Alt raser rundt meg...

[AnonymBruker]

Jeg har gått rundt i en evig runddans av infeksjoner siden i fjor sommer og kan telle antallet feberfrie dager siden da på to hender. Bronkitt, lungebetnnelse, halsbetennelse, dobbeltsidig mellomørebetennelse, omgangssyke, bihulebetennelse, kikhoste, halsbetennelse igjen, influensa, ny runde med omgangssyke... Jeg har hatt besøk av alt som kan krype og gå av bakterier og virus. Legg til en alvorlig kronisk sykdom i bunnen, og det er kanskje ikke så rart at jeg er dønn sliten. Rett og slett fullstendig utlada.

Men sånt kan skje, selvfølgelig. Man henter seg jo inn igjen etterhvert og det var det jeg tenkte jeg skulle greie. Men så, den siste uka har det bare rent på med andre ting her, og jeg har rett og slett ikke krefter til å takle alt sammen akkurat nå! Mannen min gjennom 10 år, som jeg elsker over alt på jord, har plutselig mistet følelsene sine for meg og det ser ut til at det går mot skilsmisse. Det kom som en komplett overaskelse på meg og jeg var ikke forberedt overhode. Jeg har alltid småfnist litt i smug av svulstige litterære beskrivelser av kjærlighetssorg og av tenåringsjenter som høylytt deklamerer at de heller vil dø enn å leve uten sin store kjærlighet, men jeg har nå oppdaget at det faktisk er så jævlig. Det kjennes jo ut som om hjertet rives ut med en høygaffel og jeg greier ikke å forestille meg hvordan jeg skal klare å leve en eneste dag uten ham, selv om jeg er jordnær nok til å forstå at jeg nok greier det når det kommer til stykket.

Men i tillegg til tapet av mannen jeg elsker innebærer en skilsmisse tapet av så mye annet også... Barnet vi skulle sette igang å prøve på nå i vår som nå sannsynligvis aldri kan bli noe av. Barn i det hele tatt, vil jeg i såfall aldri kunne få. Det her er av ulike grunner min siste sjanse... Hjemmet mitt vil jeg miste, min økonomiske trygghet vil jeg miste, den eneste virksomme behandlinga for sykdommen min vil jeg måtte slutte med fordi jeg ikke har råd alene, jeg vet at jeg vil miste noen venner og ikke minst svigerfamilie... Jeg vil bli langt mindre mobil enn jeg er fordi jeg ikke kan kjøre bil selv. Det er så mye som vil endre seg, og jeg er for sliten til å takle alt sammen akkurat nå! Jeg orker rett og slett ikke!

I tillegg fikk vi for få dager siden beskjed om at vi må si farvel til vårt lille firbente familiemedlem. Den lille, trofaste pelsdotten jeg har ligget og grått ned i pelsen på nå og som jeg anså som det eneste faste, trygge jeg hadde igjen... Og nå mister jeg ham også...

Dette blir rett og slett for mye for meg!!! Jeg anser meg som sterk og fattet og jordnær og realistisk, men jeg klarer ikke å være det i en slik situasjon når jeg er så sliten fra før av at jeg innimellom har besvimet eller kasta opp bare fordi jeg har gått fra soverommet til badet... Jeg takler å være fysik sliten, og jeg takler psykisk stress, men de to er ingen god kombinasjon.

Attpåtil er jeg så "heldig" at jeg skal ut i arbeidspraksis via NAV nå for første gang på seks år siden jeg i utgangspunktet er blitt mye friskere nå (hadde det bare ikke vært for alle infeksjonene...). Så i morgen skal jeg på møte med den nye praksisplassen og på mandag begynner jeg å jobbe. Det er i et serviceyrke, med kundebehandling og smiling og høflighetsfraser og det hele og jeg føler meg sååå lite skikka til det akkurat nå! Jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare å ta meg sammen og oppføre meg normalt i så mye som et kvarter av gangen... Jeg har ingen kontroll på meg selv nå og bare gråter og gråter, hulker, snørrer og sikler og får noe jeg antar er angstanfall minst et par ganger i døgnet. Jeg sover ikke, greier knapt å spise og ser absolutt ikke presentabel ut for jobb. Jeg går rundt i en eller annen døs og aner ikke hvor dagene blir av. Jeg får ikke gjort noe fornuftig og oppfatter lite av det som skjer dersom jeg prøver å lese eller se på TV. Armer og ben kjennes som bly og det flyter rundt meg. Og ja, ingen trenger å fortelle meg at dette ikke akkurat gjør underverker dersom jeg vil forsøke å lokke fram min manns følelser igjen, men jeg greier ikke å ta meg sammen!

