Bestevennina mi er lat?!?

[Charlene87]

Hun ble ferdig med videregående når hun var 22 år og nå er hun 23 år og fått barn, og du reagerer på at hun er lat?

Hva skal hun gjøre da? Kaste seg ut i jobb, ta lappen og tilfredstille DEG samtidig som hun har et lite barn, og alt sammen i løpet av ett år?

Hva med å heller være en venninne og ikke slenge masse dritt om henne? Kanskje hun, for alt du vet, skal ut i jobb når barnet nærmer seg ett år? Kanskje hun ikke har råd til lappen før hun har fått spart opp penger?

Hun har jo vært lat hele livet,. Akkurat nå skjønner jeg at hun har en del og gjøre, men jeg tenker senere i livet! og selv om hun bestemmer seg for for å finne jobb neste år. så tror jeg ikke hun ville klart det. ingen vil ansette henne henne siden hun har så mye fravær og ikke har noe jobberfaring. De begynner å lure på hva hun har gjort i livet sitt hun har STORE hull i cven? eller for å si ingenting på cven? Jeg er bare realtsik.

[Gjest BabyBlue]

Jepp akkurat sånn tenker også vennina mi. OG Ja, jeg vet det blir verre å komme seg videre da.. Tror ikke hun har så mye phykiske problemer. Hva skal hun gjøre når typa slår opp med hu, da må hun flytte vekk! for det er hans hus. og hva skjer når moren hennes dør? eller havner i ulykke? hvor skal hun være da?

skal jeg bry meg eller ikke? Jeg vil jo hennes beste?!

Hun er jo en god vennine og har hjulpet meg en del ting i livet. det er derfor jeg orker forsatt å være venn men henne, og ønsker og hjelpe henne.

Kanskje du kan hjelpe henne å finne ut hva hun kan videreutdanne seg til? Ta en kveld hvor dere blar gjennom sider som vilbli.no eller utdanning.no, eller ta interessetester. Hun må da ha noen evner og interesser?

Skjønner at du vil hjelpe, men det skal også være lov å irritere seg over "quiters". Spesielt når man er vitne til hvordan enkelte nesten ikke ser ut til å bry seg om konsekvensene det kan føre med seg å være direkte lat.

Hvis hun har en sønn (?) i tillegg burde hun virkelig komme seg på beina og ta tak i livet. Å ikke gjøre noen ting kommer i hvert fall til å gjøre henne deprimert.

[Gjest Bond]

Hvorfor er folk heller villige å tro at det ligger allverden av psykiske problemer bak, enn at man bare er lat? For jo, det finnes late mennesker i verden som ike gjør verdens ting. Fordi..? Fordi de kan. Hun kan fortsette med en slik livsstil fordi hun har omgivelsene som støtter dette og som lar henne holde på.

Jeg er så grundig lei av den mentaliteten at alle som ikke orker åpenbart må ha en eller annen diagnose, og at så fort man tør å si noe om andres arbeidsmoral er man dårlig menneske og dårlig venninne og hele pakka.

Ja, det er faktisk sent å bli ferdig med videregående når man er 22, selv om man har fått en unge. Og det å ta et friår betyr faktisk ikke åbare ta det fri fra både skole og jobb og hele pakka, med mindre man selv har spart opp midler til å reise verden rundt eller lignende.

Så ut i fra det du skriver - ja, hun virker lat og tiltaksløs. Som venninne bør du prøve å hjelpe henne med å finne jobb, men i bunn og grunn er det hun som må ta ansvar for sitt eget liv. Ikke for sin egen skyld lenger, men hun har faktisk ansvar for et barn.

Endret 13. mars 2012 av Bond

[AnonymBruker]

Enig med Bond. Man har da ikke en diagnose bare fordi man er lat og ikke gidder.

