Bestevennina mi er lat?!?

[AnonymBruker]

Fordi hvis det nå virkelig foreligger en diagnose som utenforstående ikke har noen mulighet for å oppfatte så hjelper ikke fordømmelse og latterliggjøring en døyt.

Jammen, kan vi få den diagnosen FØRST, før du bestemmer deg for at vi fordømmer og latterliggjør? Eller skal vi ta alle late mennesker og gi dem en diagnose sånn for sikkerhets skyld, i tilfelle vi tråkker dem på tærne? Jeez.

Poenget er at DU diskuterer et menneske som er psykisk syk.

Jeg diskuterer et menneske som er lat, har blitt for godt vant, har lagt seg til uvaner med tid og penger, og trenger et spark bak for å komme seg i gang igjen. Når du har barn, mener jeg at du har en plikt til å ta tak i livet ditt å gjøre noe med det, selv om det koster. Hadde jeg vært sikker på at vedkommende var psykisk eller fysisk syk, hadde jeg selvsagt ordlagt meg helt annerledes og kommet med andre råd, men hele forskjellen mellom din og min argumentasjon er at du har gitt diagnosen på forskudd (og på et rimelig tynt grunnlag, vil jeg si), og den forutsetningen gidder jeg ikke diskutere ut fra. Det får legen hennes ta seg av.

til TS: jeg synes du skal konfrontere henne, men tenk over hvordan du skal ordlegge deg. Du virker som sagt litt skarp i uttrykket, og du kommer nok mye lenger med konstruktive innspill enn med masse kritikk.

[AnonymBruker]

Jammen, kan vi få den diagnosen FØRST, før du bestemmer deg for at vi fordømmer og latterliggjør? Eller skal vi ta alle late mennesker og gi dem en diagnose sånn for sikkerhets skyld, i tilfelle vi tråkker dem på tærne? Jeez.

Poenget er at DU diskuterer et menneske som er psykisk syk.

Jeg diskuterer et menneske som er lat, har blitt for godt vant, har lagt seg til uvaner med tid og penger, og trenger et spark bak for å komme seg i gang igjen. Når du har barn, mener jeg at du har en plikt til å ta tak i livet ditt å gjøre noe med det, selv om det koster. Hadde jeg vært sikker på at vedkommende var psykisk eller fysisk syk, hadde jeg selvsagt ordlagt meg helt annerledes og kommet med andre råd, men hele forskjellen mellom din og min argumentasjon er at du har gitt diagnosen på forskudd (og på et rimelig tynt grunnlag, vil jeg si), og den forutsetningen gidder jeg ikke diskutere ut fra. Det får legen hennes ta seg av.

til TS: jeg synes du skal konfrontere henne, men tenk over hvordan du skal ordlegge deg. Du virker som sagt litt skarp i uttrykket, og du kommer nok mye lenger med konstruktive innspill enn med masse kritikk.

Sitat meg selv:

"Fordi hvis det nå virkelig foreligger en diagnose som utenforstående ikke har noen mulighet for å oppfatte så hjelper ikke fordømmelse og latterliggjøring en døyt."

Hvilken del av "hvis" er det som er problematisk? Jeg har ikke kommet med en diagnose, for det kan hverken du eller jeg gjøre. Derimot holder jeg muligheten åpen for at det kan være noe som folk flest rett og slett ikke ser, og venninna til ts bør derfor ta seg en tur til legen.

Du derimot, heller jo altså med at hun er lat, så jeg vet nå ikke hvem av oss som baserer hele sin argumentasjon på en forutsetning...

[AnonymBruker]

Visst hun har fått en unge så har hun vel overgangsstønad, ingen som gidder å løfte en finger da.

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke bare innse at noen faktisk ER late? Og ikke syke?

Noen trives rett og slett best med å bare få og ikke yte, og tror faktisk at hele verden går i akse rundt dem. De skjønner ikke at de burde ha gjort noe annet. Det går an å være skikkelig LAT uten at man har en diagnose å gjemme seg bak, og også å være LAT uten at man har noe grunnlag for å sette en slik diagnose.