Jeg har ingen å snakke med om noe av dette. Mannen min har sine egne greier nå og er ikke mottakelig for mine problemer oppi dette, familien min har jeg aldri kunnet snakke med, mannen min har kommet meg i forkant hos felles venner og de vil ikke "havne i midten", og mine to venninner er begge alvorlig syke akkurat nå. Ikke farlig, men de har mer enn nok med sitt eget. Jeg blir derfor sittende alene med alle tankene mine... Hele tida, 24 timer i døgnet og jeg blir sprø av det!

Som om ikke alt det andre var mer enn jeg takler, dumpa det et brev ned i postkassa i dag. En innkalling til en svært nødvendig gynekologisk undersøkelse allerede nå førstkommende tirsdag. Det høres kanskje ikke så ille ut, men jeg opplevde for mange år siden noe svært traumatisk i forbindelse med en gynekologisk undersøkelse og dette har naturlig nok satt sine spor. Det tok 15 år å greie å sette seg i en gynekologstol igjen (til tross for at jeg har en alvorlig sykdom i underlivet som trenger jevnlig tilsyn). Jeg har aldri gått alene uten noen jeg virkelig stoler på igjen og ikke uten skikkelig mental forberedelse. Og nå, nå får jeg en time på så kort varsel, også har jeg attpåtil ingen å verken snakke med eller til å følge meg... Jeg fatter ikke hvordan jeg skal greie dette! Jeg er så ufattelig redd, men jeg vet også at dette er en viktig time som ikke bare kan avbestilles...

Hvordan skal jeg greie alt dette? Hvordan skal jeg klare å holde meg oppreist til ting roer seg? Hvordan skal jeg klare å holde fortet mot angsten og tvangstankene som jeg kjenner at sakte men sikkert blir en del av hverdagen nå? Jeg kan svare på hvor mange bøker det står i alle hyller i huset, hvor mange som er innbundet og hvor mange som ikke er det, hvor mange hvite blomster det er på bildet over sofaen og hvor mange blå, hvor mange druer det ligger på fruktfatet og hvor mange "strå" håndarbeidskurven min er flettet av... Jeg teller og teller, for da slipper jeg å tenke og da føles alt nesten som vanlig igjen... Jeg vet at jeg må slutte før det tar overhånd, men jeg er så jævla sliten!

Dersom noen har orket å lese hele innlegget mitt, regner jeg uansett ikke med å få magiske råd og mirakelkurer mot noe som helst... Men kanskje en klem? Det hadde jeg trengt nå...

[lurine]

*lang, god klem*

Jeg har ingen råd, men du klarer det du må klare, og ta en dag av gangen. Lykke til.

[Gjest Gjest]

Klem fra meg også. Ønsker deg alt godt. Skulle bare ønske at jeg kunne gjøre noe mer for deg...

[Gjest Anonymidag]

Kjære deg,

Det høres helt forferdelig ut å gå gjennom så mye motgang. Jeg har nok ikke noe råd å gi deg, men det høres kanskje ut som at du trenger å få snakket med noen som kan hjelpe deg å sortere tankene dine. Kanskje du kan be fastlegen din om å bli henvist til psykolog?

Forsøk kanskje å se på det at du skal begynne i arbeid som noe positivt? Nye kollegaer, et nytt liv, nye muligheter? Fokusere på det du faktisk kan gjøre noe med? Kan du få et nytt dyr ( hund eller katt ? )

Livet er nok dessverre ikke alltid like snilt med oss :-(

Jeg håper du finner styrken som trengs til å komme deg videre.

Mange gode klemmer fra meg

[AnonymBruker]

*lang, god klem*

Jeg har ingen råd, men du klarer det du må klare, og ta en dag av gangen. Lykke til.

Tusen takk!

TS

[AnonymBruker]

Klem fra meg også. Ønsker deg alt godt. Skulle bare ønske at jeg kunne gjøre noe mer for deg...

Tusen takk! En klem hjelper mye mer enn du tror.

[AnonymBruker]

Kjære deg,

Det høres helt forferdelig ut å gå gjennom så mye motgang. Jeg har nok ikke noe råd å gi deg, men det høres kanskje ut som at du trenger å få snakket med noen som kan hjelpe deg å sortere tankene dine. Kanskje du kan be fastlegen din om å bli henvist til psykolog?