Jeg synes vi skal være forsiktige med å foreslå at ja, da må man virkelig ha en diagnose eller depresjon. Herregud jeg var lat når jeg lette etter jobb, gadd ikke gjøre en dritt utendom å søke av og til. Jeg var lat, rett og slett. Nå sier jeg ikke at det gjelder alle, mange har depresjoner og det er ikke noe å spøke med, men at det alltid skal være noe feil fysisk eller psykisk fordi man har vondt i gidden synes jeg er å gå for langt.

Ang arbeidsmoral. Norge har noen av de beste godene for arbeidstakere, vi jobber minst og kortest og vi forlanger mest, og har skyhøyt sykefravær. Jeg hadde ikke hjulpet henne med CV når du veit at hun sannsynligvis blir sykmeldt etter et par uker pga depresjon. Huff for en mentalitet.

[Gjest BabyBlue]

Hvorfor er folk heller villige å tro at det ligger allverden av psykiske problemer bak, enn at man bare er lat?

Fordi latskap ikke er akseptert, ikke en god nok grunn i vårt samfunn? Hadde lat derimot hatt ordet "syndrom" bak seg hadde det nok vært brukt litt flittigere blant både voksne og ungdommer :gjeiper:

[AnonymBruker]

Jeg er så grundig lei av den mentaliteten at alle som ikke orker åpenbart må ha en eller annen diagnose, og at så fort man tør å si noe om andres arbeidsmoral er man dårlig menneske og dårlig venninne og hele pakka.

Og jeg er grundlig lei av folk som ikke ser lenger enn sin egen nese og påstår at det alltid dreier seg om latskap. Det finnes faktisk folk som sliter tungt og som blir stemplet som late mens de egentlig har grunnleggende problemer. Og det blir ikke bedre av at dere ber disse "ta seg sammen". For personer som sliter psykisk er det faktisk ikke så enkelt. Det betyr ikke at de ikke må jobbe med det, men det må faktisk følges opp av fagpersonell.

Men for all, del. Bare fortsett med deres nedlatenhet ovenfor folk som sliter, bare vær klar over at det ikke hjelper i lengden. Mennesker som blir hundset med og sett ned på kommer seg ofte ikke videre uansett og da kan dere jo være stolte av hva dere har bidratt til

[AnonymBruker]

Og jeg er grundlig lei av folk som ikke ser lenger enn sin egen nese og påstår at det alltid dreier seg om latskap. Det finnes faktisk folk som sliter tungt og som blir stemplet som late mens de egentlig har grunnleggende problemer. Og det blir ikke bedre av at dere ber disse "ta seg sammen". For personer som sliter psykisk er det faktisk ikke så enkelt. Det betyr ikke at de ikke må jobbe med det, men det må faktisk følges opp av fagpersonell.

Men for all, del. Bare fortsett med deres nedlatenhet ovenfor folk som sliter, bare vær klar over at det ikke hjelper i lengden. Mennesker som blir hundset med og sett ned på kommer seg ofte ikke videre uansett og da kan dere jo være stolte av hva dere har bidratt til

Det er da vel ingen her som har påstått at det alltid dreier seg om latskap. Men det er viktig å tenke på muligheten for at hun kanskje bare er lat og ikke nødvendigvis har psykiske problemer. Psykiske problemer er ikke alltid like lett å få med seg, men jeg vil tro at TS hadde enten fått høre det eller merket det dersom hun er noe annet enn lat. Likevel vil jeg si at det kan være en ide å spørre om årsaker til at hun tar ting så useriøst og ikke forsøker å komme seg i jobb, og om det går bra med henne.

Generelt synes jeg det virker helt latterlig å skylde på syndromer og sykdommer dersom man aldri har vært i jobb. De jeg kjenner som har påvist utmattelsessyndrom forsøker så godt de kan å ikke vise det, de har lyst til å jobbe, og de gjør en innsats når de klarer det. I motsetning til de late.

