Hva skjer med meg?

[Gjest Rapunsel5]

Jeg er 20 år og sliter med irritasjon og deperisjon, tror jeg?

Vær så snill å les alt, selv om dette ble veldig langt. Jeg sliter veldig nå og jeg trenger virkelig noen svar fra andre, mer erfarne mennesker. 

Da jeg var rundt 15 år  prøvde jeg å ta livet av meg selv ved å hoppe ut av et hotelromsvindu. Jeg husker at mamma og pappa kranglet veldig den dagen, søsteren min hadde sagt noe veldig sårende til meg dagen før. De tre forlot hotellrommet og jeg ble igjen fordi jeg orket ikke å spise. Da de hadde gått stelte jeg meg i hotellrommet, klar for å hoppe. Det var fryktelig langt ned. Jeg har høydeskrekk så jeg hadde sikkert hoppet den dagen hvis jeg ikke hadde det. Jeg hylgråt og var veldig ute å kjørte. Jeg hadde veldig dårlig selvtillitt, var deprimert og ingenting føltes bra. Jeg tenkte etter en lang stund at dette kommer til å gjøre vondt, og moren min hadde sikkert ikke taklet å miste barnet sitt, så jeg turte rett og slett ikke.

Bestevenninnen min prøvde å ta livet av seg selv da vi gikk i 10 klasse. Jeg fant hun da hun var nesten bevisstløs. Jeg prøvde å holde hun våken og jeg fikk ut av henne hva hun hadde gjort. Hun hadde svelget flere esker med smertestillende, sovetabletter + noe jeg ikke vet hva var. Hun lever i dag men jeg turte aldri å ta opp dette temaet. Jeg har litt skyldfølelse over at jeg ikke gjorde noe den gangen hun fortalte meg at faren hennes voldtok hun flere ganger da hun var liten(han døde for flere år siden). Dette fikk jeg vite før hun prøvde å ta livet av seg selv. Jeg burde ha kontaktet moren hennes.

Jeg mistet kontakten med henne da vi begynte på forskjellige skoler.

Jeg har ikke pratet ordenlig med noen om denne episoden. Noe jeg synes er rart at ikke foreldrene mine spurte hvordan det gikk med meg som faktisk fant venninnen min som holdt på å dø.

På 17 årsdagen min fikk jeg vite at pappa har vært utro mot mamma i flere år. Dette tok jeg veldig tungt fordi jeg er fryktelig glad i moren min, men jeg har aldri hatt et veldig godt forhold til faren min. Jeg er fortsatt utrolig sint og skuffet over at pappa gjorde dette mot mamma. Moren min er bare snill og søt hele tiden, og hun er den siste personen som fortjener noe slik. Forholdet mitt til faren min fortsatt anspent selv om det er 3 år siden. Han har tydligvis glemt det, men jeg klarer ikke slutte å tenke på det når jeg er hjemme og ser han.

Jeg har ikke snakket med faren min om at jeg fortsatt er sur og skuffet, fordi han kjeftet og "kastet" meg ut av bilen da jeg var spydig mot han og brakte den "andre kvinnen" opp. 

Jeg hadde også en annen bestevenninne på denne tiden. Jeg gjorde det slutt med kjæresten min som jeg var veldig forelsket i, men han var ikke så snill mot meg, derfor brudd. Bestevenninnen min på den tiden trøstet meg og sa seg enig i st han var en stor drittsekk. To uker senere forteller "bestevenninnen" min at hun holder på med han og de har hatt sex. Jeg ble utrolig skuffet og gikk rett hjem uten å si noen ting annet enn at "jeg er skuffet og lei meg for at du har gått bak ryggen min".

Noen dager senere fikk jeg vite at alle de andre venninnene mine(som er mine nærmeste venner) visste dette men ingen ville si det. Da ble jeg enda mer skuffet. Følte at ingen var ærlige mot meg, følte meg veldig utestengt. 

Jeg kom nettopp ut av et forhold på tre år. Han pleide å manipulere meg, lyve til meg, si at jeg var stygg, burde trene mer, true meg og beskylde meg for ting jeg ikke hadde gjort. Han har fryktelig sjalu og ble fort sint på meg. 

Ingen vet hva de verste tingene han har sagt til meg fordi jeg skjemmes over at jeg var sammen med han.