Forsøk kanskje å se på det at du skal begynne i arbeid som noe positivt? Nye kollegaer, et nytt liv, nye muligheter? Fokusere på det du faktisk kan gjøre noe med? Kan du få et nytt dyr ( hund eller katt ? )

Livet er nok dessverre ikke alltid like snilt med oss :-(

Jeg håper du finner styrken som trengs til å komme deg videre.

Mange gode klemmer fra meg

Tusen takk for svar og for klemmer.

Det er vel ikke det at jeg mener dette er så enormt mye mere motgang enn det man må regne med å møte dann og vann, men det at det kommer så samtidig, og akkurat når jeg er som mest sliten fra før, gjør det så ekstra vanskelig å takle... Jeg vet jo intellektuelt sett at alt vil bli lettere etterhvert og at ting går seg til, men akkurat nå ser jeg ikke hvor veien dit går...

Det å skulle begynne å jobbe igjen ser jeg vel i utgangspunktet på som noe positivt, sånn bortsett fra at timingen var litt dårlig i forhold til alle infeksjoner og jeg har gledet meg til det. Problemet nå er bare hvordan jeg skal greie å gjennomføre slik situasjonen er blitt. Jeg klarer virkelig ikke å la være å grine! Og jeg kan jo ikke bare grine meg gjennom dagene der foran kunder og alt? Kanskje er jeg mer kontrollert til mandag, men møtet og omvisningen i morgen - det blir nok litt av et førsteinntrykk...

Ny hund eller katt tør jeg nok ikke å skaffe meg nå når jeg sannsynligvis skal ut på boligmarkedet igjen. Å finne noe til 4000 kr hvor det attpåtil er lov med dyr er nok i overkant optimistisk, selv om man jo kan ha flaks. Sånn sett er det vel like bra å ikke ha min elskede pelsdott på slep heller... Stakkars, så slipper han å flytte også. Dyr får jeg heller skaffe meg hvis jeg finner et sted å bo hvor det er tillatt og mulig, for det ER veldig mye selskap i dem.

Uansett, det hjalp bittelitt bare å skrive hovedinnlegget her...

[AnonymBruker]

[AnonymBruker]

Herregud! Skjønner du må være langt nede og ha mer enn nok med alt som baller seg på! Skulle gitt deg en skikkelig god klem og sagt at alt ordner seg, men du skal få denne

Jeg må si at jeg setter spørsmålstegn ved at du har vært sååå mye syk på så kort tid? Hva sier legen? Propper de i deg medisiner?

Hva med kostholdet ditt? Immunforsvaret blir svekket av maten du spiser, så det er viktig å styrke immunforsvaret med rett mat. Sukker og hvetemel(gluten) svekker immunforsvaret og gjør kroppen syk.

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt en tur til Balderklinikken i Oslo, for de kan sikkert hjelpe deg når det gjelder sykdom og kosthold. Da vil du bli sterkere på den fronten og du klarer å takle nedturer lettere.

Jeg har selv vært der du er, og jeg har vært mye syk, men så kom jeg til Dr.Richard Knobel på Balderklinkken i Oslo, og han fant ut at jeg hadde Cøliaki og jeg gikk fra syk til frisk på kort tid. Så lærte jeg hva mat som melk, gluten og sukker egentlig gjør med kroppen vår. Lavkarbo er veldig bra så lenge du spiser rett - dvs frukt og grønt, fett og proteiner.

[Gjest Silvermist]

Stoooor til deg kjære TS.

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt en tur til Balderklinikken i Oslo

Sikkert et velment råd, men å svi av 10 laken der i den situasjonen hun er i er vel i overkant optimistisk. Og akkurat Cøliaki burde fastlegen klare ganske greit, i hvert fall hvis mistanken er der fra før (jeg skjønner du ikke setter diagnose på henne, men dog).

[AnonymBruker]

Hvorfor kan dere ikke beholde dyret?

Klem.

[Gjest Gjest]

Pust

[Lilleloet]

Fikk tårer av øynene av posten din...

[AnonymBruker]

Tusen takk til dere som orket å lese tråden min og svare meg, og hjertelig takk for alle klemmer. Det betydde mye at noen "hørte" etter og forsto.

Beklager at jeg ikke har svart eller oppdatert tråden, men jeg har hatt annet å tenke på, for å si det mildt...

