Bare krangling allerede -

[flickan]

Jeg tror nok denne mannen er ganske desperat. Han ønsket å beholde barnet og fortsette forholdet med deg. Nå har du gjort det slutt og det er klart at barnet vil være mest knyttet til deg i begynnelsen og at hans rolle som far blir ganske redusert i begynnelsen, både pga avstand og samarbeidsklimaet mellom dere. Du er heldig som er den som føder og ammer, og dermed biologisk sett har sterkere tilknytning til barnet allerede fra fødselen og derfor har alle essene når det kommer til omsorgsfordeling senere. Sånn er er det bare.

Kanskje kan du strekke deg litt for den vordende far og la barnet ha hans etternavn, siden han ikke har de samme mulighetene/rettighetene som deg når det gjelder barnet de første årene. Husk at du også er ansvarlig for å skape et godt samarbeidsklima til far, og foreløpig ser det ut til at det er han som må gjøre alle ofre. Han må flytte hvis han vil ha samvær ofte, og selv da blir det bare korte samvær de første årene. Han får ikke permisjon for å bruke tid med barnet. I det store og det hele er far prisgitt deg i lang tid fremover, og uansett hvordan man ser det, vil du ha mye mer omsorg og ansvar for barnet enn ham. Den eneste grunnen er at du er kvinne og føder barnet. Velg dine kamper med omhu.

[AnonymBruker]

Jeg synes en av dere bør flytte, for barnets skyld.

[Gjest mimm]

Det er ikke sunt for barnet å ta fly så ofte. Alle vet at pilotene dør tidlig pga strålingen og de magnetiske feltene. Du kan jo nekte å ta fly med babyen, da må han komme og hente den selv!?! (da må du neste ha 4 flyturer i løpet av en uke eller?)

For en egoistisk drittsekk, han bare håner deg!

[Gjest Gjest]

Er nå gravid i uke 21, Det var ikke planlagt, jeg og barnefaren hadde ikkje kjent hverandre mer enn 4 mnder, da vi fant det ut, og itillegg var det et avstandsforhold. Vi bor på hver vår side av landet. (75 mil)

Jeg 28, han 32.

Barnet er likevel ønska,og heldigvis av oss begge. Men jeg gjorde det slutt, for jeg skjønte fort at vi rett og slett ikke passer sammen, mye krangling og jeg hadde ikke det rette følelsene for han. Han derimot ville at vi skulle kjøpe hus og alt NÅ siden vi nå ventet barn. (På hans hjemsted, uten diskusjon). Noe som for meg var uaktuelt.

Dette byr selvfølgelig på utfordringer og er ingen ønskesituasjon

Allerede nå krangler vi hver gang vi prates om rekkefølge av etternavn (Han vil at ungen skal ha han sitt sist, jeg vil ha mitt sist)

Han sier han SKAL ha ungen 50% fra ungen er 1 år, selv om vi bor på hver vår side av landet, og at han skal dra inn advokat for å få det på kontrakt. Han krever og å få ha pappaermisjon full tid, (og hvis ikke jeg vil la han bo her de ukene så skal han ha ungen hos seg.)

Dette gjør meg så stressa, ikke misforstå meg, jeg vil at han og ungen skal ha et godt forhold til hverandre, og at han skal få ha tid med ungen så mye som mulig, MEN jeg nekter å gå med på at ungen skal bli sendt med fly annahver uke, og ha to barnehager og alt som han sier. Det er jo ikke det beste for ungen mener jeg.

Jeg blir så stressa av alt dette maset hans, kan han kreve dette?

Hei.

Det er en vanskelig situasjon for dere begge som skal bli foreldre. Ja dere skal begge bli foreldre. Når dere ikke bor sammen får ikke far foreldreansvar uten at dere begge melder dette på skjema til folkeregister. Dette kan også gjøres før barnet er født.

Vil far ha medbestemmelsesrett må han først få foreldreansvar. Ønsker ikke du at han skal få dette kan ha gå til rettsak. Foreldreansvar har ikke noen med hvem som barnet bor hos juridisk. Far som ikke er rusmisbruker, eller har andre psykiske problemer vinner nesten alltid fram på punktet foreldreansvar i en rettstvist.

