9-åring med diabetes

[Rime]

Kjæresten min har en datter på 9 år som har diabetes. Hun fikk det da hun var 4. Jeg tar meg i å stusse over at vi må passe på alt for henne. Etter 5 år med diabetes, tenker hun aldri selv på å måle blodsukkeret sitt som det første hun må gjøre om morgenen, hun tenker aldri på å måle det om kvelden før hun legger seg, og kaster seg gjerne over kake og godteri uten å tenke at hun burde måle seg først.

Vi må alltid passe på henne, og hun kan ikke gå ut alene da hun ikke har kontroll over diabetesen sin. Vi må også stå opp sammen med henne om morgenen for å si at hun skal måle blodsukkeret. Jeg spurte henne en morgen: hva er det første du må gjøre når du står opp om morgenen? Hun: jeg vet ikke... Gå på do??

Når er det man kan forvente at jenta kan begynne å få kontroll over dette selv? Og hvordan kan man legge det til rette for at hun skal lære seg det?

[AnonymBruker]

Hun burde ha kontroll selv når hun er 9 år og har hatt diabetes i 5 år. Barn som får diabetes lærer å ta kontroll allerede på sykehuset, nå var hun veldig liten når hun fikk det, men hun burde ha klart å lære dette til nå.

Enten så vil hun ikke eller skjønner det ikke, eller så har hun aldri fått tatt konsekvensene av det og skjønner ikke alvoret.

Jeg ville ha snakket med barneavdelingen på sykehuset eller en diabetessykepleier (hun går vel til kontroll et eller annet sted?) og hørt om ikke de kan snakke med henne. Kanskje trenger hun å føle på kroppen hva som skjer når hun har lavt blodsukker/høyt blodsukker, men dette bør skje i samråd med lege.

[Silfen]

Hun er et barn, jeg hadde ikke forventet at hun skulle hatt kontroll på dette. De lever i nuet. Selv om Mini på 7 vet at hun skal pusse tennene morgen og kveld, samt vaske seg, må jeg minne henne på det. Da er typisk respons; å ja! Hun glemmer, tenker ikke over etc etc. Jeg leste et sted en gang at barn ikke får konsekvenstenkning før i 12-13-årsalder. Så jeg ville regnet med å måtte være påpasselige en stund fremover, men selvsagt oppfordre og legge til rette for at hun får gode rutiner på dette.

[Tropic]

Jeg har sittet barnevakt for en på 6-7 år med asma, som måtte starte og slutte dagen med medisin, han husket på ALT selv, jeg fikk bare beskjed om at det kunne han selv og jeg trengte ikke passe på det, bare vite hvor tingene lå om han fikk anfall. Han gjorde det hele tiden selv og forklarte meg hvordan han gjorde det og hvorfor. Så jo, jeg tror det er mulig, men de må jo lære seg til det.

Dere kan jo prøve belønningssystem for det, hver dag hun husker det SELV (sjekke blodsukker morgen/kveld OG før godis) får hun stjerne som hun kan bruke til noe når hun har spart om 7 stk. f.eks.

Eller snakk med de på sykehuset. Har ei venninne med diabetes, og så lenge jeg har kjent henne har hun fikset dette selv. (Kjent henne fra 5 år, men husker jo ikke sååå godt fra da), da vi gikk på skolen måtte hun jo passe på selv itillegg til lærerne.

[AnonymBruker]

Du kan ikke sammenligne astmamedisin med dette, Tropic.

[SmallTalk]

Du kan ikke sammenligne astmamedisin med dette, Tropic.

Hvorfor ikke?

Barn som har kraftig astma er avhengige av å bruke forstøvermaskin minst et par ganger daglig, i tillegg til at de gjerne har en to-tre forskjellige medisiner som skal tas i en spesiell rekkefølge i forstøvermaskinen. Det er rimelig mye å holde styr på det også, og resultatet kan bli kvelning dersom de ikke husker på det. Hva er det med dette som ikke er mulig å sammenligne med diabetes?

[Armitage]

Barn er forskjellige. Noen finner det naturlig å bli veldig selvstendige fra tidlig av. Andre trenger hjelp og oppfølging lenge og tar ikke ansvar så lett som andre barn.

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke?

Barn som har kraftig astma er avhengige av å bruke forstøvermaskin minst et par ganger daglig, i tillegg til at de gjerne har en to-tre forskjellige medisiner som skal tas i en spesiell rekkefølge i forstøvermaskinen. Det er rimelig mye å holde styr på det også, og resultatet kan bli kvelning dersom de ikke husker på det. Hva er det med dette som ikke er mulig å sammenligne med diabetes?

Insulindoser må tilpasses hver enkelt situasjon. Tar ungen for mye insulin, risikerer det føling, men tar det for lite kan blodsukkeret bli skyhøyt.

