Fant soulmaten tror jeg

[AnonymBruker]

Et lite hjertesukk fra meg i natten.

Er lei meg, og trenger å få skrevet det ned for å sortere tankene. Kanskje dere kan gi meg litt trøst og noen tips?

Jeg kom i kontakt med en mann gjennom nettet. Vi har hatt nesten daglig kontakt på sms over mange mnd, og det tok lang tid før vi møttes. Kontakten ble et lyspunkt i min hverdag, og det var godt å kjenne at noen brydde seg om hva som skjedde i livet mitt, all humoren og historiene som ble delt.

Det var en ny måte å bli kjent med noen på, som skjedde gradvis over tid.

Jeg ble derfor utrolig glad i denne mannen, også før vi traff hverandre første gang nå ganske nylig. Jeg fikk bekreftet at dette var en fyr jeg lett kunne forelske meg i, og som jeg gjerne ville se mer av fremover.

Jeg merket nylig at noe ikke var helt som vanlig. Mindre kontakt fra hans side, så jeg måtte spørre hva som var galt. Han hadde da tenkt mye, og basert på en rekke hendelser i hans liv, bestemt seg for at han øsnker å følge en drøm, som innebærer å flytte fra landet. Og at han derfor ikke burde involvere seg i noe seriøst. Men at vi gjerne kan ha kontakt, og møtes som venner fordi han også setter pris på meg og det som har vært.

Så nå sitter jeg her helt tom! Jeg har vært alene lenge, fordi jeg sjelden finner noen jeg connecter med på det nivået. Jeg er en ganske sensitiv, dyp sjel, og det er ikke ofte jeg finner menn av samme kaliber. Han tente et lys av håp i meg igjen! Jeg har lyst til å skrike, fordi det føles så urettferdig at han forsvinner når jeg endelig fant han. Ja, vi kan fortsatt være venner, og vi har jo ikke rukket å bli så mye mer.. Men kontakten som har vært blir jo ikke det samme. Jeg savner meldingene, og jeg savner å vite hva han driver med, hvordan han har det. Jeg trodde at endelig så var det min tur til å oppleve noe fint!Endelig noe å se fremover mot.. Det er lenge siden jeg har hatt noe å se frem til.

Plutselig nå synes jeg det er vanskelig å sende en melding. Og jeg vet ikke om det er lurt å gjøre det heller. Det blir muligens en stund til han flytter, så i utgangspunktet kunne vi absolutt hatt et vennskap så lenge. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre.. Er fortvilet og lei meg!

Det føles bare for jævli å miste noen som har betydd så mye over natten. Fra så mye kontakt til ingenting.

Hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Sånt er alltid kjipt. Det føles tomt nå, men du vil finne en ny

[AnonymBruker]

Takk! De sier så, men jeg er en særing, og vet det godt selv.. Forelsker meg nesten aldri. Blir bedt på dater av en rekke flotte menn, men det mangler liksom alltid den mentale biten.

Det er vel derfor jeg er så motløs nå. Jeg vet at sånne som han ikke vokser på trær.

[AnonymBruker]

Takk! De sier så, men jeg er en særing, og vet det godt selv.. Forelsker meg nesten aldri. Blir bedt på dater av en rekke flotte menn, men det mangler liksom alltid den mentale biten.

Det er vel derfor jeg er så motløs nå. Jeg vet at sånne som han ikke vokser på trær.

Er selv en særing med stor S, og har det nesten som et krav at dama må være sær :gjeiper: Jeg møter ofte noen jeg bli betatt av, men det lille ekstra mangler som regel. Da er det selvfølgelig ekstra surt når sånt som dette skjer.

[AnonymBruker]

Du har min dypeste medfølelse.

Men hva med å flytte etter?

- Også Sær

[Gjest Kevlarsjäl]

Lur ham! Si at du gjerne vil være venner og inviter ham på en vennskaplig filmkveld hos deg.

Server en god flaske vin, la praten komme naturlig, la han forstå begjæret ditt..

Jeg sier at du må gripe muligheten når du har den! Si du vil være venner, men forfør ham etter alle kunstens regler

[AnonymBruker]

Jeg virker kanskje kald og kynisk nå, men har vel forstått på de fleste gutter jeg har pratet med opp igjennom, at om de virkelig vil ha noe så lar de ingenting stoppe seg.. Jeg er jente, men har selv droppet både skole og flytteplaner da jeg traff min soulmate (..nå gikk det forholdet rett vest på sikt men dog) Så beklager å måtte si det..og håper jeg har feil, men tror faktisk ikke at han er så interessert.....

[AnonymBruker]

Jeg må si meg litt enig med siste. Han er neppe drømmemannen din hvis han flytter fra deg. Spør deg selv: ville du gjort det samme?

