"Alle kan jobbe litt"

[Ego]

Oppretter ny tråd istedenfor å kuppe noen av de pågående.

I debatter om sykemelding/uføretrygd osv er det alltid noen som kommer med argumentet "de aller fleste kan jobbe litt". Litt... som i en dag eller to i uken. Kanskje bare noen timer.

Og fordi de aller fleste kan jobbe litt, blir ofte de som likevel ikke jobbet rakket ned på.

Et spm da: ville dere selv ansatt en person som bare kan jobbe litt?

Og vær så snill å ikke la dette spore av. Jeg er helt enig i at veldig mange faktisk har en viss arbeidskapasitet, absolutt. Men det er stort sett ikke der problemet ligger! Hvem vil ansette en person med uforutsigbar helse og arbeidsevne?

Hvem vil ansette en person som kan jobbe kun en dag eller to i uken?

Og hva om disse dagene ikke engang kan fastsettes fordi de fysiske/psykiske utfordringene svinger kraftig fra dag til dag?

Hvem vil ha en arbeidstaker som jobber kanskje 20% av normalt tempo?

Mange har stilt slike spørsmål i andre tråder, men det virker likevel som om argumentene blir oversett.

Ja, mange kan jobbe litt, men det forutsetter også at det faktisk er jobber tilgjengelig.

[AnonymBruker]

det er ikke lett å få en jobb man kan jobbe litt evt få tilpasset pga div ting....jeg fikk tilpasset min jobb når jeg ALLEREDE jobbet der...men tviler på det hadde gått vis jeg hadde det slik før jeg begynte i jobben..for de viste da hva jeg var god for å kjente meg godt..og at de viste jeg ikke ba om noen ekstra enn absolutt nødvendig for å komme meg gjennom arbeidsdagene.nå så de også på meg når jeg var ekstremt dårlig og hadde store smerter så de så jo når jeg trengte en dag hvor jeg kunne sitte litt mer i ro osv.

[AnonymBruker]

Hvem vil ha en arbeidstaker som jobber kanskje 20% av normalt tempo?

...men som likevel skal ha 100% lønn.

(takk for et godt innlegg, ville bare legge til den detaljen)

[Ryvre]

Jeg er den som kan jobbe litt, og tro meg, jeg har prøvd å få jobb i mange år nå.

Ikke krever jeg god lønn, bare ha en tilhørighet, føle at jeg gjør noe produktivt, føle meg nyttig.

Men ingen vil ansette meg.

Hvorfor?

Jeg vet aldri når jeg kan jobbe. Jeg kunne sikkert fått en lørdagsjobb på en butikk, men jeg vet aldri om jeg klarer å jobbe den lørdagen før dagen har kommet.

Hver dag er ulik. Noen dager våkner jeg og føler meg egentlig ganske okey, men etter to timer stuper formen min og jeg blir utmattet og får et smertehelvete.

Andre dager våkner jeg opp og føler meg elendig, men blir bedre utover dagen.

Andre dager igjen så er hele dagen grusom eller hele dagen egentlig ganske så bra.

Så det vil si at jeg ikke vet hvilke dager jeg klarer å jobbe eller hvor lenge jeg klarer å jobbe om jeg først kommer meg på jobb.

Nå er det slik at uansett hvor mye tilrettelegging jeg evnt skulle fått, så er det likevel liten sjans for at jeg hadde klart å jobbe, men det finnes mange som faktisk klarer å jobbe om de bare hadde fått litt tilrettelegging. Her syns jeg ofte at arbeidsgivere og det offentlige svikter.

Har en venn i Sverige som jobbet som lastebilsjåfør. Han ble alvorlig skadet og klarte ikke lengre å utføre arbeidet pga små hinder.

Arbeidsgiveren ordnet det slik at lastebilen kunne senkes sp han slapp å klatre opp i bilen, og han ordnet slike "kuler" på gulvet bak slik at pallene lettere kunne skyves inn uten å måtte bruke pallejekke som kan være ganske tungvindt.

Disse justeringene gjorde at min venn kunne fortsette i jobben og det ble faktisk billigere for arbeidsgiveren enn om han skulle ansette en ny, ha opplæring osv

[Gjest UngKalven]

De fleste vil vel ansette den best kvalifiserte av søkerne til stillingen? Det er veldig sjelden en person hvor karakteristikken "kan jobbe litt" er veldig treffende...