Bruddet er nå et faktum. Han har midlertidig flyttet ut mens jeg desperat leter etter et nytt sted å bo. Det er ikke lett, for det er så godt som ingenting ledig her og jeg trenger noe veldig billig.

Arbeidspraksisen gikk til helvete, så hele opplegget er avbrutt. Der røyk drømmen om å komme ut i jobb igjen med det første...

Hunden lever enda, vi har drøyd ting i det lengste, og det ser nå ut som om det finnes en viss mulighet for at han kan reddes likevel, selv om jeg neppe kan beholde ham. Prøver likevel å forberede meg på det verste.

Besøket hos gynekolog gikk relativt bra, selv om jeg fikk dårlige nyheter der. Hvor dårlige gjenstår å se.

Ellers har jeg nå avbrutt all behandling, da jeg ikke lenger kan betale for det. Det gjenstår å se hvordan det går også.

Det positive midt oppe i dette her er at vi fortsatt snakker sammen, og at selv om bruddet kom brått, så foregår ting relativt rolig og det er ingen kamp rundt deling av ting eller noe som helst. I tillegg er jeg faktisk infeksjonsfri, og har vært det et par uker. Håper så inderlig at det varer.

Jeg kommer ikke til å svare mer i denne tråden. Den var til hjelp da jeg skrev den, men nå må jeg se framover og komme meg videre. Men jeg sjekker vel innom for å lese eventuelle svar.

[Minya]

Sender deg en kjempestor klem. Det er utrolig vanskelig når alt skjer på en gang, men det virker som at i ditt tilfelle kan det bare gå en vei nå; oppover.

Krysser fingrene for at ting snart ordner seg for deg.

[Gjest Gjest]

Jeg har gått rundt i en evig runddans av infeksjoner siden i fjor sommer og kan telle antallet feberfrie dager siden da på to hender. Bronkitt, lungebetnnelse, halsbetennelse, dobbeltsidig mellomørebetennelse, omgangssyke, bihulebetennelse, kikhoste, halsbetennelse igjen, influensa, ny runde med omgangssyke... Jeg har hatt besøk av alt som kan krype og gå av bakterier og virus. Legg til en alvorlig kronisk sykdom i bunnen, og det er kanskje ikke så rart at jeg er dønn sliten. Rett og slett fullstendig utlada.

Men sånt kan skje, selvfølgelig. Man henter seg jo inn igjen etterhvert og det var det jeg tenkte jeg skulle greie. Men så, den siste uka har det bare rent på med andre ting her, og jeg har rett og slett ikke krefter til å takle alt sammen akkurat nå! Mannen min gjennom 10 år, som jeg elsker over alt på jord, har plutselig mistet følelsene sine for meg og det ser ut til at det går mot skilsmisse. Det kom som en komplett overaskelse på meg og jeg var ikke forberedt overhode. Jeg har alltid småfnist litt i smug av svulstige litterære beskrivelser av kjærlighetssorg og av tenåringsjenter som høylytt deklamerer at de heller vil dø enn å leve uten sin store kjærlighet, men jeg har nå oppdaget at det faktisk er så jævlig. Det kjennes jo ut som om hjertet rives ut med en høygaffel og jeg greier ikke å forestille meg hvordan jeg skal klare å leve en eneste dag uten ham, selv om jeg er jordnær nok til å forstå at jeg nok greier det når det kommer til stykket.

Men i tillegg til tapet av mannen jeg elsker innebærer en skilsmisse tapet av så mye annet også... Barnet vi skulle sette igang å prøve på nå i vår som nå sannsynligvis aldri kan bli noe av. Barn i det hele tatt, vil jeg i såfall aldri kunne få. Det her er av ulike grunner min siste sjanse... Hjemmet mitt vil jeg miste, min økonomiske trygghet vil jeg miste, den eneste virksomme behandlinga for sykdommen min vil jeg måtte slutte med fordi jeg ikke har råd alene, jeg vet at jeg vil miste noen venner og ikke minst svigerfamilie... Jeg vil bli langt mindre mobil enn jeg er fordi jeg ikke kan kjøre bil selv. Det er så mye som vil endre seg, og jeg er for sliten til å takle alt sammen akkurat nå! Jeg orker rett og slett ikke!

I tillegg fikk vi for få dager siden beskjed om at vi må si farvel til vårt lille firbente familiemedlem. Den lille, trofaste pelsdotten jeg har ligget og grått ned i pelsen på nå og som jeg anså som det eneste faste, trygge jeg hadde igjen... Og nå mister jeg ham også...

