Min "gode venn" mr.depresjon&angst.

[Gjest TS]

Jeg må bare «lufte meg»… for de som gidder å lese.

I dag våknet jeg med et hjerte som banket unormalt fort. Frykt hadde gått over i fysisk form og ga meg skjelvinger i hele kroppen og tårefylte øyne som jeg konstant prøvde å holde innom øyet omriss.

Det skjer jevnlig. Spesielt nå i det siste nå. Presset på skolen er ekstra høyt, og slutten på masteroppgaven nærmer seg. Det har vært en lang og tøff prosess å komme meg hit. Jeg har kjempet meg gjennom vgs. med studiekompetanse som mål. Med en tilbakevendende fortvilelse av at medelever anså meg som lat fordi jeg hadde mye fravær. Det var ikke latskap. Det kan man se på karakterene. Jeg hadde angst og våknet daglig med noe som minnet om dødsangst. Som om skoledagen var en kamp om livet. Min far måtte kjøre meg til skolen hver dag. Ofte måtte han stoppe og snu fordi tårene sprengte seg ut av øyets omriss. Jeg minnes spesielt en dag der mamma og pappa prøvde å snakke beroligende i form av å si at «det ikke var farlig». De stod utenfor ytterdørens dørstokk. Jeg klarte ikke krysse den. Jeg klarte ikke «trå ut i lyset». Jeg skalv. Men målet var «bare» å få studiekompetanse og jeg kom meg ofte nok på over dørstokken til å ikke oppnå for høyt fravær til å stryke. Ironisk, men det var angsten for å ikke oppnå den som presset meg gjennom den. Angsten for å ikke «bli noe». Jeg var alltid like stolt hver gang jeg hadde kommet meg gjennom en hel skoledag. YES!! De dagene jeg klarte å gjemme meg bak mine svarte klær, det lange svarte håret mitt og de store svartmalte øynene. Når jeg tenker tilbake var jeg egentlig ganske søt og det er trist at jeg da følte meg som verdens styggeste.

Det er åtte år siden den gang. Fra å presse meg til å få studiekompetansen endte jeg med å få arbeidsledighetstrygd, en hverdag i et tungt rusmiljø og livstruende undervekt, i to år! Det siste året av disse to fikk jeg endelig en psykolog å prate med og medisin. Jeg kom meg opp på bena igjen. Jeg ble rusfri. Normalvektig og sunn. Jeg begynte å trene. Jeg begynte å studere. Fire år etter sitter jeg her, på lesesal og skriver min masteroppgave. Tenk det.

Jeg har bipolar lidelse. Ikke den typen som gjør meg hyperaktiv, men den typen som gjør meg tidvis svært depressiv og medfører sterk angst. Jeg kommer meg gjennom hverdagen og har det egentlig ganske bra. Sånn fysisk… Forlovet… Kjøpt leilighet… Med deltidsjobb… -og i ferd med å bli ferdig med en masterstudie. Jevnlig klyper jeg meg selv i armen. Er det mulig? Ja!

Det lange sorte håret, svartmalingen og de sorte klærne er borte. Jeg klarer å se mennesker i øynene. Jeg klarer å le sammen med dem. Jeg får høre at jeg er så pen og flink. Men få vet om mitt tidligere liv. Få vet om den sterke angsten som fortsatt preger min hverdag. De depressive periodene som jeg aldri snakker om. Det er tøft å bære en maske som «normal». Det er tungt å kjenne på misunnelsen på de «friske» studentene som ikke har denne byrden og kan konsentrere seg om studiene. Og kun om studiene. På den andre siden tenker jeg at jeg er flink og sta som klarer det til tross… til tross for den mørke skyggen som forfølger meg. Jeg vet også med sikkerhet at det er flere som meg. Dette er min historie…

[cornflake_girl]

[AnonymBruker]

Bra jobbet! du kan være stolt av deg selv!

Håper at jeg en dag kan klare å oppnå målene mine jeg også. Ditt innlegg ga meg håp! Takk

[Gjest Bond]

Så utrolig flink du er! du burde virkelig være stolt over det du har oppnådd, og kommer til å oppnå videre!

Og jeg tror at det er mange som gjerne viser en sunn og munter utside som selv også har sitt å slite med. Ikke bruk energien din på å misunne en fasade, men hellet tenk på hvor mye du allerede har oppnådd. Hvor mye du måtte gå gjennom for å komme hit. Vær stolt!

[Gjest TS]

Takk for at dere leste det og kom meg gode varme ord

[lillevill]

Se på alt du har bak deg og alt du har klart. Du kan klare alt du vil.