[Rara]

Jeg personlig, jobber kun på utplassering/praksis via NAV når jeg klarer det. Får ikke noe ekstra lønn, og bedriften får ikke noe ekstra fra NAV for å ha meg der. Det er bare for å prøve meg i arbeidsmarkedet, og ikke falle helt utenfor samfunnet. I tillegg får jeg jobbe akkurat hvor mye jeg vil og kan komme når jeg vil osv osv fra dag til dag fordi det ikke skal legges noe særlig ansvar på meg. Jeg skal kun være en ekstra hjelp, og de ansatte ved bedriften får litt gratis hjelp. (Og hvem vil ikke ha gratis hjelp, selvom det er litt uforutsigbart?) Dette bidrar også til at jeg får jobbe med det jeg trives best med, og som jeg får mest livsglede ut av. (For det handler mye om at man må finne livsglede når man er syk)

Dette synes jeg er viktig for meg, da jeg ikke har mulighet til å få noen andre jobber med lønn. Naturlig nok. Det betyr dermed ikke at man trenger å legge seg ned for å dø ved første og beste mulighet bare fordi man ikke får seg lønnet arbeide Greit nok, jeg får ikke bidratt til samfunnet. Men det er jo slik det bare er. Jeg klarer som regel ikke å jobbe f.eks. 5 timer hver uke. Noen uker er jeg totalt sengeliggende, andre uker kan jeg jobbe litt.

Men etter man har gitt et realt forsøk over lengre tid, og ser at man ikke klarer å jobbe litt en gang synes jeg det er helt greit å avslutte jobbprøvingen. For det å gå på jobb og/å feile miserabelt hver eneste gang er en utrolig påkjenning som kan skape alvorlige problemer på langsikt. Så får ,man heller prøve å jobbe litt når man merker en liten bedring med en slik løsning jeg har.

Som sagt, jeg synes ikke poenget er at man skal bli rik av å jobbe. Men det at man jobber det man klarer øker livskvaliteten betydelig både mtp sosialt, psykisk og mestringsfølelse.

Endret 23. mars 2012 av Rara

[Gjest badeand1]

Jeg personlig, jobber kun på utplassering/praksis via NAV når jeg klarer det. Får ikke noe ekstra lønn, og bedriften får ikke noe ekstra fra NAV for å ha meg der. Det er bare for å prøve meg i arbeidsmarkedet, og ikke falle helt utenfor samfunnet. I tillegg får jeg jobbe akkurat hvor mye jeg vil og kan komme når jeg vil osv osv fra dag til dag fordi det ikke skal legges noe særlig ansvar på meg. Jeg skal kun være en ekstra hjelp, og de ansatte ved bedriften får litt gratis hjelp. (Og hvem vil ikke ha gratis hjelp, selvom det er litt uforutsigbart?) Dette bidrar også til at jeg får jobbe med det jeg trives best med, og som jeg får mest livsglede ut av. (For det handler mye om at man må finne livsglede når man er syk)

Dette synes jeg er viktig for meg, da jeg ikke har mulighet til å få noen andre jobber med lønn. Naturlig nok. Det betyr dermed ikke at man trenger å legge seg ned for å dø ved første og beste mulighet bare fordi man ikke får seg lønnet arbeide Greit nok, jeg får ikke bidratt til samfunnet. Men det er jo slik det bare er. Jeg klarer som regel ikke å jobbe f.eks. 5 timer hver uke. Noen uker er jeg totalt sengeliggende, andre uker kan jeg jobbe litt.

Men etter man har gitt et realt forsøk over lengre tid, og ser at man ikke klarer å jobbe litt en gang synes jeg det er helt greit å avslutte jobbprøvingen. For det å gå på jobb og/å feile miserabelt hver eneste gang er en utrolig påkjenning som kan skape alvorlige problemer på langsikt. Så får ,man heller prøve å jobbe litt når man merker en liten bedring med en slik løsning jeg har.

Som sagt, jeg synes ikke poenget er at man skal bli rik av å jobbe. Men det at man jobber det man klarer øker livskvaliteten betydelig både mtp sosialt, psykisk og mestringsfølelse.

Kan jeg spørre hvor du er på utplassering?

Trenger også et sted å være for å prøve meg i jobb.

[Ryvre]

Kan jeg spørre hvor du er på utplassering?

Trenger også et sted å være for å prøve meg i jobb.