Dette blir rett og slett for mye for meg!!! Jeg anser meg som sterk og fattet og jordnær og realistisk, men jeg klarer ikke å være det i en slik situasjon når jeg er så sliten fra før av at jeg innimellom har besvimet eller kasta opp bare fordi jeg har gått fra soverommet til badet... Jeg takler å være fysik sliten, og jeg takler psykisk stress, men de to er ingen god kombinasjon.

Attpåtil er jeg så "heldig" at jeg skal ut i arbeidspraksis via NAV nå for første gang på seks år siden jeg i utgangspunktet er blitt mye friskere nå (hadde det bare ikke vært for alle infeksjonene...). Så i morgen skal jeg på møte med den nye praksisplassen og på mandag begynner jeg å jobbe. Det er i et serviceyrke, med kundebehandling og smiling og høflighetsfraser og det hele og jeg føler meg sååå lite skikka til det akkurat nå! Jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare å ta meg sammen og oppføre meg normalt i så mye som et kvarter av gangen... Jeg har ingen kontroll på meg selv nå og bare gråter og gråter, hulker, snørrer og sikler og får noe jeg antar er angstanfall minst et par ganger i døgnet. Jeg sover ikke, greier knapt å spise og ser absolutt ikke presentabel ut for jobb. Jeg går rundt i en eller annen døs og aner ikke hvor dagene blir av. Jeg får ikke gjort noe fornuftig og oppfatter lite av det som skjer dersom jeg prøver å lese eller se på TV. Armer og ben kjennes som bly og det flyter rundt meg. Og ja, ingen trenger å fortelle meg at dette ikke akkurat gjør underverker dersom jeg vil forsøke å lokke fram min manns følelser igjen, men jeg greier ikke å ta meg sammen!

Jeg har ingen å snakke med om noe av dette. Mannen min har sine egne greier nå og er ikke mottakelig for mine problemer oppi dette, familien min har jeg aldri kunnet snakke med, mannen min har kommet meg i forkant hos felles venner og de vil ikke "havne i midten", og mine to venninner er begge alvorlig syke akkurat nå. Ikke farlig, men de har mer enn nok med sitt eget. Jeg blir derfor sittende alene med alle tankene mine... Hele tida, 24 timer i døgnet og jeg blir sprø av det!

Som om ikke alt det andre var mer enn jeg takler, dumpa det et brev ned i postkassa i dag. En innkalling til en svært nødvendig gynekologisk undersøkelse allerede nå førstkommende tirsdag. Det høres kanskje ikke så ille ut, men jeg opplevde for mange år siden noe svært traumatisk i forbindelse med en gynekologisk undersøkelse og dette har naturlig nok satt sine spor. Det tok 15 år å greie å sette seg i en gynekologstol igjen (til tross for at jeg har en alvorlig sykdom i underlivet som trenger jevnlig tilsyn). Jeg har aldri gått alene uten noen jeg virkelig stoler på igjen og ikke uten skikkelig mental forberedelse. Og nå, nå får jeg en time på så kort varsel, også har jeg attpåtil ingen å verken snakke med eller til å følge meg... Jeg fatter ikke hvordan jeg skal greie dette! Jeg er så ufattelig redd, men jeg vet også at dette er en viktig time som ikke bare kan avbestilles...

Hvordan skal jeg greie alt dette? Hvordan skal jeg klare å holde meg oppreist til ting roer seg? Hvordan skal jeg klare å holde fortet mot angsten og tvangstankene som jeg kjenner at sakte men sikkert blir en del av hverdagen nå? Jeg kan svare på hvor mange bøker det står i alle hyller i huset, hvor mange som er innbundet og hvor mange som ikke er det, hvor mange hvite blomster det er på bildet over sofaen og hvor mange blå, hvor mange druer det ligger på fruktfatet og hvor mange "strå" håndarbeidskurven min er flettet av... Jeg teller og teller, for da slipper jeg å tenke og da føles alt nesten som vanlig igjen... Jeg vet at jeg må slutte før det tar overhånd, men jeg er så jævla sliten!

Dersom noen har orket å lese hele innlegget mitt, regner jeg uansett ikke med å få magiske råd og mirakelkurer mot noe som helst... Men kanskje en klem? Det hadde jeg trengt nå...

Offameg..jeg orka ikke å lese hele den første setningen i innlegget ditt engang.