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen

Jeg er ikke bekymret for at han ikke er interessert nok egentlig. Jeg føler meg trygg på de tingene han har sagt ift det.

Det er en rekke ting som ligger bak, som ikke kommer frem her som gjør at han drar. Sterke krefter og historie. Dette er noe han har kjent på han burde gjøre lenge, og har innsett at dersom han ikke gjør dette nå, så er sannsynligheten stor for at det dukker opp ting, som holder han igjen her. Jeg vil selvsagt ikke være den som hindrer noen å følge en drøm de har hatt lenge, så jeg ser poenget med å ikke bli videre "attatched" som gjør det vanskligere å gjennomføre det. Da er det tryggere å avvikle på et tidlig stadie.

Ja, jeg hadde sikkert vært typen til å bli med. Det er nok sånn jeg er, til tross for at det ikke følger noen garantier. Jeg har alltid vært en som stuper inn med hodet først, fordi jeg ville opplevd det som vondt å leve med "what might have been". Ikke alle er sånn selvsagt, og hadde dette rukket å utvikle seg lenger før han bestemte seg for å dra, så ville det kanskje også blitt et tema?

Jeg kunne aller helst tenkt meg at vi latet som at han ikke skulle dra, og fortsatte der vi var. Og heller dealet med det den dagen han faktisk skal dra. Den tid, den sorg!

Han er en utrolig følsom fyr med gode verdier, og vet han ikke ønsker å såre noen, og delte derfor dette med en gang han bestemte seg. Jeg tror dermed at han kan være vanskelig å få med på ønsket mitt.

[AnonymBruker]

Lur ham! Si at du gjerne vil være venner og inviter ham på en vennskaplig filmkveld hos deg.

Server en god flaske vin, la praten komme naturlig, la han forstå begjæret ditt..

Jeg sier at du må gripe muligheten når du har den! Si du vil være venner, men forfør ham etter alle kunstens regler

hehe Han ville gjennomskuet meg øyebklikkelig.

Jeg tror ikke målet vil være å lure han bort fra det han ønsker, men jeg ville definitivt gjerne fått sjansen til å "prøve oss" før han dro. Jeg ville som sagt blitt med dersom vi fungerte.

Jeg kjenner også på det du sier med å gripe muligheten. Det gnager meg å bare gi slipp nå uten å vite..

[Steinar40]

Etter mitt syn så er man ikke sjelevenner før begge er like interesserte.

Hvis den andre heller vil noe helt annet så kan det vanskelig kalles for å være sjelevenner. Samme hvordan man føler det selv.

Jeg tror altså ikke at du har funnet noen sjelevenn i denne fyren.

[AnonymBruker]

Etter mitt syn så er man ikke sjelevenner før begge er like interesserte.

Hvis den andre heller vil noe helt annet så kan det vanskelig kalles for å være sjelevenner. Samme hvordan man føler det selv.

Jeg tror altså ikke at du har funnet noen sjelevenn i denne fyren.

TS her.

Jeg opplever at vi er like interesserte i utgangspunktet, men at vi sitter med forskjellige meninger om hva som er det rette og gjøre når situasjonen er som den er. Han tenker detatch, og jeg tenker "kjør på", den tid den sorg.

[Gjest SnowLeopard]

Man skal ikke droppe sine drømmer og planer bare fordi man finner "soulmaten". Ikke sikkert han føler det like sterkt som deg? Hvis han gjør det, så kommer han vel tilbake en gang?

Og tro meg, det finnes nok flere soulmates der ute for deg.

[Pene sko...]

Sånt er alltid kjipt. Det føles tomt nå, men du vil finne en ny

Ja. Sånt varer inntil du finner en ny.

Men TS, alvorlig talt, er du helt sikker på at du føler det du føler? Kjenn ekstra godt etter. Er dette virkelig mannen og "sjelevennen" du vil dele livet med?

Om du gir deg selv tillatelse til å få følelser, så kommer følelser lekende lett. Da kan du få følelser for det meste.

[AnonymBruker]

Jeg møtte en gang en mann som jeg omtalte som min Soulmate. Vi styret og ordnet i over et år, før vi gikk hvert til vårt. Det var et år som jeg der og da trodde bare var helt fantastisk.

Skulle være singel i lang tid fremover. Ønsket ikke noe forhold og gjorde det jeg kunne for ikke å møte noen.

PANG! Der satt den ekte soulmaten min. Han tok meg med storm, og jeg tok han med storm. Vi ble sammen fort og alt gikk i rekordfart.

Han som jeg hadde styret med året før, soulmate? Not at all! Det var så langt der i fra.