Til slutt vil jeg si at det virker veldig dumt å snakke så stygt om bestevenninna si, men samtidig har jeg full forståelse for den fortvilelsen TS beskriver. Når man vet at hun kunne ha fått til så mye bedre, hadde hun bare fått ræva i gir. I tillegg er det irriterende å selv jobbe hardt mens man ser andre får servert penger og ting på sølvfat.

[AnonymBruker]

Uff, svigerinna mi er på samme måten. Utrolig provoserende å være vitne til at foreldrene ødelegger datteren sin.

[AnonymBruker]

Generelt synes jeg det virker helt latterlig å skylde på syndromer og sykdommer dersom man aldri har vært i jobb.

Og dette er da ren og skjær uvitenhet. Som du sier selv så finnes det diagnoser og tilstander man ikke enkelt kan se, og folk bør holde seg for gode til å kritisere dette. Det er mange som er psykisk syke som faktisk ønsker å jobbe, men som altfor lett tolkes dithen at de ikke er interessert i å jobbe fra de som ikke har vært i samme situasjon selv eller som ikke har grunnlag for å uttale seg om denne personen.

Legger for øvrig merke til at du bruker begreper som "latterlig". Det sier en hel del, men du bør være klar over at du ikke avhjelper situasjonen med slike holdninger. Som sagt, folk blir sjelden bedre av å rakkes ned på og ikke minst vil de ikke komme seg videre når de aldri får mulighet til å bygge opp selvtillit fordi folk er mer interessert i å fortelle dem hvilke tapere de er istedet for å være der og støtte.

[AnonymBruker]

Hvorfor er folk heller villige å tro at det ligger allverden av psykiske problemer bak, enn at man bare er lat? For jo, det finnes late mennesker i verden som ike gjør verdens ting. Fordi..? Fordi de kan. Hun kan fortsette med en slik livsstil fordi hun har omgivelsene som støtter dette og som lar henne holde på.

Jeg er så grundig lei av den mentaliteten at alle som ikke orker åpenbart må ha en eller annen diagnose, og at så fort man tør å si noe om andres arbeidsmoral er man dårlig menneske og dårlig venninne og hele pakka.

Signerer.

Det er voldsomt til hobby-psykologisering på KG til tider, det er til å bli matt av.

Hva hvis vi for en gangs skyld gikk ut fra at personens lege satte diagnosene som trengtes, og så forholdt vi oss til de fakta som foreligger?

Jeg synes også TS er litt skarp i tonen, og med fordel kunne valgt en annen ordlegging. Men jeg forbeholder meg retten til å tro at hun beskriver situasjonen riktig, i stedet for å komme trekkende med en haug tvilsomme diagnoser basert på synsing. Av og til lurer jeg på hvorfor det tilsynelatende er så viktig å sykeliggjøre alt, og frita folk for ansvar. Hvorfor er det fy-fy å be noen skjerpe seg, eller gjøre en innsats selv? Jeg skjønner det ikke?

[Charlene87]

Det er da vel ingen her som har påstått at det alltid dreier seg om latskap. Men det er viktig å tenke på muligheten for at hun kanskje bare er lat og ikke nødvendigvis har psykiske problemer. Psykiske problemer er ikke alltid like lett å få med seg, men jeg vil tro at TS hadde enten fått høre det eller merket det dersom hun er noe annet enn lat. Likevel vil jeg si at det kan være en ide å spørre om årsaker til at hun tar ting så useriøst og ikke forsøker å komme seg i jobb, og om det går bra med henne.

Generelt synes jeg det virker helt latterlig å skylde på syndromer og sykdommer dersom man aldri har vært i jobb. De jeg kjenner som har påvist utmattelsessyndrom forsøker så godt de kan å ikke vise det, de har lyst til å jobbe, og de gjør en innsats når de klarer det. I motsetning til de late.