Kan ikke svare for henne, men det finnes bl.a Fønix og lignende steder som er en del av NAV hvor man kan gå på kurs og prøve seg med forskjellige jobber.

De kan enten hjelpe til med å finne praksisplass i forskjellige bedrifter, men de har også egne arbeidsavdelinger som f.eks catering, trykkeri o.l

[Gjest badeand1]

Kan ikke svare for henne, men det finnes bl.a Fønix og lignende steder som er en del av NAV hvor man kan gå på kurs og prøve seg med forskjellige jobber.

De kan enten hjelpe til med å finne praksisplass i forskjellige bedrifter, men de har også egne arbeidsavdelinger som f.eks catering, trykkeri o.l

Jeg skal snart begynne på et sånt "sted" men det er ikke akkurat jobbtrening. Mer et sted å være så man har noe å gå til. Men får nok vite mer om utplassering osv når jeg kommer dit. Lurer bare på hvor jeg kan ende opp, men det varierer vel etter hvor man bor.

[Rara]

Kan jeg spørre hvor du er på utplassering?

Trenger også et sted å være for å prøve meg i jobb.

Jeg er litt i en barnehage, og elsker det de timene jeg kan være der Jeg tok bare kontakt med det stedet jeg ville jobbe, for å så "si i fra" til NAV. Vet ikke om det er like lett over alt, men det gikk veldig greit her jeg bor ihvertfall

[Gjest badeand1]

Jeg er litt i en barnehage, og elsker det de timene jeg kan være der Jeg tok bare kontakt med det stedet jeg ville jobbe, for å så "si i fra" til NAV. Vet ikke om det er like lett over alt, men det gikk veldig greit her jeg bor ihvertfall

Okey, takk for svar. ^^

[AnonymBruker]

Som sagt, jeg synes ikke poenget er at man skal bli rik av å jobbe. Men det at man jobber det man klarer øker livskvaliteten betydelig både mtp sosialt, psykisk og mestringsfølelse.

Akkurat denne biten tror jeg mange av de som ser ned på ungdom som får hjelp/støtte i en eller annen form, har vanskelig for å forstå.

Mange mennesker foretrekker en hyggelig arbeidsplass med litt lavere lønn enn en dårlig arbeidsplass med litt høyere lønn. Faktisk foretrekker de langt fleste det.

På samme måte foretrekker folk flest å ha en eller annen jobb fremfor å gå og ikke ha noe som helst å fylle dagene med.

Men vi har som samfunn to valg, det ene er å gi trygd og støtte til de som trenger det og med det også noen enkelte som ikke trenger det men som skulle fått en annen form for hjelp, eller å gi trygd og støtte til så få at mange av de som trenger det faller utenfor og blir alvorlig lidende, samtidig som de late fortsatt er late men nå driver gatelangs i stedet for å ha noe sted å bo eller oppholde seg (og med det blir de kriminelle i stedet og gjør så meget større skade på samfunnet).

(til den som er fordomsfull mot ungdom som får trygd/støtte): Pick your poison

[Larsern]

Alle kan jobbe litt. Er man frisk nok til å prate i telefon eller se på tv eller spille data så er det forskjellige yrker som kan være aktuelle. Drømmejobben har man derimot ikke garanti for.

Problemet er at myndighetene effektivt stikker kjepper i hjulene for de som vil kunne være villige til å ansette noen som kun kan jobbe 'litt'. F.eks så er man som arbeidsgiver forpliktet til å betale arbeidsgiveravgift og dekke korttidsfravær. Altså skal man betale lønn og avgift for ansatte som ikke er på jobb. For en person som plutselig kan være fraværende et par dager i uka så er dette en ekstrem merkostnad for arbeidsgiver.

Mitt forslag ville vært at arbeidsgivere kan få fritak fra arbeidsgiveravgift i slike tilfeller (helst fjerne arbeidsgiveravgift helt), samt at det innføres karensdager hvor f.eks de første fraværsdagene ikke berettiger sykelønn, slik som de har i Sverige med stor suksess mtp sykefravær.

[AnonymBruker]

Mitt forslag ville vært at arbeidsgivere kan få fritak fra arbeidsgiveravgift i slike tilfeller (helst fjerne arbeidsgiveravgift helt), samt at det innføres karensdager hvor f.eks de første fraværsdagene ikke berettiger sykelønn, slik som de har i Sverige med stor suksess mtp sykefravær.