Jeg blir veldig fort irritert på folk når de for eksempel smatter eller lager lyder når de spiser. Jeg fikk en ny venninne på folkehøgskole for ikke så lenge siden. Det har bare blitt slik at jeg er med hun hver dag. Når jeg er med en person veldig mye så begynner ting ved dem å irritere meg veldig. Jeg vet at det er normalt å bli litt lei av folk. Men det klikker snart for meg. Hvis jeg for eksempel er i butikken med henne og skal kjøpe meg snus så sier hun høyt "uff da.. Skal du kjøpe deg snus igjen? Du vet at det bar er tre dager siden du kjøpte sist?" Hun går ofte i føttene på meg og skal alltid sitte ved meg, greit nok vi har blitt gode venninner. Men nå er det umulig for meg å finne på noe alene med en annen person fordi hun er oppå meg hele tiden. Hun er kjempe snill og søt, men det blir litt for mye for meg. Men det som skremmer meg er at hvis hun for eksempel sier "å herregud" når vi ser en film så blir jeg irritert. Det er helt sykt hvor fort jeg blir sint, pga. absolutt ingenting! Det som irriterer meg mest er når hun prikker hardt i armen, eller i siden av magen min(faktisk litt for hardt) så brenner det innvendig i meg. Jeg blir så sur at jeg klarer ikke å si noe eller se på hun for da vet jeg at jeg sprekker. Kjenner jeg blir irritert bare av å tenke på det og skrive det. Jeg er egentlig en glad jente, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir slik.

Når jeg er hjemme så kjefter jeg, er frekk og sur mot moren min. Hun er veldig glemsom og spør ofte om de samme tingene om og om igjen. Noen ganger så tar jeg meg selv i å bli helt gal(som en slags rebell 14 åring). Noe jeg trodde jeg hadde vokst av meg. Søsteren min blir jo også irritert av at moren vår spør og sier de samme tingene om og om igjen, men i en mye mindre grad. Jeg får alltid veldig dårlig samvittighet etter jeg har kjeftet på moren min. De siste to årene har jeg i hvert fall begynt å si unnskyld til henne. Men likevel. Jeg føler at jeg er sur på pappa men han kan jeg ikke være frekk mot eller kjefte på fordi han er veldig fæl når det gjelde å krangle. Det går ikke an å diskutere med han, fordi han blir veldig høylytt og usakelig, så dette går ut over moren min.

Jeg må ofte sove på ettermiddagen for å få en "pause" fra andre mennesker fordi jeg blir så fort sliten. Det er ikke alltid det er like ille, det går i perioder.

Hvordan skal jeg ordne dette?

Hvordan skal jeg klare å slutte å være sur og irritert?

Hvorfor er jeg så sur?

Hvordan kan jeg forklare dette til venninnen min som jeg er så irritert på? (Vil ikke såre henne på noen måte, men jeg klarer snart ikke mer.)

Trenger jeg en psykolog?

[Suzy]

Det høres ut som du i allefall kunne ha nytte av en person som du kunne stole på og få åpnet deg skikkelig til.

Jeg tenker at kanskje irritasjonen over småtteri er det eneste utløpet av aggrasjon og frustrasjon du faktisk tillater deg og at det er derfor det blir så intenst - fordi du har mye "på lager".

Snakk med en psykolog, en lærer eller en annen person som kan støtte deg og hjelpe deg, gi deg råd og la deg ventilere.

[AnonymBruker]

Ja, dette høres virkelig sykt ut! Du bør oppsøke hjelp.

[Mr.Omg]

Dette var trist å lese.

Jeg tror du kunne ha godt av å ha gått til psykolog for å snakke med noen som er utenfor det vanlige livet sitt.

Også håper jeg virkelig at du finner noen du kan stole 100% på og åpne deg for

[Gjest Utopity]

Jeg syns ikke dette høres sykt ut i det hele tatt,

heller som den perfekte oppskriften for en tung depresjon, som jeg tror du har. Dette må du snakke med en lege om, har du "flaks" kan det være fastlegen er en god samtalepartner, ellers må du ta imot henvisningen til psykolog/psykiater du vil få.

Jeg kjenner meg mye igjen i det du forteller, jeg har selvsagt ikke opplevd de eksakt samme episoder som deg, men mye kan minne om.

Du ER ikke denne irritasjonen, du har ikke blitt sånn pga opplevelser. Jeg tror det er uforløste følelser som kommer til uttrykk når du responderer som du gjør i dine nære relasjoner.

Når man er deprimert grubler man stort sett over feil og mangler ved seg selv, og minnes best de vonde tingene som har skjedd i livet. Det er helt naturlig, og du trenger ikke frykte at du har "blitt sånn".

Det er sykdommen som snakker, og det er den du kan gjøre noe med.

