Deppa, sliten, eller bare treig?

[AnonymBruker]

OK, denne tråden kunne like gjerne blitt postet på Barn&Familie, Karriere eller Samliv, men jeg poster nå en gang her... selv om det antagelig generere færre svar. Men det er nå en gang enda en sytetråd om at livet er vanskelig, så Kropp passer vel best

Jeg mistenker at jeg er i faretruende fart på vei mot den berømte veggen. Er konstant trøtt, sur, lei, griner for alt og ingenting, klarer ikke konsentrere meg om noe som helst, unngår sosial kontakt, lav sexlyst... hele pakka.

Bakgrunn: mor til fem, jobber heltid, mannen er up-and-coming star i et hotshotfirma med mye overtid (selv om han virkelig står på for barna og henter/leverer i barnehage og kjører til trening!). Men det er jeg som har ansvaret for at ting blir gjort.

Selv har jeg en ganske grei kontorjobb, som riktignok ikke samsvarer med kvalifikasjonene jeg har... ei jente med samme utdannelse og erfaring har en annen jobb i samme firma, bare at hun tjener 150000 mer enn meg og har flexitid og betalt telefon Men det er helt ok.

Ungene krever alt jeg har. Sånn må det jo også være! Jeg har spesielt dårlig samvittighet overfor nummer tre, som sliter på skolen og sosialt, og er et vanskeligere barn enn sine søsken (selv om han ikke er "vanskelig-vanskelig"... han er smart, og får alle voksne til å bli glad i seg, og er ikke utagerende annet enn hjemme... men han krever mer, og trenger også mer!). Han elsker speideren og musikkundervisning. Småsøstrene elsker ballett og musikk. De to store er halvproffe innenfor hver sine interessefelter. Trenger jeg å si mer? Siste frihelg vi hadde var i juleferien, og neste er i påskeferien. Hver eneste ettermiddag og helg er pakket med forpliktelser. Og når ungene har fått sitt, er det på med gamle foreldre som skal ha både ditt og datt, og vi vil jo ikke være kjipe heller?

Jobben er som sagt i utgangspunktet ganske grei. Jeg har mange fine fordeler som jeg er glad for. Men så har jeg også en sjef som elsker å dytte mer og mer på meg. Han har en gryende business innen et annet felt, og jobber hjemme annenhver dag og sitter på FB mesteparten av tiden han er på jobb... og gir beng i at noen andre må ta ansvar og jobbe overtid hver eneste dag. Men det er jo flott at han kan slenge innom jobben klokka halv ti, og deretter bruke arbeidstiden til å gå til byens dyreste frisør, og deretter gå tidlig hjem fordi kona har vondt i halsen.

Det har vært sånn før, men særlig det siste året har jeg hatt en følelse av å drukne. Jeg orker ikke! Eller, jeg orker, men det blir så fryktelig halvhjertet. Det jeg VIL ha tid til, som min sønn som trenger meg, har jeg ikke overskudd til. At jeg selv skulle ha noen sosiale behov er jo fullstendig utelukket. Faktisk unngår jeg tilstelninger så mye jeg kan, jeg er altfor stygg og klossete. Jeg sover dårlig- våkner alltid midt i et kaotisk mareritt som er komplett uforståelig. Griner som regel et par ganger på jobb og gumler sjokolade, men heldigvis er personaltoalettene hellig område. At jeg blir tjukk er det ingen som bryr seg om, heller ikke min mann, som er veldig snill.

For øvrig er jeg et ja-menneske. Jeg baker kaker, selger kalendere, og stiller opp. Og det har jeg lyst til å være! Jeg gidder å stå den vakta der ettbarnsforeldrene drar til Lisboa for å pleie kjærligheten, og jeg sier ja, sier ja, sier ja. Og før du sier at jeg skal tenke mer på meg selv: hvis sånne som meg hadde sagt nei, så hadde foreldreutvalg, dugnadsgjenger og lagledere vært i tough shit. Det er noe av det siste jeg vil gi slipp på.

Og selvsagt har jeg eldre slektninger, som er både passe kritiske og samtidig krever sitt. Dette blir helt parodisk (nesten sånn at jeg vil tro den jevne leser ikke kjøper det), men det forventes at jeg stiller opp for bestemor på en helt annen måte enn mine fettere gjør. De er jo unge gutter, stakkars, og hvis de stikker innom bestemor er det stjerner i boken og forskudd på arv. Og mannen min, selv om han har et ganske dårlig forhold til sine foreldre, holder fremdeles på søndagsmiddagen. Hvilket vil si at vi må dra fem unger ut hver søndag kveld, for å sitte i sofaen og se voldsfilmer, før de får lagt seg altfor sent og er gretne mandag morgen. Min egen mor elsker å gi meg råd om hvordan jeg skal holde huset mitt i orden. Hun er selv 54 år, bor alene, og har vaskehjelp.

Så jeg griner, jeg er ineffektiv, og jeg er flink til å hode masken

Men seriøst: burde jeg søke om en redusert stilling? Burde jeg joine køen av 80%-damer med en fridag i uken, bare for å sørge for at jeg ikke blir gal? Eller er jeg litt skjør allerede, men skjønner det ikke selv?

Utrolig takknemlig hvis noen gidder å svare.

[Gjest gjest]

Først av alt vil jeg gi en klem til deg. Det høres ut som om du har svært mange baller i luften, og at du er opptatt av å gjøre alt helhjertet. Når det er sagt så har jo døgnet kun 24 timer.. Du bør ta en skikkelig runde med deg selv å finne ut hva du synes er viktigst for deg, prioritere.

Hvis du har anledning til å jobbe 80% uten at det går veldig utover familiens økonomi så er jo den en god mulighet. Har du mulighet til å fordele de 20% utover arbeidsdagene, så vil du jo kunne gå hjem 2 timer tidligere hver dag, noe som vil jeg deg "ekstra" tid hver dag.

Trener du? Hvis ikke kan det være en ide å sette av tid til f. eks to små økter i uken. Det er utrolig hva det kan gjøre for humør, selvfølelse og overskudd.

Lykke til.