Så, det jeg ønsker å si er at selv om du føler og tror han er din soulmate, så kanskje er det en som virkelig er det - selvom det ikke føles slik nå.

For han er ikke 100 % in to you da han ikke er klar for å slippe sine drømmer og det må man respektere.

Lykke til

[AnonymBruker]

Man skal ikke droppe sine drømmer og planer bare fordi man finner "soulmaten". Ikke sikkert han føler det like sterkt som deg? Hvis han gjør det, så kommer han vel tilbake en gang?

Og tro meg, det finnes nok flere soulmates der ute for deg.

Enig med deg! Vi har jo ganske nylig møttes, og det ville være galskap å droppe drømmene sine basert på en person. Det handler jo om hele livet til fyren, og jeg er ingen garanti for noe som helst. Jeg har dermed ingen ønsker om å trenere planene hans. Jeg kunne derimot tenkt meg å møte han frem til han drar. Jeg ville ikke nølt med å flytte etter, men jeg er også med på tankene hans om at det tryggeste er å la det ligge.

-TS

[AnonymBruker]

Ja. Sånt varer inntil du finner en ny.

Men TS, alvorlig talt, er du helt sikker på at du føler det du føler? Kjenn ekstra godt etter. Er dette virkelig mannen og "sjelevennen" du vil dele livet med?

Om du gir deg selv tillatelse til å få følelser, så kommer følelser lekende lett. Da kan du få følelser for det meste.

Nei, jeg er ikke sikker på noen ting! Kan man være det i en så tidlig fase?

Jeg kan hverken hevde eller påstå at han er min soulmate. Jeg sier bare at jeg har sett og følt noe lovende, som jeg synes er vondt å ikke komme til bunns i om stemmer eller ikke.

Det er den følelsen av å stå på terskelen til en gang du har lyst til å gå nedover og utforske, for så å få døra smelt igjen i ansiktet. Hadde han reist i morgen hadde det vært enklere å legge bort. Men foreløpig er han her, med en visjon om å gjennomføre dette litt frem i tid, avhengig av om han får napp på jobber og slikt der han vil reise.

[AnonymBruker]

Jeg møtte en gang en mann som jeg omtalte som min Soulmate. Vi styret og ordnet i over et år, før vi gikk hvert til vårt. Det var et år som jeg der og da trodde bare var helt fantastisk.

Skulle være singel i lang tid fremover. Ønsket ikke noe forhold og gjorde det jeg kunne for ikke å møte noen.

PANG! Der satt den ekte soulmaten min. Han tok meg med storm, og jeg tok han med storm. Vi ble sammen fort og alt gikk i rekordfart.

Han som jeg hadde styret med året før, soulmate? Not at all! Det var så langt der i fra.

Så, det jeg ønsker å si er at selv om du føler og tror han er din soulmate, så kanskje er det en som virkelig er det - selvom det ikke føles slik nå.

For han er ikke 100 % in to you da han ikke er klar for å slippe sine drømmer og det må man respektere.

Lykke til

Takk

Det er ingenting som ville gledet hjertet mitt mer, enn å oppleve noe lignende.

Jeg ønsker ikke at han skal gi slipp på drømmene sine. Jeg ville aldri vært komfortabel med å være den som står i veien for noens drømmer. Jeg kjenner vel bare på følelsen av avmakt vedrørende å aldri få vite hva som kunne ha blitt. Det er min svakhet..

_TS

[mariagullsko]

Tror ikke han er interessert rett og slett og finne på unnskyldninger for å dekke over dette. Og du omtaler deg selv som om du står i veien for han. Hadde han vært din hjertevenn så hadde han ikke forlatt deg slik. Ikke vet jeg hva det er som kaller han ut i verden som er viktigere enn sin sjelevenn, så ..... Du finner nok en annen flott mann en vakker dag!

[AnonymBruker]

TS: vet du, jeg opplevde nettopp akkurat (nesten) det samme som deg!

Vi hadde skrevet sammen i flere måneder og virkelig "connecta". Møttes første gang nylig, vi "klikket" synes jeg, og jeg fikk superhyggelig melding etterpå om at han ville møte meg igjen. Andre date gikk ikke like bra, av en eller annen grunn føltes stemningen litt klein. Siden har kontakten gått nedover, fra noen få meldinger, til nå som jeg får ingen i det hele tatt.

Uff, kjipt.... skjønner jo at det er fordi han følte at jeg ikke var den rette for ham... Synes igrunn det er litt rart også, siden han var såååå begeistret etter første date, og likte meg godt nok til å skrive i månedvis... Merker at dette går utover selvtilliten, og at jeg kvier meg for å dra på nettdate igjen med noen andre..

Litt merkelig å bli dumpet etter andre date?