Det blir jo det samme som når man snakker om at all overvekt skyldes et eller annet psykisk problem! Nei, det gjør ikke det skjønner du... Jeg er feit, og det er ikke fordi jeg er deppa eller går på antidepressiva eller noe slikt, jeg bare er feit fordi jeg liker å sitte på sofaen og spise godteri, popcorn og spise god mat i store mengder hver helg (= nesten halve uka) og trener litt for lite i forhold til inntaket. Da blir man feit da. Uten å være psykisk syk

[AnonymBruker]

Hvorfor skal man uansett bare la de psykisk syke være i fred?

Søstra mi er (og har vært i mange år. Bare at det er mye bedre med henne nå) psykisk syk, men vi har mast, krangla og kjefta innimellom. Hun har blitt tvunget til eksponering, og tvunget til jobb osv.....

Guess what? Hun har det SÅ bra nå!! Begynt på skole, begynt å trene, og har planer om å utdanne seg!

Bare fordi vi dro henne opp av kjelleren.

Om man er psykisk syk eller lat å blir ingenting bedre om man lar de surmule rundt i kjelleren alene....

så om denne venninnen er psykisk syk... eller lat... og hvis TS ønsker det, så HJELP henne. Det blir så mye bedre for både denne venninnen og ungen hennes hvis hun kommer eg ut, orker å dra på avtaler, får en bedre døgnrytme, orker å søke jobb og får hjelp til dette!!!

Jeg syns så synd på de som er psykisk syke som ingen gidder å hjelpe!!! Jeg har også en venninne som var psykisk syk. Gadd ikke ta hensyn til sykdommen hennes.... gjorde som jeg ville, og sa som jeg ville. Selvfølgelig ble det litt surmuling og vanskeligheter for henne, men hun har det nå kjempebra, og sier alltid at det var jeg som fikk henne til å bli frisk fordi jeg ikke lot sykdommen og tiltaksløsheten hennes gå fremfor ALT.

Mange sånne folk trenger et realt spark i rævva.... om det er over tid, eller mer med en gang...

Men TS prøv å snakk med henne, om hun har noen problemer... hva er greia? Hva sliter hun med? Dra hjem til henne, og si; nå skal vi skrive CV! Hjelp henne så godt du kan, vær med henne å dele ut søknader på butikken (men vent utenfor butikken e.l mens hun er inne). Tilby å passe ungen hennes.... skryt av henne når hun har skrevet CV/søknad.... si at det er for å hjelpe henne og for hennes eget beste.

Ikke gi deg.

Prøv å få med henne å jobbe som frivillig på en ungdomsklubb/festival/dyrebeskyttelsen e.l..... sammen med deg... å hun kan få en liten smak på hvordan arbeidslivet kan være.... ta henne med på åpen dag på skoler og folkehøgskoler....

Kanskje noe av det virker spennende for henne?

Du kan fks si til henne at du har en overraskelse, også tar du henne med på åpen dag.... så hun ikke vet hva hun går til og ikke begynner å bestemme seg på forhånd at dette er kjipt....

[Charlene87]

takker for mange gode svar! Ja jeg skal nok konfrontere dette ( på en hyggelig måte), og prøve og hjelpe henne. For hun kan dessverre ikke holde på dette i alle evigheter.

Det er bare veldig vanskelig for meg og tenke at hun har phykiske problemer, hun er frisk som en fisk. har ikke noe ryggproblemer eller noe andre sykdommer. Hun er en person som kan hvis hun vil! Har full av energi og liker å fremstå som perfekt ihvertfall. Det at hun til tider raker ned på meg, gjør ikke saken så mye bedre. det er nok derfor jeg virker så sur og ordelegger meg negativt om henne.

[Charlene87]

Det jeg ikke skjønner er følgende regnestykke:

Hun ble ferdig med videregående da hun var 22.

Hvorpå hun "tok seg et friår", til TS' store ergelse.

Nå er hun 23 og har et barn.

Hadde hun vært i jobb ville "friåret" blitt kalt permisjon, ikke sant?

Legger til at din beskrivelse av ordet "bestevenner" får meg til å tenke at med en bestevenninne som deg trenger man hvertfall ikke fiender.

Hun ble ferdig i en alder av 21 men en mnd senere ble hun 22. etter det så tok hun et fri år, hun ble gravid det året også fødte hun ungen. Nå er hun 23 med en 6 mnd baby blir 24 snart.

Håper du skjønte litt bedre nå

[Kraula]

Høres mægalat ut, men da bør du bare fyre en stor feit "whatever", så klarer hun seg helt sikkert selv.

[Gjest Tirkes]

Rart det der.