Til slutt vil jeg si at det virker veldig dumt å snakke så stygt om bestevenninna si, men samtidig har jeg full forståelse for den fortvilelsen TS beskriver. Når man vet at hun kunne ha fått til så mye bedre, hadde hun bare fått ræva i gir. I tillegg er det irriterende å selv jobbe hardt mens man ser andre får servert penger og ting på sølvfat.

Ja, nettopp. Vennina mi er frisk som en fisk, er selvgod, har god selvtillit som hun påastår. Jeg vil derimot mene hun er lat!!. bekalger at jeg sier det. men hun har ikke engang løftet en finger, hun har ikke engang prøvd å finne seg en jobb! hAdde hun i det minste prøbvd gått ut i byen med cv'er. men allikavel ikke fått noe. Så ville jeg ikke kalt henne "lat" i det hele tatt! da har hun i det minste prøvd. Hun har ikke pyskike problemer. som noen påstår, alle har problemer. Hun har vanlige små hverdagsproblmer som alle andre.

Ja, det irriterer meg veldig at hun har en mor og en samboer som betaler alt for henne. hun vet ikke åssen det er å jobbe. Det virker som hun kan få mat, klær tak over hodet helt gratis.

[Charlene87]

Hvorfor er folk heller villige å tro at det ligger allverden av psykiske problemer bak, enn at man bare er lat? For jo, det finnes late mennesker i verden som ike gjør verdens ting. Fordi..? Fordi de kan. Hun kan fortsette med en slik livsstil fordi hun har omgivelsene som støtter dette og som lar henne holde på.

Jeg er så grundig lei av den mentaliteten at alle som ikke orker åpenbart må ha en eller annen diagnose, og at så fort man tør å si noe om andres arbeidsmoral er man dårlig menneske og dårlig venninne og hele pakka.

Ja, det er faktisk sent å bli ferdig med videregående når man er 22, selv om man har fått en unge. Og det å ta et friår betyr faktisk ikke åbare ta det fri fra både skole og jobb og hele pakka, med mindre man selv har spart opp midler til å reise verden rundt eller lignende.

Så ut i fra det du skriver - ja, hun virker lat og tiltaksløs. Som venninne bør du prøve å hjelpe henne med å finne jobb, men i bunn og grunn er det hun som må ta ansvar for sitt eget liv. Ikke for sin egen skyld lenger, men hun har faktisk ansvar for et barn.

Tusen takk, det er akkurat sånn jeg ser det ! fordi hun tror hun kan ! det er så trist å se andre unge mennekser GJØRE noe og har ambisjoner , mens hun gjør ingenting og har ingen andre drømmer enn å bli mor og ha en mann...

[AnonymBruker]

Signerer.

Det er voldsomt til hobby-psykologisering på KG til tider, det er til å bli matt av.

Hva hvis vi for en gangs skyld gikk ut fra at personens lege satte diagnosene som trengtes, og så forholdt vi oss til de fakta som foreligger?

Jeg synes også TS er litt skarp i tonen, og med fordel kunne valgt en annen ordlegging. Men jeg forbeholder meg retten til å tro at hun beskriver situasjonen riktig, i stedet for å komme trekkende med en haug tvilsomme diagnoser basert på synsing. Av og til lurer jeg på hvorfor det tilsynelatende er så viktig å sykeliggjøre alt, og frita folk for ansvar. Hvorfor er det fy-fy å be noen skjerpe seg, eller gjøre en innsats selv? Jeg skjønner det ikke?

Fordi hvis det nå virkelig foreligger en diagnose som utenforstående ikke har noen mulighet for å oppfatte så hjelper ikke fordømmelse og latterliggjøring en døyt.

[AnonymBruker]

Og dette er da ren og skjær uvitenhet. Som du sier selv så finnes det diagnoser og tilstander man ikke enkelt kan se, og folk bør holde seg for gode til å kritisere dette. Det er mange som er psykisk syke som faktisk ønsker å jobbe, men som altfor lett tolkes dithen at de ikke er interessert i å jobbe fra de som ikke har vært i samme situasjon selv eller som ikke har grunnlag for å uttale seg om denne personen.

