Depresjon

[Alfa]

Jeg fant ikke et eget innlegg om dette. Hvis det finnes så kan dette slettes.

Det virker som det er flere her på forumet som sliter med dette. Til dere som har klart å komme igjennom det. Hvordan? Jeg føler meg så jævlig alene Jeg holder på å bli gal!

[AnonymBruker]

ja er mange generelt i befolkningen som har slitt med deprisjon i livet.

har kronisk deprisjon selv (biopolar) og er alltid deprimert og har væt det siden jeg lærte å gå omtrent, ifølge papirene.

jeg er ikke frisk og har ikke komt igjennom det.

men ønsker alle som har det lykke til! og håper dere blir bedre, dette vil jeg ikke min værste fiende, deprisjon er noe herk!!

og alt fom følger me det, søvnløshet, angst, slapphet, vonde muskler osv osv!!

[vinterspeil]

har kronisk deprisjon selv (biopolar) og er alltid deprimert og har væt det siden jeg lærte å gå omtrent, ifølge papirene.

Dersom du er konstant deprimert er du ikke bipolar. Bipolar betyr at du svinger mellom to poler; manisk/hyper og depressiv.

Jeg kom meg ut av depresjon ved å begynne på antidepressiva. Før jeg begynte gikk jeg til ukentlige samtaler hos fastlegen i 8 mnd., så det var ingen "enkel" løsning.

Håper at du finner ut av det. Lykke til

[AnonymBruker]

Kognitiv samtaleterapi. Anbefales.

Jeg var deprimert selv, og trodde det ikke fantes noen grunner for det, jeg hadde jo tross alt vært det i 5 år - kunne ikke skjønne hvorfor.

Men så viste det seg at jeg hadde mange "sår" fra barndommen som førte til depresjonen. Depresjonen var smerten jeg hadde båret med meg fra barn av.

[Gjest O___o]

Nå er det forsjell på depresjoner.

Oppsøk fastlegen - be om henvisning til psykolog

[AnonymBruker]

Dersom du er konstant deprimert er du ikke bipolar. Bipolar betyr at du svinger mellom to poler; manisk/hyper og depressiv.

Håper at du finner ut av det. Lykke til

det fins TO typer biopolar type 1 og 2. en er sånn som du beskriver opp og ned, mens type 2 er en person som ALLTID er deprimert og ikke har disse opp periodene!

[Alfa]

Jeg går til psykolog, og det er godt. Det er bare så tungt at det tar lang tid. Til nå har kveldene vært verst, men nå begynner formiddagene og ettermiddagene å bli jævlige også

[vinterspeil]

det fins TO typer biopolar type 1 og 2. en er sånn som du beskriver opp og ned, mens type 2 er en person som ALLTID er deprimert og ikke har disse opp periodene!

Nei, der tar du feil. Du tenker nok på Unipolar lidelse. Uni=svinger kun ned. Bi=både opp og ned.

Bipolar 1 = manisk/depressiv

Bipolar 2 = hyper/depressiv

[Gjest O___o]

Synes ikke folk skal diagnostisere andre på bakgrunn av egen lidelse/ egen kunnskap om én depresjonslidelse.

Depresjon kan være et lite symptom på eller en del av veldig veldig veldig mye.

Ting må sees i sammenheng. Fastlegen din og en psykolog vil sammen få kartlagt hva som er utfordringene dine.

Lykke til <3

[AnonymBruker]

Ja, jeg er deprimert. Kan desverre ikke gi deg noen solskinnshistorie fordi jeg fortsatt ikke ser lyset i enden av tunellen.

[AnonymBruker]

Til dere som sliter med dette; hvordan er det for dere å være rundt familie?

Jeg takler det mye bedre å være rundt venner enn familie. Nå er begge søstre på besøk hjemme (jeg bor fremdeles hjemme med mamma) og en av dem har med seg barnet sitt. Jeg orker ikke å være med dem! Jeg synes det er kjempeslitsomt. Jeg har satt et bord foran døren min fordi jeg ikke har nøkkel. Niesen min løper inn på rommet mitt og for å snakke eller spørre om noe hele tiden. Hun er kjempesøt men jeg orker ikke å være rundt dem. Jeg har nesten hele livet mitt følt meg som den "sure lillesøsteren". Hun som alltid er i dårlig humør. Jeg lurer litt på hvorfor de ikke forstår at noe er galt? Er det noen som kjenner seg igjen?

En annen ting jeg har lurt på, om noen kjenner seg igjen: hvordan er det for dere med sex? Før hadde jeg ikke sexlyst men det har bedret seg. Det som er ekkelt nå er at jeg føler meg så "tom" etterpå... jeg blir liggende og føle meg nedfor... føler at livet er håpløst. Flere enn meg?

[Cata]

Svarer på hovedinnlegget:

For min del var det to ting som hjalp: tid og antidepressiva.

Sistnevnte dempet de overdrevne "bølgedalene" i humøret så lenge at mitt normale jeg etterhvert klarte å stable seg på beina igjen. Det som også var viktig for meg, var at antidepressivaen gjorde meg i stand til å stå i jobb mens depresjonen var på sitt verste. Det hjalp meg nok betraktelig. Hadde jeg blitt gående hjemme med de tunge tankene 24/7 så ville det nok sett adskillig dårligere ut. På jobb måtte jeg konsentrere meg om andre ting så jeg fikk mer normalitet inn i tilværelsen.

Det var viktig for meg.

Utenom jobb klarte jeg ikke forholde meg til noe eller noen, så i de årene det pågikk gikk jeg fra jobb, stakk innom butikken og så satt jeg foran PC eller med en bok resten av kvelden. For meg i den situasjonen så var det viktig å tillate meg selv å trekke meg tilbake. Jeg satset på at når det føles som om det er det jeg trenger, så ER det faktisk det jeg trenger akkurat nå.

Det må ha virket, for etter 2.5 år med medisinering så kikket jeg plutselig ut av vinduet og merket at jeg orket delta i livet igjen.