Gå til innhold

Pappa, ikke gi opp!


liseviola
 Del

Anbefalte innlegg

Jeg sitter akkurat nå på sykehuset.

I sengen foran meg ligger det en "liten", svak og forvirret mann.

Denne mannen har i hele mitt liv vært min klippe! Selve grunnmuren i livet mitt! Den jeg alltid kunne gå til uansett hva! en som alltid passet på meg. Den som uansett hva som skjedde meg med, så beskyttet han meg. Denne mannen er mitt manns-ideal, men det finnes ikke en annen mann som er så STERK og med ett hjerte av det reneste gull.

Denne mannen er min far, og nå skal han dø.

Sorgen i seg selv er vond nok. Jeg føler meg rett og slett hysterisk! Men som pappa alltid har vært sterk for meg, så skal jeg være sterk for han. Så her sitter jeg nå da.

Nå sover han. Han gjør det veldig mye. Kreften som han fikk konstatert for under 5 uker siden suger sakte livet ut av han. Jeg blir så sint på den forbaskede sykdommen, som forvandler min egen supermann til ett hjelpeløst barn!

Jeg bort til daglig veldig mange mil herifra, og har derfor ikke sett den samme nedgangen han gradvis har hatt i disse ukene. De andre har kommet dit at de håper at han dør snart, men jeg kom jo hit først i går, så jeg har ikke rokket å komme dit enda! Selvfølgelig ønsker jeg at han skal slippe å lide, men jeg har ikke gitt opp håpet enda! Jeg gir ikke opp håpet om ett mirakel før hans siste sukk er tatt.

Det hele har gått for fort, jeg har ikke fått tid til å bearbeide sjokket over at han er syk en gang! Og nå kan han dø når som helst!! Han er alt for ung til å dø! Og på en slik uverdig måte da! Og jeg er alt for ung til å stå alene i verden uten pappan min!

Jeg har så mye jeg har lyst til å skrive, men jeg blir helt tom for ord!

Jeg kommer helt sikkert til å skrive mere mens jeg sitter her...

Alt jeg vil si til slutt her, er; Pappa! Du kan ikke gi opp! Jeg vet du selv også ønsker å leve! Du har jo mange år igjen du skal leve! Du må bare kjempe!!

.. du FÅR IKKE reise ifra meg enda!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

:klemmer:

Kan forstå følelsene dine veldig godt. Har selv en mor med kreft..

All min medfølelse til deg og ønsker deg (og din far) all styrke videre :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler med deg! :klemmer:

Det viktigste du kan gjøre er det du gjør akkurat nå; du er der sammen med ham.

Fra min mor fikk beskjed om spredning, til hun døde, tok det 7 uker. Det var 7 tunge, triste uker, men samtidig uker fylt med kjærlighet og omtanke. Jeg brukte så mye tid sammen med henne som mulig, og det er jeg veldig glad for i dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, så trist!! Stor klem til deg! :kose:

Tusen takk for støtten og klemmene.

både jeg og min bror har begge to pakket med oss hver vår bag, og vi drar ikke herrifra før dette er over vi nå.

De er veldig behjelpelige på avdelingen her, og de har trillet en seng inn til oss på ett kontor her. Altså kan vi gå å hvile når vi trenger det. Nå er det min tur og "hvile", og jeg sitter nå å spiser litt mat (nei, jeg har ikke klart å spise mere enn to biter, og jeg har ikke lyst på mere) og snart skal jeg prøve å sove litt.

Men jeg vil ikke sove! HVORFOR skal jeg sove da?? Hvor egoistisk går det an å bli?? Pappa ligger der, og vi vet ikke om han dør i natt eller om 5 dager, og jeg skal SOVE?? Sove bort de siste øyeblikkene jeg har til å kunne holde han i hånden, stryke han over kinnet, og føle huden hans?? Jeg er jo bare verdens værste datter, verdens største idiot og egoist!!

