tørr i snakke om problemer..

[AnonymBruker]

Jeg sliter med å åpne meg, og å snakke om ting som plager meg eller ting som er generellt vanskelig å snakke om. Dette er noe som kommer av at mamma å pappa har siden jeg var lita alltid ble presset opp i et "hjørne" hvor jeg var nødt å svare for meg når de skulle snakke med meg om noe, å jeg måtte da svaret det som var riktig. Litt vanskelig å forklare

Men dette probleme har da fulgt meg i alle år, er 22 år nå. Har nettopp flyttet hjem igjen for en kort periode da jeg går uten jobb, og har nettopp brutt ut av et forhold. De vet jeg har et problem, å man skulle tro at de skjønte litt av probleme, å at det ikke er bare bare for meg å snakke om ting selv nå som jeg er voksen. De vet også at jeg er henvist til psykolog nå for reprasjon. Men fortsatt så er de på samme viset, presser meg opp i et hjørne, tvinger meg til å svare, å da blir det gjerne sånn at jeg svarer det de ønsker å høre eller at jeg står å nikker å sier meg enig i det de sier. Blir så sint å frustrert, fordi de enda ikke skjønner å forstår hvor vanskelig det er for meg å snakke om ting, hvertfall når jeg blir presset å er redd for å svare "feil".

Datt helt nedi mellom nå nettopp, da jeg akkurat har trukket meg tilbake, under dyna, fortvilet, sint, lei meg...

Vet ikke hva jeg skal gjøre.. prøver jeg å forklare hvordan jeg har det, å fungerer når det kommer til den saken, så ender det med at jeg blir sint å frustrert fordi jeg ikke får til å forklare. Og da blir de igjen sint fordi jeg har fyrt meg opp. Så da vet jeg rett å slett ikke. Er også redd for hva de skal tro, å hvordan de skal reagere om de får vite omfanget av problemet mitt, å at de er en stor del av det

Ble litt langt, men måtte lufte litt..

[AnonymBruker]

håper jeg la dette riktig foresten, ble litt usikker nå. TS

[Gjest navnelapp]

Så vidt eg kan sjå treng foreldra dine meir hjelp enn du. Dei bør jo sjå kva effekt oppførselen deira har på deg, men det gjer dei tydelegvis ikkje. Eg ville faktisk tatt dei med til familievernkontoret. Der kan du og dei saman få ein time med psykolog eller andre fagfolk, og du kan få sagt det du vil seie med ein nøytral tredjepart til stades. Det virkar som om dei ikkje forstår korleis dei virkar på deg, og det må dei tydelegvis få forklart veldig grundig. Lykke til!

[AnonymBruker]

Takk hadde jeg tort det skulle jeg gjerne gjort det. Kanskje jeg kan det etter noen runder med psykolog først Veldig enig i at de egentlig også hadde trengt hjelp til å forstå her.

Men alt dette har gjort det til et stort problem for meg og at jeg trenger mye hjelp. Fordi dette forfølger meg i alle situasjoner der jeg blir konfrontert eller skal prøve å konfrontere noen. Det er på grunn av dette det ble slutt mellom meg å min samboer. at jeg er så redd for å snakke. Er så mye jeg er redd for som kan skje, både når det gjelder å konfrontere og å bli konfrontert, at det ikke går an å ramse opp en gang.

Så foresten nå at jeg har skrevet feil i overskriften, skulle stå "tørr ikke snakke..."

TS

[AnonymBruker]

Det går an å leve et helt fint liv uten å snakke om problemene sine hele tiden.

Bare sånn for å ha sagt det

Noen er mer forsiktige enn andre, synes ikke det trenger å være psykologmat.

[Gjest navnelapp]

Det går an å leve et helt fint liv uten å snakke om problemene sine hele tiden.

Bare sånn for å ha sagt det

Noen er mer forsiktige enn andre, synes ikke det trenger å være psykologmat.

Men når ts opplever det som eit stort problem så bør vel det takast på alvor?

[AnonymBruker]

Det går an å leve et helt fint liv uten å snakke om problemene sine hele tiden.

Bare sånn for å ha sagt det

Noen er mer forsiktige enn andre, synes ikke det trenger å være psykologmat.

Vel for meg går det ikke, iom at jeg ender med å koke over tilslutt i en salig røre av et sammenbrudd med raseri å ene og det andre (og da gjerne enten alene eller blant folk som ikke har noe med saken å gjøre) på grunn av at mye er innestengt. Ikke sunt for noen vil jeg tro. Og heller ikke når det sliter på helsa til andre. Og når jeg ikke kan være i et forhold, fordi jeg er så innestengt.

Men såklart, funker sikkert for noen TS

[Rara]

.

Endret 27. mars 2012 av Rara

[AnonymBruker]

Men når ts opplever det som eit stort problem så bør vel det takast på alvor?

Vel for meg går det ikke, iom at jeg ender med å koke over tilslutt i en salig røre av et sammenbrudd med raseri å ene og det andre (og da gjerne enten alene eller blant folk som ikke har noe med saken å gjøre) på grunn av at mye er innestengt. Ikke sunt for noen vil jeg tro. Og heller ikke når det sliter på helsa til andre. Og når jeg ikke kan være i et forhold, fordi jeg er så innestengt.

Dere har sikkert rett.

Jeg bare synes det er litt rart at subjektive følelser skal rettferdiggjøre både problemer og raserianfall. Ens egne følelser er jo ens eget ansvar, er det ikke? Jeg ville aldri drømme om å legge mine problemer på andre, heller ikke ham jeg er gift med. Og ikke på gode venner.

At noe er innestengt betyr heller ikke at det er dårlig for helsa.

Beklager hvis jeg virker veldig kritisk