Legger for øvrig merke til at du bruker begreper som "latterlig". Det sier en hel del, men du bør være klar over at du ikke avhjelper situasjonen med slike holdninger. Som sagt, folk blir sjelden bedre av å rakkes ned på og ikke minst vil de ikke komme seg videre når de aldri får mulighet til å bygge opp selvtillit fordi folk er mer interessert i å fortelle dem hvilke tapere de er istedet for å være der og støtte.

Hva er det som er ren og skjær uvitenhet? Nå har det seg faktisk slik at jeg har et søskenbarn og flere venner som har diagnose på at de ikke har like mye energi som gjennomsnittspersonen og at de derfor bør bli tatt ekstra hensyn til i arbeidslivet. Dette er mennesker som jeg omgås ofte, og jeg merker det på dem at de sliter, i tillegg til at de har en diagnose å vise til. Samtidig er alle disse ivrige etter å yte sitt beste når de får muligheten for det, og de har jobb de drar på de dagene de klarer det. Mitt inntrykk er at de som faktisk er syke ønsker å ikke bli fremstilt som syke - for de vil da så gjerne jobbe og være normale. Jeg har full respekt for sykdommer som ikke vises på utsiden, og mitt inntrykk er at de som faktisk har disse sykdommene er gode mennesker med skikkelig stå-på-vilje.

Det er nettopp derfor jeg mener det blir latterlig å skylde på sykdom for å aldri ha vært i jobb. Ja, jeg sier latterlig fordi jeg hører fra mitt søskenbarn om flere svindelforsøk fra friske mennesker. Man skal være rimelig syk for å aldri ha mulighet til å jobbe. Dessverre er det vel ikke alle steder det er like lett å få tilrettelagt jobb, men jeg mener at når man i en alder av 23 år ikke en gang gidder å skrive en CV (til og med med hjelp), så blir det latterlig av folk å si at hun sikkert har utmattelsessyndrom eller er psykisk syk.

Jeg rakker ikke ned på syke. Jeg rakker ned på late og dårlige unnskyldninger. Ut fra alle beskrivelsene TS kommer med av bestevenninna, så vil jeg si at hun virker arbeidsdyktig. Man kan selvfølgelig ikke være helt sikker, men poenget er at det blir for dumt å gå for den lettvinte løsningen som flere her inne gjør og si at "hun er sikkert psykisk syk!".

[Charlene87]

Hva er det som er ren og skjær uvitenhet? Nå har det seg faktisk slik at jeg har et søskenbarn og flere venner som har diagnose på at de ikke har like mye energi som gjennomsnittspersonen og at de derfor bør bli tatt ekstra hensyn til i arbeidslivet. Dette er mennesker som jeg omgås ofte, og jeg merker det på dem at de sliter, i tillegg til at de har en diagnose å vise til. Samtidig er alle disse ivrige etter å yte sitt beste når de får muligheten for det, og de har jobb de drar på de dagene de klarer det. Mitt inntrykk er at de som faktisk er syke ønsker å ikke bli fremstilt som syke - for de vil da så gjerne jobbe og være normale. Jeg har full respekt for sykdommer som ikke vises på utsiden, og mitt inntrykk er at de som faktisk har disse sykdommene er gode mennesker med skikkelig stå-på-vilje.

Det er nettopp derfor jeg mener det blir latterlig å skylde på sykdom for å aldri ha vært i jobb. Ja, jeg sier latterlig fordi jeg hører fra mitt søskenbarn om flere svindelforsøk fra friske mennesker. Man skal være rimelig syk for å aldri ha mulighet til å jobbe. Dessverre er det vel ikke alle steder det er like lett å få tilrettelagt jobb, men jeg mener at når man i en alder av 23 år ikke en gang gidder å skrive en CV (til og med med hjelp), så blir det latterlig av folk å si at hun sikkert har utmattelsessyndrom eller er psykisk syk.

