagt for utdannelse for kronisk syke og ikke minst en holdningsendring når det kommer til hva slags jobber man faktisk kan jobbe med. Alt for mange er for kresne og tenker veldig status.

Blir bare så oppgitt når andre "forteller meg" (ja jeg vet det ikke bare er rettet mot meg) hva jeg kan og ikke kan, og om jeg sier jeg ikke kan så får jeg høre at det blir for dunt av meg

[AnonymBruker]

Oppretter ny tråd istedenfor å kuppe noen av de pågående.

I debatter om sykemelding/uføretrygd osv er det alltid noen som kommer med argumentet "de aller fleste kan jobbe litt". Litt... som i en dag eller to i uken. Kanskje bare noen timer.

Og fordi de aller fleste kan jobbe litt, blir ofte de som likevel ikke jobbet rakket ned på.

Et spm da: ville dere selv ansatt en person som bare kan jobbe litt?

Og vær så snill å ikke la dette spore av. Jeg er helt enig i at veldig mange faktisk har en viss arbeidskapasitet, absolutt. Men det er stort sett ikke der problemet ligger! Hvem vil ansette en person med uforutsigbar helse og arbeidsevne?

Hvem vil ansette en person som kan jobbe kun en dag eller to i uken?

Og hva om disse dagene ikke engang kan fastsettes fordi de fysiske/psykiske utfordringene svinger kraftig fra dag til dag?

Hvem vil ha en arbeidstaker som jobber kanskje 20% av normalt tempo?

Mange har stilt slike spørsmål i andre tråder, men det virker likevel som om argumentene blir oversett.

Ja, mange kan jobbe litt, men det forutsetter også at det faktisk er jobber tilgjengelig.

Ja, alle kan jobbe litt. Jeg har ikke muligheten til å jobbe "vanlig", men jobber hjemmefra. Jeg jobber for Egmont, og i tillegg er jeg oversetter (filmer/bøker/artikler etc). Visst det ikke hadde vært for det hadde jeg vært uføretrygdet.

[Gjest strykebrett]

Hvis man i utgangspunktet er så syk at man bare kan jobbe litt, er det vel ikke bare bare å ta en bachelor eller master for å jobbe som jurist eller regnskapsfører. Og sistnevnte har fryktelig mange frister man skal forholde seg til og en enormt arbeidspress deler av året, så om man er så "ustabil" i formen, vil jeg ikke tro de to hvertfall er noe særlig. De andre der vet jeg ikke noe om.

Nei alle alternativene jeg nevnte passer ikke for alle. Men om man ikke er i stand til å ta en bachelor, så kan man muligens lære seg webdesign selv, noe programmeringsspråk kanskje, eller et fremmedspråk.

Det finnes muligheter også, ikke bare begrensninger.

[Mynona]

En annen ting er alle mulig "støttefunksjoner" i samfunnet som blir nedprioritet, f.eks. plante blomster, male gjerder osv. Dette er ikke noe som må gjøres på spesielle tidspunkt, og det er ingen krise om det ikke blir gjort, men alle setter pris på det når det faktisk blir gjort. Husker da jeg bodde i utlandet og syklet gjennom en liten park hver dag (mer en grønn flekk i et boligfelt), og der var det en psykisk utviklingshemmet som tydeligvis hadde fått "jobb". Han hadde offisiell gul vest med tilsvarende "parkvesenet" på, og en søppelsekk og sånn stang de bruker. Der sto han ca halvparten av dagene og "jobbet" Han så veldig stolt ut når han kunne plukke opp søppel eller grener som hadde falt ned. Tenkte ofte på hvor utrolig mye livskvalitet han fikk ut av denne enkle tilretteleggelsen, og lurte på hvorfor ikke vi kunne få mere slikt her hjemme.

Sånn er det her hjemme også. Det kalles lettindustri. Slike lettindustribedrifter finnes vel i de fleste kommuner (om jeg ikke tar helt feil). Der får psykisk utviklingshemmede ulike litt "enkle" arbeidsoppgaver som de utfører hver dag. Det kan være fra å kappe ved til å pakke redningsvester i emballasje eller sånne ting. Kjempebra tiltak!!

I min hjemkommune har de også et "senter" for arbeidstrening, som folk som har vært lenge ute av arbeidslivet av ulike grunner får arbeidstrening. De har eks narkomane/alkoholikere som lærer seg hvordan det er å være i jobb før de går videre til å få seg en "normal" jobb.

[Mynona]

Nei alle alternativene jeg nevnte passer ikke for alle. Men om man ikke er i stand til å ta en bachelor, så kan man muligens lære seg webdesign selv, noe programmeringsspråk kanskje, eller et fremmedspråk.

Det finnes muligheter også, ikke bare begrensninger.

Jada, det vet jeg. Men akkurat de to yrkene som jeg nevnte kan jeg ikke se for meg at noen som har lite arbeidsevne hadde taklet.

De andre du nevnte vet jeg ikke så mye om, så de kan jeg ikke uttale meg om.

[AnonymBruker]

Nei alle alternativene jeg nevnte passer ikke for alle. Men om man ikke er i stand til å ta en bachelor, så kan man muligens lære seg webdesign selv, noe programmeringsspråk kanskje, eller et fremmedspråk.

Det finnes muligheter også, ikke bare begrensninger.