Jeg har en bekjent som sitter veldig godt i det økonomisk sett. Det har vel aldri vært behov for vedkommede å jobbe for å overleve. Det gjør h*n heller ikke. Og det plager meg ikke. For h*n lever på egne arvede/oppsparte midler.

Men bekjente som lever på dagpenger lenger enn de må (eks ikke søker aktivt jobb før de har vært uten jobb over ett år) fordi det er behagelig, eller som snylter på samboere/ektefeller og familiemedlemmer - det plager livsskiten ut av meg.

Selv om de to personene måtte leve identiske liv, og slacke på sofaen hele tiden, så er det noe innerst inne som gnager meg med folk som får gratisturer.

Jeg kan ikke spekulere i om venninnen er syk eller ikke, men jeg kan forstå en gnagende irritasjon rundt hennes liv. At noen lever helt motstandsløst uten å forsøke, når man selv kjemper for å inneha samme komfort og trygghet er irriterende. Og irritasjon kan vokse seg stor, større, størst. Når hun i tillegg kritiserer deg og bryter avtaler, så skal jeg også forstå behovet for å pøse ut et vanvittig krast innlegg på et nettforum. Det var sikkert godt å blåse ut. Fortsett å blås ut, det gjør godt - pass bare på at du holder situasjonen anonym nok.

Ang. råd så er det dritskummelt å få sin første jobb. Jeg tør påstå at det er ikke bare et skritt, men mer sekstimeteren med publikum, å skulle søke jobb for første gang. Å søke en ny jobb når man har en jobb er å lete etter en forbedring som regel. Å søke ny jobb når man har blitt arbeidsledig er en nødvendighet og man beveger seg på kjent område.

Det er ikke bare "Skriv en CV og en søknad også søker du, dette kan være en grei jobb for deg.". Det er totalt ukjent terrorie. Om hun virkelig er en god venninne av deg, så tror jeg at jeg ville tatt opp dette emnet med DENNE fokusen en gang vi er alene og har god tid. Jeg ville fortalt om mine erfaringer, hvordan det var i arbeidslivet i forhold til skole (for det høres ut som om hun mislikte skolen ettersom det tok så lang tid?), og satt fokus på at det kan være gøy å ha egen internhumor med kollegaer osv.

Er hun passe oppegående så trenger hun ingen til å fortelle henne at hun lever på "nåde" og at det er tåpelig å ikke jobbe mtp på pensjon (som folk i tjueårene, jenter spesielt, MÅ bli flinkere til å tenke på), økonomisk sikkerhet, mulighet for å bli lånetager og eie eget, trygghet dersom singel og mer frihet med sterkere økonomi, hun vet nok dette godt. Har hun et normalt nettverk rundt seg så har hun nok foreldre/søsken/venner osv som maser om at dette er viktig, og da blir man lei av å høre det.

Sammenligne det litt med noen som er smellfeite. Er vedkommede en venn av deg så kan det kjapt medføre trøstespising/trass om du sier "Fy faen nå er du feit. Kom så går vi på Sats sammen.". Det trengs en aha-opplevelse selv. Samme med å kutte røyken feks. Man må først ville det selv, også jobbe mot deg. Folk som maser øker gjerne trassen i folk.

Jeg håper du får ut nok irritasjon til å møte venninna di uten å bli irritert på henne, men at du klarer å støtte henne. For hennes liv er hennes eget og du kan gi råd, men ikke kreve noenting av henne. Jeg håper dette fordi dersom dere er gode venner, så er det trist at en sånn ulikhet skal splitte dere.

Lykke til.

[Charlene87]

Takk Tirkenes. Men hun vet alt dette sjøl. Hun VET at hun burde gjøre alt det der. Hun er ikke dum! Men det føles virkelig som hun ikke klarer??!?? om hun er evneveik tror jeg ikke at hun er. Vet seriøst ikke helt hva det kan være..

All irritiasjon har gått sin vei. Hadde jeg ikke hatt dette innlegget her så hadde jeg nok angripet hun hardt.

Men jeg skal uansett snakke med henne om dette !

Endret 14. mars 2012 av Charlene87

[Gjest Tirkes]

Kanskje hun er nervøs. Har man aldri jobbet før så er man kanskje litt redd for hva som er forventet, hva man skal gjøre. Jeg husker hvor dritnervøs jeg var når jeg hadde min første sommerjobb som ikke var svarte penger/barnepass.