Jeg rakker ikke ned på syke. Jeg rakker ned på late og dårlige unnskyldninger. Ut fra alle beskrivelsene TS kommer med av bestevenninna, så vil jeg si at hun virker arbeidsdyktig. Man kan selvfølgelig ikke være helt sikker, men poenget er at det blir for dumt å gå for den lettvinte løsningen som flere her inne gjør og si at "hun er sikkert psykisk syk!".

Hun er arbeidsdyktig! Altfor mange her vil tro hun er phykisk syk. og ingen her vil tro at hun faktisk er LAT! Hun sitter hjemme og spiller warcraft. (SPillavhengig)alle dagene. Hun vil heller gjøre det enn å gjøre husarbeid, gjøre skoleoppgaver og jobbe. Hun klarer det når folk maser på hu!

Jeg vet ikke om jeg tør å konfrontere henne om dette. men jeg har veldig lyst når hun kommer og angriper meg for alt jeg sier og gjør. for jeg syns ikke hun er så mye bedre selv. Men jeg tror det kommer nok til å bli en stor krangel for hun er sta, og holder på sine unnskyldninger. (som er utrolig latterlige)

[AnonymBruker]

Hun er arbeidsdyktig! Altfor mange her vil tro hun er phykisk syk. og ingen her vil tro at hun faktisk er LAT! Hun sitter hjemme og spiller warcraft. (SPillavhengig)alle dagene. Hun vil heller gjøre det enn å gjøre husarbeid, gjøre skoleoppgaver og jobbe. Hun klarer det når folk maser på hu!

Jeg vet ikke om jeg tør å konfrontere henne om dette. men jeg har veldig lyst når hun kommer og angriper meg for alt jeg sier og gjør. for jeg syns ikke hun er så mye bedre selv. Men jeg tror det kommer nok til å bli en stor krangel for hun er sta, og holder på sine unnskyldninger. (som er utrolig latterlige)

Man skjønner fort at du er superfrustrert over henne. Selv om man egentlig ikke skal snakke stygt om bestevenninna si, så forstår jeg godt at du er irritert. Dersom du fortsatt ønsker å være venninna hennes synes jeg du burde snakke med henne og si at du er lei av at hun fremstiller seg selv som perfekt og påpeker dine feil. Du bør sikkert være forsiktig om du skal konfrontere henne med at hun er så bortskjemt, men det er sikkert lurt å spørre henne om hvorfor hun er så redd for å jobbe. Forsøk så godt du kan å vær saklig og snill selv om hun blir sint. Dere er tross alt bestevenner

[AnonymBruker]

Hvis du skal hjelpe henne, tror jeg faktisk du bør konfrontere henne. Du bør tenke over hvordan du formulerer deg, for å føle man blir angrepet fører stort sett ikke til noen konstruktiv endring, uansett om man er psykisk syk eller bare tafatt. Hun har jo også uansett et ansvar for å ta tak i livet sitt når hun har barn, enten hun har behov for psykolog eller et tupp i ræva.

Jeg er enig med Bond og andre her, samtidig er det viktig å konsentrere seg om kjernen og ikke gjøre så mye ut av irritasjonen du beskriver - når du først irriterer deg kan ordbruken bli for sterk, og du fokuserer kanskje like mye på bagateller som på det som er vesentlig. Det høres jo ikke bra ut å beskrive bestevenninnen sin slik du gjør.

[Bernardette]

Det jeg ikke skjønner er følgende regnestykke:

Hun ble ferdig med videregående da hun var 22.

Hvorpå hun "tok seg et friår", til TS' store ergelse.

Nå er hun 23 og har et barn.

Hadde hun vært i jobb ville "friåret" blitt kalt permisjon, ikke sant?

Legger til at din beskrivelse av ordet "bestevenner" får meg til å tenke at med en bestevenninne som deg trenger man hvertfall ikke fiender.