Bosted på barnet er en annen sak. For at det skal kunne dømmes delt bosted på barnet må det være et godt samarbeid mellom foreldre. Slik det er nå er det svært lite trolig det kan bli delt bosted. Hvis far krever bosted på barnet skal det ligge til rette for dette. I begge tilfeller både delt bosted og bosted hos far vil nok han tape. Kan ikke vise til noen tilfeller det far vinner fram ut fra det du forteller.

Har du noen problemer vil det vektlegges og være til fars fordel.

Alt det du forteller viser at far vil delta og dette er du innstilt på. Men det virker som det kan bli konfliktfylt. Siden far bor langt borte og ønsker ta opp kampen med deg om det som du forteller.

Det kan tenkes far flytter til ditt bostedsområde etter at han har fått foreldreansvar noe som du vanskelig kan nekte han. Samvær kan du heller ikke nekte han om han ikke har problemer med seg selv. Flytter far så nærme kan du ikke nekte han vanlig samvær heller i praksis. Det kan bety samvær fra fredag til mandag annenhver helg og en dag hver uke. 60/40 deling. Alle normale fedre får dette om de ønsker og det i praksis kan la seg gjøre. De vinner altså fram har i en rettstvist.

Samvær med barnet kan far ha fra begynnelsen med gradvis tilvenning. Overnattinger fra begynnelsen er ikke uvanlig om far og barn kjenner hverandre godt. Ofte skejer dette etter det er slutt på ammingen når fordeldre ikke bor sammen.

Når det gjelder rettskostnader er det vanlig at de deles mellom partene i barnefordelingssaker. Selv om du skulle vinne i saken kan du bli pålagt å betale din del av rettskostnader. Dette er litt spesielt i barnefordelingssaker.

Har jeg vært deg ville jeg forsøkt se det positive i at far vil involvere seg i barnet dere skal få sammen. Det har vel vært verre om han ikke ville ha kontakt?

Har dere en negativ tone mellom dere kan dette lett føre til konflikter rundt samvær og barnebidrag. Er far arbeidstaker (ansatt) kan NAV kreve trekk gjennom hans lønn om dere ikke betaler bidrag privat.

Når barnet blir 7 år skal barnets ønske om bosted vektlegges, fra 12 års alderen må barnets ønske nærmest godtas.

Far kan også på et senere tidspunkt ta opp bostedspørsmål og samværsandel, og eventuelt gå til ny sak. Men jo lenger barnet bor hos deg (etter slutt på ammingen), jo større fordel har du av dette.

Lykke til.

Hilsen en mann.

[marielle171]

Jeg syns det er veldig frekt at mange kaller barnefaren for drittsekk og for egoistisk. Jeg syns egentlig det er helt supert at han ønsker å ha et forhold med barnet sitt. Og han er helt sikkert desperat og vil veldig gjerne få bli kjent med barnet og jeg er sikker på at det er derfor at han truer med advokat etc.

Jeg syns at TS burde innse at selvom barnet kommer til å være mye hos henne i begynnelsen, så har babyen en far som veldig mye ønsker å være der. Og selvom det ikke går i begynnelsen, så går det an å vise på andre måter at babyen også er hans. Ved for eksempel la han velge hvordan etternavnet blir. Og velge sammen hva babyen skal hete. Selvom det kan bli litt vanskelig. Du er heldig som er mora og men det er også hans barn som han gjerne vil bli kjent med.

[Gjest Gjest]

Jeg tror nok denne mannen er ganske desperat. Han ønsket å beholde barnet og fortsette forholdet med deg. Nå har du gjort det slutt og det er klart at barnet vil være mest knyttet til deg i begynnelsen og at hans rolle som far blir ganske redusert i begynnelsen, både pga avstand og samarbeidsklimaet mellom dere. Du er heldig som er den som føder og ammer, og dermed biologisk sett har sterkere tilknytning til barnet allerede fra fødselen og derfor har alle essene når det kommer til omsorgsfordeling senere. Sånn er er det bare.