Jobben var banal, la oss si jeg skulle være gartner i kommunen. Men de første dagene var jeg redd for å glemme ting, nervøs. Jeg var redd for at jeg ikke skulle få jobben når jeg søkte - men like redd for at jeg SKULLE få den. Jeg fikk verdifull erfaring, jeg skjønte at en arbeidsgiver ikke forventer at man kan alt, men at man får tid til å lære. At folk ser gjennom fingrene med små feil når man er ny. At man gjennom innsats kan komme langt når erfaring og kunnskap mangler. Dette var ting jeg logisk sett visste før jeg prøvde, men terskelen var likevel høy og det var skummelt.

Som så mange andre ting ser jeg for meg at det kan bli verre jo eldre man er, å starte på noe sånt. Jeg sier ikke at dette er fasitsvaret, med det kan være en medvirkende årsak.

[Gjest imli]

Du kallar ho besteveninna di, men omtalar ho på den måten?

Viss du ikkje greier å avfinne seg med korleis venene dine ynskjer å leva, må du nesten revurdere venskapa, for du kan ikkje endre venene dine, det må dei i så fall gjera sjølv.

[Charlene87]

Du kallar ho besteveninna di, men omtalar ho på den måten?

Viss du ikkje greier å avfinne seg med korleis venene dine ynskjer å leva, må du nesten revurdere venskapa, for du kan ikkje endre venene dine, det må dei i så fall gjera sjølv.

har du lest alle postene el?

[Charlene87]

Kanskje hun er nervøs. Har man aldri jobbet før så er man kanskje litt redd for hva som er forventet, hva man skal gjøre. Jeg husker hvor dritnervøs jeg var når jeg hadde min første sommerjobb som ikke var svarte penger/barnepass.

Jobben var banal, la oss si jeg skulle være gartner i kommunen. Men de første dagene var jeg redd for å glemme ting, nervøs. Jeg var redd for at jeg ikke skulle få jobben når jeg søkte - men like redd for at jeg SKULLE få den. Jeg fikk verdifull erfaring, jeg skjønte at en arbeidsgiver ikke forventer at man kan alt, men at man får tid til å lære. At folk ser gjennom fingrene med små feil når man er ny. At man gjennom innsats kan komme langt når erfaring og kunnskap mangler. Dette var ting jeg logisk sett visste før jeg prøvde, men terskelen var likevel høy og det var skummelt.

Som så mange andre ting ser jeg for meg at det kan bli verre jo eldre man er, å starte på noe sånt. Jeg sier ikke at dette er fasitsvaret, med det kan være en medvirkende årsak.

Til Tirknes

kan hende hun er nervøs. Hun vet forsatt ikke åssen arbeidslivet er. Og hun skjønner sikkert at i en alder av 23 så forventer arbeidgiveren at det bør stå noe på cven. jeg tror det beste er å råde henne til å ta en høyere utdannig. hun har lyst til å bli førskolelærer. Så får jeg hjelpe henne med det.

[AnonymBruker]

Hvorfor er folk heller villige å tro at det ligger allverden av psykiske problemer bak, enn at man bare er lat? For jo, det finnes late mennesker i verden som ike gjør verdens ting. Fordi..? Fordi de kan. Hun kan fortsette med en slik livsstil fordi hun har omgivelsene som støtter dette og som lar henne holde på.

Jeg er så grundig lei av den mentaliteten at alle som ikke orker åpenbart må ha en eller annen diagnose, og at så fort man tør å si noe om andres arbeidsmoral er man dårlig menneske og dårlig venninne og hele pakka.

Ja, det er faktisk sent å bli ferdig med videregående når man er 22, selv om man har fått en unge. Og det å ta et friår betyr faktisk ikke åbare ta det fri fra både skole og jobb og hele pakka, med mindre man selv har spart opp midler til å reise verden rundt eller lignende.

Så ut i fra det du skriver - ja, hun virker lat og tiltaksløs. Som venninne bør du prøve å hjelpe henne med å finne jobb, men i bunn og grunn er det hun som må ta ansvar for sitt eget liv. Ikke for sin egen skyld lenger, men hun har faktisk ansvar for et barn.