[AnonymBruker]

Vet du hva, jeg har det faktisk ganske likt som hun venninen din.

Jeg har hatt et enormt fravær på ungdomsskolen, og har vel såvidt begynt på vgs etter å ha startet, sluttet, startet igjen osv flere ganger.

Det er vel flere grunner til det, selv om jeg ikke vet svaret på alt enda. Jeg har store søvnproblemer, kan våkne mange ganger per natt en dag, og sove som en stein i 14 timer en annen dag, uten åpenbar sammenheng.

Jeg føler meg også slapp og umotivert store deler av døgnet, det er kun på kveldstid jeg får energi nok til å gjøre noe særlig.

I tilegg har jeg et medfødt ryggproblem, som fører til mye hodepine i tilegg til ryggsmerter. Åja, og jeg har ADD, og har vansker for å konsentrere meg om skolearbeid.

Det er først nå jeg blir tatt noenlunde alvorlig, og får sjekket opp diverse (søvnrytme, blodprøver etc), for i mange tilfeller må man faktisk overtale lege og lignende om at man har et problem, og trenger hjelp. Spesielt når man ikke er så gammel, jeg fikk høre så utrolig lenge at det var noe som kunne skje i perioder med ungdommer. Etter å ha hatt disse problemene sammenhengende i over 5 år begynner de å ta det litt alvorlig.

Jeg vil ikke si at jeg er lat. For jeg ville mye heller fungert i skole/jobbsammenheng, og ikke gått gjennom det helvete jeg har hatt. Det vil si uttallige møter med skolen, lærer, barnevern, BUP, psykolog, familieveileder, ambulant team og NAV. Jeg har også nærmest blitt tvunget til å bytte skole til et sted jeg ikke trivdes, og har konstant dårlig samvittighet for foreldrene mine, som blir stresset av dette. Det er også skummelt å ikke vite om man noen gang vil kunne leve et normalt liv, om man vil finne ut av hvor problemet ligger...

Poenget er, at jeg har også en bestevenn. Hun har kjent meg siden før disse problemene oppstod, alikevel forstår hun det ikke. Det er vanskelig å sette seg inn i situasjoner man ikke opplever selv, og det er ofte vanskelig for personen med plagene å forklare dette på en forståelig måte. Ingen andre av mine vanlige venner vet noe særlig heller, for det er for komplisert, for vanskelig å forklare, og spesielt om man ikke vet helt selv hva som er galt.

Merker at jeg derfor blir litt irritert over hvordan du fremstilte henne i innlegget, for du vet ikke nødvendigvis hva som skjer. Har du en negativ holdning i utgangspunktet, er det mindre sjanse for at hun faktisk forteller deg hva hun tenker og føler.

[AnonymBruker]

Og for alle andre opplysning, som er lei av KG-psykologer; Det er faktisk ikke vanlig å ikke ha så lite energi at man ikke fungerer i skole/jobb. Det er forskjell på hvor hardt forskjellige personer jobber ja, men om man er helt frisk og rask burde man kunne delta.

Veldig ofte ligger det noe psykisk bak, eller noe enda enklere (som mangel på jern for eksempel). Noe er lett å fikse, andre tar mer tid, men et eller annet er det med veldig mange mennesker. Bare synd så mange overser kroppens signaler, og først reagerer når ting har gått veldig langt, og man faktisk dropper ut av skole etc.

Det er ikke bare-bare for en lege å finne en passende diagnose heller. Bare det å ha mye hodepine kan komme av så ekstremt mange årsaker, at det fort tar litt tid å finne ut av.

Utifra det jeg leser er det godt mulig hun har et ganske stort problem, som hun ikke har fått hjelp med på et tidligere stadium. Det er dessverre vanlig praksis blant leger, å legge det meste av skylden over på puberteten og hormoner når det kommer til ungdommer.