Kanskje kan du strekke deg litt for den vordende far og la barnet ha hans etternavn, siden han ikke har de samme mulighetene/rettighetene som deg når det gjelder barnet de første årene. Husk at du også er ansvarlig for å skape et godt samarbeidsklima til far, og foreløpig ser det ut til at det er han som må gjøre alle ofre. Han må flytte hvis han vil ha samvær ofte, og selv da blir det bare korte samvær de første årene. Han får ikke permisjon for å bruke tid med barnet. I det store og det hele er far prisgitt deg i lang tid fremover, og uansett hvordan man ser det, vil du ha mye mer omsorg og ansvar for barnet enn ham. Den eneste grunnen er at du er kvinne og føder barnet. Velg dine kamper med omhu.

Så flott innlegg.

en mann

[Gjest Gjest]

Jeg syns det er veldig frekt at mange kaller barnefaren for drittsekk og for egoistisk. Jeg syns egentlig det er helt supert at han ønsker å ha et forhold med barnet sitt. Og han er helt sikkert desperat og vil veldig gjerne få bli kjent med barnet og jeg er sikker på at det er derfor at han truer med advokat etc.

Jeg syns at TS burde innse at selvom barnet kommer til å være mye hos henne i begynnelsen, så har babyen en far som veldig mye ønsker å være der. Og selvom det ikke går i begynnelsen, så går det an å vise på andre måter at babyen også er hans. Ved for eksempel la han velge hvordan etternavnet blir. Og velge sammen hva babyen skal hete. Selvom det kan bli litt vanskelig. Du er heldig som er mora og men det er også hans barn som han gjerne vil bli kjent med.

...........også et flott innlegg.

Ikke ofte en ser så mange konstruktive innlegg i en tråd eher på KG.

Fint det finnes flotte kvinner.

en mann

[Gjest Gjest]

Dette syns jeg var usæriøst. Selvsagt er det et poeng at barnet også har farens navn, han er like mye far som hun er mor. Tenkt litt på barnet, ikke bare på foreldrene. Det er også anbefalt for barnets del at foreldrene har delt foreldreansvar (som ikke er det samme som samværsfordeling, men som ivaretar barnets rettigheter i forhold til far.) Ettersom far ønsker dette, tror jeg du vil få problemer med å nekte han delt foreldreansvar. Du kan likevel ha hovedomsorgen.

Når det gjelder samvær, kan ikke retten idømme 50/50 fordeling, så det kan du ta med ro. Dersom du ammer barnet, står du enda sterkere i det å ikke kunne sende fra deg et lite barn, så om du fremdeles ammer etter barnet har fyllt 1 år, er det selvsagt ikke aktuelt med lengre samvære med far, uten deg.

Han har heller ikke rett til pappaperm, du har rett til å ta ut full perm, også fars uker, men du kan velge å gi dem til han om du vil.

Jeg vil anbefale dere å ha en samværsplan den første tiden, og så følge med hva som vil være best for barnet etterhvert, og justere samværet etter hva som er best for barnet.

Barnet kommer til å være nærmest knyttet til deg den første tiden, og dermed er det far som må flytte nærmere om han ønsker hyppigere samvær. For både barnet og din sin del, vil jeg anbefale at dere har samværene hjemme hos deg den første tiden, slik at barnet er i kjente omgivelser, men at pappaen kan etablere egne bånd til barnet ved at du eksempelvis går på soverommet og sover, pappaen tar barnet med ut og triller osv. Det er ikke lett å sende fra seg en baby, så å "svelge" å ha barnefar litt på besøk er nok mye lettere enn å sende barnet langt avgårde. Du kan jo også dra til han på besøk sammen med babyen, slik at du og babyen også blir kjent med hans omgivelser og familie, i en trygg setting.

Hilsen en annen med barn i magen som ikke er sammen med barnefar, som også har barn fra før.

Liker dette innlegget også vedlig godt.

en mann