Og forskjellen ligger i at man kan gå med skyhøyt blodsukker uten å merke det. Et barn med astma har vel fastsatte doser det skal ta? Og om det ikke husker å ta dosene, så risikerer det anfall?

Og hvis det føler seg bra, så har det ingenting å bekymre seg over?

En diabetiker kan fint føle seg på topp i lang tid med et blodsukker som er tre ganger høyere enn normalt. En føling merkes ganske raskt, men høyt blodsukker kan ta mange timer før ungen merker at noe er galt.

[SmallTalk]

Insulindoser må tilpasses hver enkelt situasjon. Tar ungen for mye insulin, risikerer det føling, men tar det for lite kan blodsukkeret bli skyhøyt.

Og forskjellen ligger i at man kan gå med skyhøyt blodsukker uten å merke det. Et barn med astma har vel fastsatte doser det skal ta? Og om det ikke husker å ta dosene, så risikerer det anfall?

Og hvis det føler seg bra, så har det ingenting å bekymre seg over?

En diabetiker kan fint føle seg på topp i lang tid med et blodsukker som er tre ganger høyere enn normalt. En føling merkes ganske raskt, men høyt blodsukker kan ta mange timer før ungen merker at noe er galt.

I utgangspunktet ja, men det er alltid slik at doseringen kan måtte endres pga andre uforutsette ting. Og uten dosene så risikerer man anfall, men man kan også få anfall dersom det har skjedd noe uforutsett og dosen er for lav. Og selv om man føler seg pigg, så kan anfall dukke opp raskere enn man tror.

Cluet her var vel uansett ikke at denne jenta skulle huske på medisineringen sin, men i første omgang huske på rutinen ved å måle blodsukker om morgenen, før måltider og til kvelden. At det å regulere insulindoser er noe som tar tid å lære seg kan jeg lett forstå, men at en 9-åring ikke husker på å måle blodsukkeret sitt når hun har levd med diabetes i 4 år, det har jeg vanskelig for å forstå.

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler dere å snakke med diabetessykepleier om dette, ts!! Hvis dere ikke går til noen fast, bør dere henvises til en. Som Armitage sier er barn forskjellig, så det er antageligvis best å få noen som virkelig kan dette til å hjelpe dere. En ni-åring lever fortsatt mye på impulser, og konsekvenser er ikke innlært enda. Jeg tror det er unntaket av ni-åringer som ikke "hiver seg over" godteriskåla når den blir satt på bordet, diabetes eller ikke. Mannen min fikk diabetes da han var seks, og et av de verste barndomsminnene hans var folk som sa at han ikke kunne gjøre/spise ditt og datt pga diabetesen. En diabetessykepleier vil kunne hjelpe dere å lage et opplegg for henne sammen med henne slik at hun kan lære og forstå, og samtidig lære dere hvordan dere skal ordlegge dere slik at hun ikke lærer å bruke diabetesen som en unnskyldning for å slippe unna ting hun ikke vil. En ting er at hun nå som ni-åring ikke har lært seg konsekvensene, problemet kommer hvis hun i tenårene begynner å bruke diabetes mot dere for trasse, bevisst regulerer seg høy slik at hun går i ketose for å gå ned i vekt, ønsker å tøffe seg for venner, søker oppmerksomhet osv. Håper dere for jentas skyld søker hjelp nå!!!

[AnonymBruker]

Hun burde klare å huske det, ja, men det er godt mulig at hun later som hun glemmer det for å slippe å ta inn over seg at det KAN være høyt.

Det er uheldig, men absolutt forståelig.

Mine foreldre ble ikke særlig blide på meg da jeg målte mitt blodsukker og de så det var for høyt; da hadde jeg ifølge dem enten slurvet med insulindosen eller spist goderi uten å ha lov, og så ble jeg "avslørt" av måleapparatet og fikk beskjed om å skjerpe meg. Etter en stund begynte jeg å gi faen, for jeg fikk det ikke til uansett og foreldrene mine viste ikke vilje til å hjelpe, annet enn å kritisere meg når jeg ikke fikk til doseringen, fortelle meg hvor skuffet de var og skremme med senskader.

Jeg vet hvilke forskjeller det er mellom astma og diabetes; jeg har to brødre med astma og jeg ville mer enn gjerne ha byttet. Det kan rett og slett ikke sammenlignes.

Ikke sammenligne jenta med andre. Det gjør det ikke lettere for henne. Ta henne heller med til en diabetessykepleier som hjelper uten å fordømme henne når hun gjør feil.