Det er allerede sånn at hvis man har en arbeidstaker med kroniske lidelser (migrene f.eks.) som gjør at de har et økt sykefravær så kan arbeidsplassen bli fritatt for å måtte betale sykepenger de første 14 dagene slik det er for andre. Det er en kjekk ordning for dem som i store trekk fungerer normalt, men som vil ha et litt større sykefravær enn andre.

De virkelig store utfordringene kommer når man er verre stilt enn "litt større sykefravær".

For å ta meg selv som eksempel: Jeg er høyt utdannet og alle arbeidsgivere jeg har vært hos er strålende fornøyde med meg i starten. Jeg lærer fort, jeg er blid og omgjengelig og jeg tar jobben seriøst. Men det tar aldri lang tid før jeg hangler.

Jeg kan våkne en morgen og føle meg frisk og rask. Står opp, gjør meg klar til å dra på jobb og er kanskje på vei ut døra eller sitter i bilen, og så blir jeg brått akutt dårlig i magen. Så må jeg inn, blir sittende på toalettet i en halv time eller time, og etterpå er jeg så utmattet at jeg knapt klarer å karre meg inn i senga. 2-3 timer etterpå er jeg ofte bedre og kan gjøre et nytt forsøk på å komme meg ut. Hvis jeg ikke da istedet har fått akutt hodepine som gjør at jeg blir kvalm og ikke klarer å løfte hodet av puta. Eller jeg kan klare å komme meg opp av senga, men det er umulig å kjøre bil, og jeg kan ikke bruke data/tv eller andre skjermer.

I tillegg til disse to tingene så er jeg ekstra utsatt for influensa, tøffe forkjølelser med masse feber og andre "småting" som til sammen utgjør ganske store utfordringer. Det sliter på både fysisk og psykisk å være så mye syk, så jeg er i tillegg til alt annet ofte sliten. I gode perioder er jeg frisk som en fisk i dagesvis og kanskje til og med uker i slengen. Det finnes ikke noe mønster i når og hvor ofte jeg blir dårlig, så det er omtrent umulig å planlegge uten masse forbehold.

Lege, medisiner, behandling, ingenting virker. Jeg må lære meg å leve med mine utfordringer. Og det har jeg til en viss grad klart. Jeg har en forståelsesfull mann som hjelper meg gjennom de verste periodene, og når jeg er frisk så gir jeg tilbake til ham. Vi har fått til en balanse i hverdagen som funker for oss.

Min store utfordring er arbeidslivet. Jeg har hatt mange jobber, men aldri noe fast til tross for at jeg nærmer meg 40. Forståelig nok vil ingen arbeidsgivere forplikte seg til å betale lønn til en som er så ustabil som meg. Etter å ha prøvd på egenhånd i mange år er jeg nå omsider inne i NAV-systemet i håp om å få hjelp til å få en jobb der jeg kan gjøre nytte for meg selv om jeg ikke kan yte 100%.

Jeg skulle så inderlig gjerne hatt en jobb. Både av økonomiske grunner og for å føle meg verdifull. Det er like lite gøy hver gang noen spør "nå, hvordan går det med jobbsøkingen?".

Vi trenger flere arbeidsplasser for folk som har intellektuelle evner, men som vil ha et ustabilt oppmøte på jobb. Og siden det er et altfor usikkert kort å satse på sånne som oss så må myndighetene inn med flere midler. Det finnes i dag en ordning med lønnstilskudd fra NAV som gjør at en arbeidsgiver har en mindre økonomisk belastning ved å ha sånne som meg som arbeidstaker, men den ordningen er kun midlertidig.

Det jeg trenger er:

- En fleksibel arbeidsgiver

- Arbeidsoppgaver som ikke blir lesset over på andre om jeg er borte

- Varig lønnstilskudd fra NAV

- Fritak for arbeidsgiverens plikt til sykelønnsutbetaling

Det vil koste staten litt å "gi" meg dette, men det vil likevel være langt mer samfunnsøkonomisk gunstig enn om jeg ender på uføretrygd. Likevel ser det ikke lovende ut.

[AnonymBruker]

Ikke krever jeg god lønn, bare ha en tilhørighet, føle at jeg gjør noe produktivt, føle meg nyttig.

Jeg vet aldri når jeg kan jobbe. Jeg kunne sikkert fått en lørdagsjobb på en butikk, men jeg vet aldri om jeg klarer å jobbe den lørdagen før dagen har kommet.