Ring fastlegen for time snarest mulig, og begynn på veien til å bli ditt beste jeg, og bli frisk.

God klem fra kvinne 39, som har slitt i årevis før hun endelig fikk ut fingeren og var ærlig overfor fastlegen

[Gjest Utopity]

Du ER ikke denne irritasjonen, du har ikke blitt sånn pga opplevelser.

Retter til;

Du er ikke denne irritasjonen, du responderer slik pga opplevelser.

Det er de vonde følelsene du ikke har fått satt ord på tidligere, da de var ferske, som snakker.

Håper det var mer forståelig.

[Gjest Flaks02]

Hei :-)

En stor klem til deg!

Det du skriver treffer meg midt i hjertet og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Uten å gå for mye innpå meg selv, ble jeg mobba i 5 år på skole og har vært i 2 voldelige forhold, som resulterte i selvskading, alvorlig depresjon og 2 selvmordsforsøk.

Du MÅ snakke med noen om følelsene dine. Snakke og snakke og snakke, helt til du føler deg ferdig med det. Prøve å få til en løsning med pappan din. Snakke sammen. Psykolog kan være til god hjelp. Oppsøk helsesøster hvis du går på skole. Og ja, grunnen til at det ikke er mye som skal til før du sprekker og blir forbanna er nettopp denne skjulte lasten du går å bærer på. Følelsen av å ikke bli hørt er grusom. Jeg fikk selv høre av min egne lærere at det var min egen skyld at jeg ble mobba fordi jeg var så dårlig på å ta imot kritikk.

Søk hjelp før det går for langt! Klarer du si ifra til denne veninna di? At du har behov for litt egentid også? Eller at du har andre venninner å ta vare på?

Jeg er i dag 21 år og HELT frisk. What doesn't kill you, only make you stronger!

[Gjest Rapunsel5]

Tusen takk for mange gode svar. Da jeg gikk på ungdomsskolen så sa mamma at jeg skulle bare si ifra hvis jeg trenger en psykolog, men jeg synes det er skummelt å skulle prate med en fremmed person om slike ting. Jeg kan ikke forestille meg at det er jeg som må gå til psykolog. Føler at jeg ikke har "nok" problemer til å måtte oppsøke det. Synes det er litt skammelig at jeg ikke er sterkere enn det. Jeg har jo ikke opplevd noe som har "skadet" meg på en måte.. Men psykologer møter jo sikkert på folk som bare har møtt en del triste situasjoner utenom vold og sånt. Men jeg trodde irritasjonen min, tankene og gråtingen skulle gå over. Jeg bør vel kanskje ta det skrittet og be mamma om å hjelpe meg med å finne en psykolog til meg.. Men hvis jeg lar dette ligge og blir flinkere til å fortelle folk at jeg trenger alenetid, kanskje bli flinkere med å si ifra når det er ting jeg ikke liker, kan det da gå over etter en stund tror dere? Eller er det lettere å prate med en psykolog?

[Gjest Rapunsel5]

Dette var trist å lese.

Jeg tror du kunne ha godt av å ha gått til psykolog for å snakke med noen som er utenfor det vanlige livet sitt.

Også håper jeg virkelig at du finner noen du kan stole 100% på og åpne deg for

Takk for alle klemmer kglesere stor klem tilbake til alle!

Jeg merker at jeg har problemer med å stole på folk, siden faren min(som skulle være et forbildet) sviktet familien så hardt, og i tillegg alle de andre som ikke har vært helt ærlige. Tar meg selv i å bli litt avvisende og likegyldig til folk som kommer for tett inne på meg. Det er jo ikke bra når jeg vet at jeg er glad i dem, men redd for å vise det for da blir jeg alltid såret eller sviktet.

[Gjest Utopity]

Beklager om jeg er veldig hobbypsykolog nå, men den irritasjonen du utviser overfor moren din, som du vet ikke har skyld i ting, kan være fordi du underbevisst føler hun burde ha stått opp imot faren din, og avvist han etter så mye bedrag.

Jeg tror det er best du finner veien til psykologen selv, du er 20 år, så dette er ikke noe du trenger å få din mor til å gjøre for deg. Det er din vei du skal gå nå. Du skal snakke med en uhildet person om hva DU føler. Denne personen er et fagmenneske og ser på deg som et menneske som har lyst til å gjøre livet bedre for seg selv.

Skjønner godt at du kan ha motforestillinger mot terapi, men tenk på det som alt annet du ville ha fikset; man ringer elektriker når strømmen går innimellom.