[Gjest Lille-pus]

Kjæresten min har en datter på 9 år som har diabetes. Hun fikk det da hun var 4. Jeg tar meg i å stusse over at vi må passe på alt for henne. Etter 5 år med diabetes, tenker hun aldri selv på å måle blodsukkeret sitt som det første hun må gjøre om morgenen, hun tenker aldri på å måle det om kvelden før hun legger seg, og kaster seg gjerne over kake og godteri uten å tenke at hun burde måle seg først.

Vi må alltid passe på henne, og hun kan ikke gå ut alene da hun ikke har kontroll over diabetesen sin. Vi må også stå opp sammen med henne om morgenen for å si at hun skal måle blodsukkeret. Jeg spurte henne en morgen: hva er det første du må gjøre når du står opp om morgenen? Hun: jeg vet ikke... Gå på do??

Når er det man kan forvente at jenta kan begynne å få kontroll over dette selv? Og hvordan kan man legge det til rette for at hun skal lære seg det?

Om jeg får lov så la meg komme med noen råd her;

Hun er et barn, og barn er impulsive. Ikke forvent at hun alltid skal huske å måle.

Dette da hun var så liten da hun fikk diabetes. Hun husker ikke annet enn at hun alltid har hatt det, og da blir det ikke så lett for et barn å ta ansvar for sin egen sykdom.

Ja, dere må stå opp sammen med henne ennå en god stund til. Dette henger sammen med at det blodukkernivået hun har om morgene når hun står opp vil jo fortelle dere som voksne hvor mye hurtigvirkende hun trenger til frokost, og dersom nivået er lavt så må hun ha i seg noe der og da.

Dette kommer dere ikke unna.

Hun bruker kanskje også en dose langtidsvirkende som gis enten om kvelden eller om morgenen, eller både morgen og kveld ?

Barn er ofte veldig bokstavelige inntil de når en viss alder, så når du spør henne om hva det første hun må gjøre når hun står opp er, ja da får du til svar det absolutt første som må gjøre. Og det er jo gjerne å gå på do.

Det vil ennå være en god del år før hun er fullt i stand til å ta det hele og fulle ansvar for sin egenmedisinering, men sammen med hennes andre familie (for jeg forstår deg slik at du er pappaens samboer, og barnet også har et annet hjem i tilegg) og behandlende endokrinolog eller diabetessykepleier lager et opplegg som fungerer for foreldrene og for barnet.

Du sier hun kan ikke gå ut alene ? Ja da er det jo ekstra viktig at dere voksne tar styring over oppfølgingen nå. Får hun kraftige følinger som gjør at hun har mistet bevistheten når hun er alene ute ? - eller er det en annen årsak til at hun ikke kan gå ut alene ?

Det høres nesten ut som du krever at barnet allerede skal være så voksent at det tar full kontroll over sin egen sykdom, og det er jeg redd for er altfor, altfor tidlig å kreve av et barn på bare 9 år.

[Rime]

Jeg krever absolutt ingenting jeg bare beskrev hvordan det fungerer, for å få erfaringer og synspunkter fra andre. Det har jeg fått, så tusen takk!! <3

Jeg blander meg overhodet ikke inn i dette annet enn at jeg passer på blodsukkeret hennes når hun er med meg. Men et eller annet i meg får meg til å ville hjelpe til så hun gradvis kan ta mer og mer ansvar for diabetesen sin. Jeg synes synd på henne som bare er sammen med oss, når jeg tenker på hva slags liv jeg hadde på den alderen, men det er jo ikke sikkert hun har samme behov som meg heller. Jeg var alltid ute med venninner, og hadde en innetid å forholde meg til.

Jeg tenker også litt på dette siden vi kanskje vi kommer til å flytte sammen etter hvert så vil jeg gjerne ha litt mer kunnskap om det.

Faren blir aldri sint om hun har høyt blodsukker, han bare sier hvor mye insulin hun må sette. Men hun har det med å si at hun føler seg lav for å få oppmerksomhet har jeg merket.

Hun har aldri hatt føling så lenge jeg har vært i bildet i hvert fall, og tror ikke hun har hatt noe særlig av det før heller da hun får veldig god oppfølging av foreldre, skole og SFO dog har jeg fått med meg at SFO har nevnt at de kunne tenke seg at hun tok litt mer ansvar selv. Hun går til sykehuset for oppfølging.

Takker for innspill

[Gjest Lille-pus]

Hun har svært sjelden (om noengang) har hatt følinger, men får aldri gå ut alene....

Jeg er redd jeg mister den logiske tråden her, - for det er, utifra det du forteller, ingen grunner til å holde henne under kontinuerlig oppsikt og i isolat.

Det er heller ingen grunn til å sykeliggjøre henne.

så jeg beklager men jeg forstår ikke hvorfor hun ikke kan få gå ut alene og for eks. besøke venninner ?