Hver dag er ulik. Noen dager våkner jeg og føler meg egentlig ganske okey, men etter to timer stuper formen min og jeg blir utmattet og får et smertehelvete.

Andre dager våkner jeg opp og føler meg elendig, men blir bedre utover dagen.

Andre dager igjen så er hele dagen grusom eller hele dagen egentlig ganske så bra.

Så det vil si at jeg ikke vet hvilke dager jeg klarer å jobbe eller hvor lenge jeg klarer å jobbe om jeg først kommer meg på jobb.

Vet ikke hva slags jobber du søker eller om du er utdannet i noe, men i din situasjon kunne det kanskje fungert å jobbe hjemme? Det krever dog litt selvdisiplin, og man føler kanskje ikke så mye tilhørlighet, som du nevnte.

[Ryvre]

Ja har tenkt mye på mulighetene om å jobbe hjemme, men har enda ikke klart å finne noen jobb som jeg kan og som tillater meg å jobbe hjemmefra.

[AnonymBruker]

det her er nok et spørsmål som burde tas opp til høyere instanser. fks lage et krav om at de som kan jobbe litt, skal jobbe litt, og at det fks er nav som samarbeider med arbeidsplasser og lager en ordning.

Evt at det blir lagd arbeidsplasser kun for å få folk ut i arbeid et par ganger i uka....

Det er mange arbeidsplasser som tar imot mennesker som har problemer.

Fretex gjør fks dette.

[cornflake_girl]

Takk for fint og viktig hovedinnlegg!

Anbefaler å lese denne rapporten fra FAFO om "utenforskap" i arbeidslivet:

www.fafo.no/pub/rapp/20204/20204.pdf

[Tabris]

Realiteten er nok at det er svært vanskelige for uføre å få seg deltidsjobb når det krever veldig mye tilrettelegging. Det er ikke så lett som å bare "jobbe litt" når det ikke er den uføre det står på, men bedriftene.

Jeg ser for meg at for de som har svært ustabil og uforutsigbare dager så må det beste være å jobbe hjemmefra. Registrere/oppdatere databaser kan være en jobb som passer, og som kan gjøres akkurat når det måtte passe en selv. For å kunne gjøre det, så må bedriften selvsagt ha nok ansatte til at de ikke er avhengig av den uføre. Den jobben den uføre gjør, må heller regnes som en bonus. Slik var det for min mor da hun ble langtidssykemeldt (før hun ble varig ufør). Hun jobbet noen få timer hver dag hos sin gamle arbeidsgiver. Hun var ikke en som bedriften hadde behov for i den forstand, og hun trengte derfor ikke føle et ansvar for å gjøre mer enn hun orket. Men det hun gjorde ble det da en bonus og avlastning for de andre.

[Gjest strykebrett]

Han Torstein (?) som det var linket til artikkel om i den opprinnelige tråden satte fingeren på noe som jeg syns er symptomatisk for en del arbeidssøkende i dag (ikke bare folk som er delvis uføre). Merk: jeg sier ikke alle, men ganske mange dessverre: Folk er utrolig kresne på hva de vil jobbe med.

En ting som er veldig fleksibelt er for eksempel å jobbe med markedsundersøkelser. Det er mange arbeidsledige og i denne jobben trenger man ikke å kunne noe annet enn å snakke i telefonen, likevel har de vanskelig for å få tak i arbeidstakere i slike bedrifter. Enda fler ledige jobber finnes det som telefonselger. Jeg skjønner at det er en jobb folk flest ikke ønsker seg, men det er uansett en veldig fleksibel jobb som er lett å få.

Hvis man tar en del udanning så går det an å jobbe hjemmefra. For eksempel som tekster, oversetter, jurist, regnskapsfører, konsulent, webdesigner, illustratør.. Mange av disse går det an å starte med for seg selv som selvstendig næringsdrivende, og man kan ta de oppdragene man føler man har overskudd. Det hadde for eksempel gått an å tatt på seg å ta regnskapet for et par små foretak eller foreninger, det kan man gjøre når som helst.

Nå kommer det sikkert en hel masse unnskyldninger for hvorfor en del enkeltpersoner ikke kan gjøre noen av disse tingene, og det finnes sikkert noen få personer som det stemmer for. Men jeg tror ikke det er så mange.