[Gjest Rapunsel5]

Det er sant det du sier om at moren min burde vært litt hardere mot faren min. Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor de ikke skilte seg. Faren min er ikke snill mot hun ellers heller. Han pleier å henge hun ut og være ganske ekkel. Klager mye på hun osv. Da pleier jeg alltid å forsvare moren min og det pleier å ende med at han sier unnskyld. Jeg tror mamma tilga han for søsteren min og min sin del.

Hvor finner jeg psykologer? Kan jeg dra til legekontoret der jeg bor? Hvor mye koster det for en time?

[Gjest lina]

Du går til en lege og får henvisning. Vet ikke hva det koster, men de henviser til psykologer som har avtale, og da betaler du bare egenandel.

Men si meg én ting; har du noen gang satt dine egne grenser? Forholdet mellom foreldrene dine påvirker så klart hele huset, men er det ikke på tide at du som voksen ikke lar dette styre deg? Du er 20 år, jente, du må skape ditt eget liv. Sett grenser også i forhold til andre mennesker, som hun på folkehøyskolen. Det er helt greit å si fra om at du synes hun maser på deg, men ta de helt konkrete tingene. Ta igjen! Maser hun om snusen din kan du jo si at siden det ikke er henne som betaler den, og siden dere heller ikke skal kline, kan hun vel gi f** i det.

Jeg vet at jeg trekker slutninger på tynt grunnlag her, men jeg har inntrykk av at du er veldig avhengig av moren din og baserer mye av livet ditt på hennes liv. Er du en som ikke pleier å di fra? Husk at om ikke du tar kontroll over deg og ditt liv, vil du for alltid være prisgitt andres valg og innfall. Du er verdt mer enn som så. Kanskje hun venninna di har vent seg til at du ikke setter grenser, så da bare herser hun med deg av gammel vane.

Stå på, ta kontroll! Få hjelp av folk som kan sånt, og gjør det selv.

[Gjest Rapunsel5]

Du går til en lege og får henvisning. Vet ikke hva det koster, men de henviser til psykologer som har avtale, og da betaler du bare egenandel.

Men si meg én ting; har du noen gang satt dine egne grenser? Forholdet mellom foreldrene dine påvirker så klart hele huset, men er det ikke på tide at du som voksen ikke lar dette styre deg? Du er 20 år, jente, du må skape ditt eget liv. Sett grenser også i forhold til andre mennesker, som hun på folkehøyskolen. Det er helt greit å si fra om at du synes hun maser på deg, men ta de helt konkrete tingene. Ta igjen! Maser hun om snusen din kan du jo si at siden det ikke er henne som betaler den, og siden dere heller ikke skal kline, kan hun vel gi f** i det.

Jeg vet at jeg trekker slutninger på tynt grunnlag her, men jeg har inntrykk av at du er veldig avhengig av moren din og baserer mye av livet ditt på hennes liv. Er du en som ikke pleier å di fra? Husk at om ikke du tar kontroll over deg og ditt liv, vil du for alltid være prisgitt andres valg og innfall. Du er verdt mer enn som så. Kanskje hun venninna di har vent seg til at du ikke setter grenser, så da bare herser hun med deg av gammel vane.

Stå på, ta kontroll! Få hjelp av folk som kan sånt, og gjør det selv.

Da skal jeg dra til legen min når jeg er ferdig på skolen. Nei, jeg setter sjeldent grenser, derfor har jeg opplevd mange ganger at jeg går og irriterer meg over at folk sier stygge ting til meg, irriterer meg eller er ekle mot meg. Synes det er vanskelig å si nei til ting når folk vil ha meg med på noe, for da kan de bli sinte, kanskje blir det en krangel? Da er jeg redd for å sprekke og begynne å gråte.

Nå har jeg sagt ifra til venninnen min på skolen(skrev) at jeg trenger litt tid til å være alene og veskle mellom å være med folk fordi jeg blir veldig lett irritert av småting pga. jeg går med mye følelser jeg ikke har fått lagt fra meg fra fortiden+++.

Hun forstod det og var takknemlig for at jeg åpnet meg for hun. (Mestringsfølelse )

[Gjest Rapunsel5]

Hvis det er noen som lurer på om hvordan det går så kan jeg fortelle at jeg har fortalt alt til familien min og det var utrolig godt. Det ga dem et svar på hvorfor jeg har vært så irritert og ikke har sluppet dem helt "inn". Følte meg litt bedre etter det, siden de kanskje forstår hvorfor jeg har behandlet dem urettferdig og det ga litt slipp på den dårlige samvittigheten jeg har hatt alt for lenge

Takk igjen for alle svar og råd!