Ja, tenk om NAV bare tenkte på det før de plasserte ungdom på trygd. Nei så dumme de er, de som jobber på NAV! At de ikke tenker på slikt. Det skulle vært en egen etat som drev med å samle inn hvilke jobber som finnes i kommunene slik at NAV kunne lyse ut stillinger og fortelle ungdom som hadde det vanskelig om hvilke stillinger og muligheter for jobb som fantes i kommunen. Hvorfor har ingen tenkt på det før?

Du er et geni asså!

[Gjest strykebrett]

Ja, tenk om NAV bare tenkte på det før de plasserte ungdom på trygd. Nei så dumme de er, de som jobber på NAV! At de ikke tenker på slikt. Det skulle vært en egen etat som drev med å samle inn hvilke jobber som finnes i kommunene slik at NAV kunne lyse ut stillinger og fortelle ungdom som hadde det vanskelig om hvilke stillinger og muligheter for jobb som fantes i kommunen. Hvorfor har ingen tenkt på det før?

Du er et geni asså!

Hmm.. har jeg sagt noe som helst om NAV?

[AnonymBruker]

Må først si at jeg ikke har lest hele tråden.

Det med å kunne jobbe litt. Hva betyr det? At du jobber på gode dager og at ingenting er sikkert?

Vil bare si noe om min erfaring. Jeg har praksisplass gjennom nav. Jobber 50%. Jeg har faste dager og tidspunkt. Jeg har muligheter for fast jobb. Selv etter 5 måneder uten fravær og møtt når jeg skulle så er ledelsen usikker i forhold til meg. Dette blir begrunnet i at de ikke kjenner min sykdom. Det de er redd for er å ansette meg og få en sykemelding på bordet og alt det som kreves der med bl.a. oppfølging av nav.

Jeg har en super arbeidsplass og gode ledere, men allikevel så føler de seg utrygge med tanke på meg og min innsats. Da tenker jeg på mennesker som er mer ustabile i forhold til arbeidsinnsats og forutsigbarheten når man jobber. Det er ikke noe rart at folk sliter å komme seg ut i jobb.

[AnonymBruker]

Hmm.. har jeg sagt noe som helst om NAV?

Tja, hvordan ellers får man trygd mener du? Gjennom privat forsikring?

[Gjest strykebrett]

Tja, hvordan ellers får man trygd mener du? Gjennom privat forsikring?

Har ikke sagt noe om trygd heller jeg. Bare kommet med noen svar på det tråden handler om: hva kan man jobbe med om man ikke kan jobbe til faste tider på grunn av sykdom.

[AnonymBruker]

Hvis man tar en del udanning så går det an å jobbe hjemmefra. For eksempel som tekster, oversetter, jurist, regnskapsfører, konsulent, webdesigner, illustratør.. Mange av disse går det an å starte med for seg selv som selvstendig næringsdrivende, og man kan ta de oppdragene man føler man har overskudd. Det hadde for eksempel gått an å tatt på seg å ta regnskapet for et par små foretak eller foreninger, det kan man gjøre når som helst.

.

Å skulle jobbe hjemmefra som jurist er så totalt urealistisk at jeg har ikke ord.

[AnonymBruker]

Man kan jobbe for et regnskapsbyrå dersom programvaren er nettbasert. De bryr seg ikke om du gjør jobben mellom kl. 8 og 16 eller kl. 15 og kl. 22. Du skal bare ha jobben gjort i forhold til tidsfrister det offentlige setter. Det betinger selvfølgelig at du har fagkunnskapen i bunn.

[Gjest strykebrett]

Å skulle jobbe hjemmefra som jurist er så totalt urealistisk at jeg har ikke ord.

Det trenger det vel ikke å være. Man kan for eksempel ta på seg små rådgivningsoppdrag som selvstendig næringsdrivende. Det finnes jo svært mange ulike jobber for jurister, og mange av de er nok urealistiske for en som har ujevn arbeidsevne.

Men om man for eksempel har fordypning i kontraktsrett eller skatterett så er det ingenting i veien for å hjelpe et lite firma nå og da for eksempel, og fakturere selv. Så kan man ta på seg kun det man selv føler man klarer.

Jeg skjønner selvfølgelig at det ikke er bare bare å ta en mastergrad i jus, men det var ment som et eksempel på ting man kan gjøre hjemmefra og til ulike tider. Med internettalderen som vi er i nå så er jo det stadig flere ting.

[Kara W]

Å skulle jobbe hjemmefra som jurist er så totalt urealistisk at jeg har ikke ord.

Man kan jobbe for sånne svar-tjenester, hvor folk sender inn spørsmål og man svarer pr mail eller telefon. Men som vanlig advokat er det nok vanskelig, ja.

Man kan jobbe for et regnskapsbyrå dersom programvaren er nettbasert. De bryr seg ikke om du gjør jobben mellom kl. 8 og 16 eller kl. 15 og kl. 22. Du skal bare ha jobben gjort i forhold til tidsfrister det offentlige setter. Det betinger selvfølgelig at du har fagkunnskapen i bunn.

Igjen så passer dette for de som har relativ stabil helse, men ikke for de som plutselig kan bli borte i 3 uker. Da ville jeg heller satt personen til f.eks. arkivering el.l. hvor de kan komme innom kontoret når det passer dem.

Men konklusjonen er uansett at de aller fleste kunne funnet nyttig arbeid om det bare ble lagt til rette slik at flere arbeidsgivere ønsket å gi dem sjansen.