You read my mind! Selvsagt kan det være noe psykisk som ligger bak, men det høres egentlig mer ut som om hun er lat. Kjenner flere som er likedan, bor hjemme hos foreldrene og gidder ikke løfte en finger for å gjøre noe fornuftig eller bare hjelpe til hjemme. I et av tilfellene kontaktet foreldrene psykolog, for de var bekymret for at datteren deres var deprimert. Svaret de fikk etter timen(e) hos psykolog var at hun rett og slett var bortskjemt og veldig lat!

Så at det finnes late mennesker, som ikke har fysiske eller psykiske problemer, det kan jeg skrive under på! Og jeg forstår godt at TS blir irritert! At hun i det hele tatt stiller opp for venninnen og ønsker å hjelpe henne, syns jeg er beundringsverdig, for jeg tviler på at alle dere andre prektige hadde gjort det samme.

[Charlene87]

You read my mind! Selvsagt kan det være noe psykisk som ligger bak, men det høres egentlig mer ut som om hun er lat. Kjenner flere som er likedan, bor hjemme hos foreldrene og gidder ikke løfte en finger for å gjøre noe fornuftig eller bare hjelpe til hjemme. I et av tilfellene kontaktet foreldrene psykolog, for de var bekymret for at datteren deres var deprimert. Svaret de fikk etter timen(e) hos psykolog var at hun rett og slett var bortskjemt og veldig lat!

Så at det finnes late mennesker, som ikke har fysiske eller psykiske problemer, det kan jeg skrive under på! Og jeg forstår godt at TS blir irritert! At hun i det hele tatt stiller opp for venninnen og ønsker å hjelpe henne, syns jeg er beundringsverdig, for jeg tviler på at alle dere andre prektige hadde gjort det samme.

Takk, jeg er faktisk ganske overbevist på at hun er det. Jeg vet at jeg ikke har noe med hennes liv å gjøre, og at noen sier at jeg må holde meg unna( noe jeg mener er feil) syns ikke det er noe særlig å stå å se folk gå å ødelegge seg selv eller at de kan gjøre ting sååå mye bedre! hvis jeg hadde hjulpet til. Særlig når det kommer til folk jeg er glad i. Ellers hadde jeg jo ikke brydd meg hva hun drev med. Jeg vil som sagt hennes beste, og jeg tenker hun vil takke meg en dag:-)

[Gjest scorpius]

Skal egentlig ikke blande meg så veldig mye inn i denne diskusjonen, men etter å ha lest det

første innlegget ditt, så tenkte jeg "for en bitch...". Nå har jeg lest igjennom alle innleggene

(er ikke så mye drama som skjer i mitt liv, gitt), og nå har jeg et litt bedre inntrykk av deg;

Du er veldig engasjert i livet til venninnen din, og vil få henne i videre utdannelse/jobb -

det skal du virkelig ha

Du skulle fått deg jobb i nav, du.

Endret 14. mars 2012 av scorpius

[AnonymBruker]

Hun ble ferdig i en alder av 21 men en mnd senere ble hun 22. etter det så tok hun et fri år, hun ble gravid det året også fødte hun ungen. Nå er hun 23 med en 6 mnd baby blir 24 snart.

Håper du skjønte litt bedre nå

Med en 6 mnd gammel baby, hadde hun enda vært i permisjon, hvis hun hadde hatt en jobb.

[Bjørn82]

Så slem du er som omtaler din venninne som lat, fucked up, og at du egentlig har gitt henne opp? Se på det jeg uthevet i teksten...

Kan du se at alle stikkordene danner et bilde som kan hentyde til at hun sliter med litt andre ting enn latskap? Psykiske bekymringer, angst, depresjoner og sånt, ikke slått deg? Og at hun fullførte videregående, selv om hun ble 22, skal hun ha ros for, hun fullførte i allefall selv om det tydeligvis var veldig tungt for henne. Klart, noen er jo bare late og ikke gidder, men jeg synes du skal se dypere inn i hele bildet.

Hvis dette er bestevenninnen din, så strekk ut en hånd og spør "hvordan har du det EGENTLIG", og se hva hun svarer.

Slutt å tull.. Latskap er fortsatt ordet som dekker sånn oppførsel.

[AnonymBruker]

Høres ut som halve Norge har en eller annen diagnose som gjør at de ikke kan en vanlig jobb. Ikke rart vi må importere mer og mer arbeidskraft. Når t.o.m motivasjonsproblemer er en diagnose for uføretrygd, går Norge snart på dunken...