Jeg ønsker å hjelpe pappa det han kan igjennom dette, gjøre ALT for han! Og jeg prøver så godt jeg kan også.. Jeg sitter på rommet hans 99% av tiden, utenom når jeg rett og slett må ut å gråte ifra meg. Jeg er der på hvert lille pip han gir, hjelper han å snu seg i sengen, hjelper han å få ordnet hodeputene, hjelper han når han trenger å tisse, gir han vann når han vil ha det, og er der for å gi beskjed videre når han har vondt og trenger mere lindrende. Og når han ligger å sover så sitter jeg vedsidenav han å stryker han over ryggen eller hånden, for at han skal vite at han ikke er alene, og håper han får litt mere ro med det. Men så er dette jo det absolutt minste jeg kan gjøre også da! Pappa har ALLTID fikset mine problemer! ALLTID! Og det var småtteri ting som at jeg var 20 mil hjemmefra og ikke kom meg hjem, eller jeg trengte en ny leilighet eller jeg har hatt problemer med mobbing og trakkasering, UANSETT hva! pappa har fikset det! Og så kan ikke jeg fikse denne ene tingen for han?? Jeg svikter han rett og slett!!

Nei, nå går jeg meg en tur inn på rommet han igjen!! Her kan jeg overhode ikke sitte!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest energibånd

Sender deg en stor klem, og masse energi og styrke til å komme gjennom en vanskelig tid. Jeg håper at faren din blir frisk igjen. Syns det er flott at du sitter ved hans side gjennom en tøff kamp mot kreften. Faren din setter nok stor pris på at du er der for ham.

Moren min var også syk av kreft da jeg var liten, jeg husker ikke så mye fra den tiden, bortsett fra at moren min var mye borte og at jeg av den grunn gråt meg ofte i søvn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:klem: *varm klem* Selv om jeg ikke kjenner deg, så får jeg helt vondt av å tenke på det du går gjennom.

Håper du også får støtte når du trenger det i denne tunge stunden. :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette må være utrolig tøft for deg :klem: Jeg forstår så godt din fortvilelse og smerte, for jeg har vært akkurat der du er nå selv, da jeg mistet moren min :(

Av og til er livet bare vanskelig og det er ikke noe som kjennes riktig og rettferdig :( Du må prøve å ikke tenke at du svikter din far, for det gjør du ikke! Dette er ikke noe du eller andre kan ordne opp i, uansett hvor inderlig og hardt du ønsker det. Og det vet også din far godt. Prøv å fokusere på hvor godt og viktig det er for ham å ha dere som betyr aller, aller mest for ham rundt seg, nå i denne siste tiden. Du gjør alt du kan gjøre, og du gir ham alt du kan gi ham nå, ved å være der for ham. Han setter nok utrolig stor pris på å ha deg der hos ham akkurat nå. Prøv å sove og prøv å spise. Skal du være der for ham må også du ha energi. Ta vare på deg selv. Stor, stor :klem: til deg

Endret av Rumle
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...
Gjest kittycat

håper det hjalp å skrive litt her. pappa er selv borte om to år vertfall, sykdommen ødelegger musklene mer og mer. hvordan går det nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så utrolig trist! Jeg kan på alle måter forstå at du ikke vil akseptere det som er i ferd med å skje. Men du ønsker ikke å gi din far dårlig samvittighet og følelse av å svikte for å gi slipp. Tenk så vanskelig døden må være viss de pårørende "forlanger" at man skal kjempe helt inn i døden.. Selv ville jeg følt det mer trøstende og forsonende med aksept, og åpenhet og en mulighet for å ta farvel, fremfor å fornekte døden til det er for sent.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

:klem: Jeg vet hvordan det er å miste en forelder i kreft. På et vis misunner jeg deg, din far har vært frisk fram til nå og dere har mange gode minner sammen. Min mor kjempet mot kreften i 16 år og jeg var 6 når hun gikk igjennom sin første strålebehandling. Det var kun meg og henne, og det var utrolig vondt å se henne gå igjennom kampen og de grusomme smertene. Husker ingenting fra tiden før hun ble diagnostisert, så har bare "vonde minner".

Prøv å ta vare på minnene fra de gode stundene og støtt deg til resten av familien din. Dersom du får tilbud om psykologisk hjelp så takk ja, det er godt å prate med noen utenfor som skjønner hva du går igjennom.

Sender mange varme, gode tanker til deg og din far!!! :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...