Gå til innhold

Ekstrem urolig barndom


AnonymBruker
 Del

Anbefalte innlegg

Er en jente i slutten av 20årene,

mistet begge foreldrene mine før jeg fylte tjue år.

Moren min har aldri vært en del av livet mitt fra jeg var ca. to år, mye preget av alkoholproblemmer og psykiske problemmer.

Syk far som jeg ikke kunne bo hos, flyttet til diverse fosterhjem , familie som ikke funket mange år.

Blitt en del mobbet for diverse ting, sikkert oppført meg veldig merkelig opp igjennom.

Ting har gått veldig galt i livet mitt, møtt feil gutter, som også har vært psykisk syke og ikke kunne ta vare på meg.

Funnet en gutt nå jeg har vært sammen med tre år, men klarer ikke slå meg til ro å stole på han fullstendig selv om jeg vil, må hele tiden vite hvordan ting skal skje, når, hva , hvor, slitsomt.

Er det flere som er i min situasjon med tanke på fortid?

Snakker lite om dette til andre mennesker, blitt mer åpen med årene, men tror nok det er mye der inne..

Er det naturlig at jeg vil bli preget av dette livet ut?? :sjenert:

Vil gjerne høre hvordan andre i tilsvarende situasjon har det med seg selv.

Gått en del til psykolog , men har flyttet en del å må fortelle alt om igjen og er så mange detaljer som er vanskelig å få med...

Vil bare bli kvitt disse sårene inne i meg som gjør meg så usikker på andre mennesker, og kontrollFREAK.

Jeg er i full jobb , har venner rundt meg, familie og da altså samboer.

Vil ikke at mine problemmer skal påvirke meg så mye som jeg merker de gjør og i senere familieliv og relasjoner.

Vil ikke behandle mine barn slik jeg har blitt behandlet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Er en jente i slutten av 20årene,

mistet begge foreldrene mine før jeg fylte tjue år.

Moren min har aldri vært en del av livet mitt fra jeg var ca. to år, mye preget av alkoholproblemmer og psykiske problemmer.

Syk far som jeg ikke kunne bo hos, flyttet til diverse fosterhjem , familie som ikke funket mange år.

Blitt en del mobbet for diverse ting, sikkert oppført meg veldig merkelig opp igjennom.

Ting har gått veldig galt i livet mitt, møtt feil gutter, som også har vært psykisk syke og ikke kunne ta vare på meg.

Funnet en gutt nå jeg har vært sammen med tre år, men klarer ikke slå meg til ro å stole på han fullstendig selv om jeg vil, må hele tiden vite hvordan ting skal skje, når, hva , hvor, slitsomt.

Er det flere som er i min situasjon med tanke på fortid?

Snakker lite om dette til andre mennesker, blitt mer åpen med årene, men tror nok det er mye der inne..

Er det naturlig at jeg vil bli preget av dette livet ut?? :sjenert:

Vil gjerne høre hvordan andre i tilsvarende situasjon har det med seg selv.

Gått en del til psykolog , men har flyttet en del å må fortelle alt om igjen og er så mange detaljer som er vanskelig å få med...

Vil bare bli kvitt disse sårene inne i meg som gjør meg så usikker på andre mennesker, og kontrollFREAK.

Jeg er i full jobb , har venner rundt meg, familie og da altså samboer.

Vil ikke at mine problemmer skal påvirke meg så mye som jeg merker de gjør og i senere familieliv og relasjoner.

Vil ikke behandle mine barn slik jeg har blitt behandlet.

:klem:

Jeg har også hatt en ganske urolig barndom og oppvekst, og kjenner meg ekstremt godt igjen i det jeg har uthevet. Jeg har gått til div. behandlere nå av og på i snart 10 år, men det er først nå det begynner å løsne. Jeg kjenner deg jo ikke så noen konkrete råd er vanskelig å gi, men det jeg kan si er at det hjelper ikke å bygge en mur rundt seg for beskyttelse. Man må tørre å kjenne på det som er vondt, jobbe seg gjennom det og være ærlig. Både med seg selv og andre. Man må også tørre å slippe kontrollen litt, og la livet føre seg dit det er meningen. Det er ikke lett det vet jeg alt om. Jeg selv stengte av en stor del av følelsesregisteret for mange år siden, rett og slett fordi det var for skummelt å være "svak". Det er noe jeg jobber med å komme meg ut av nå, og selv om det er kjipt til tider, så ER det befriende også. Jeg tror det er mulig å snu alt det vonde til noe positivt, noe å lære av og noe å vokse på. Det har bare tatt meg alt for lang tid å tørre. Snakker du noe med han du er sammen med om hva du føler?

Endret av Bonito
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg snakker lite om det, blir lei meg når jeg ser bilder osv, men forstår mine foreldre ikke var noen gode foreldre for meg selv om de prøvde, så er blitt ganske bitter og sur på de, har liksom ikke noe trygt holdepunkt å tenke tilbake på..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen flere som kan hjelpe meg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er en jente i slutten av 20årene,

mistet begge foreldrene mine før jeg fylte tjue år.

Moren min har aldri vært en del av livet mitt fra jeg var ca. to år, mye preget av alkoholproblemmer og psykiske problemmer.

Syk far som jeg ikke kunne bo hos, flyttet til diverse fosterhjem , familie som ikke funket mange år.

Blitt en del mobbet for diverse ting, sikkert oppført meg veldig merkelig opp igjennom.

Ting har gått veldig galt i livet mitt, møtt feil gutter, som også har vært psykisk syke og ikke kunne ta vare på meg.

Funnet en gutt nå jeg har vært sammen med tre år, men klarer ikke slå meg til ro å stole på han fullstendig selv om jeg vil, må hele tiden vite hvordan ting skal skje, når, hva , hvor, slitsomt.

Er det flere som er i min situasjon med tanke på fortid?

Snakker lite om dette til andre mennesker, blitt mer åpen med årene, men tror nok det er mye der inne..

Er det naturlig at jeg vil bli preget av dette livet ut?? :sjenert:

Vil gjerne høre hvordan andre i tilsvarende situasjon har det med seg selv.

Gått en del til psykolog , men har flyttet en del å må fortelle alt om igjen og er så mange detaljer som er vanskelig å få med...

Vil bare bli kvitt disse sårene inne i meg som gjør meg så usikker på andre mennesker, og kontrollFREAK.

Jeg er i full jobb , har venner rundt meg, familie og da altså samboer.

Vil ikke at mine problemmer skal påvirke meg så mye som jeg merker de gjør og i senere familieliv og relasjoner.

Vil ikke behandle mine barn slik jeg har blitt behandlet.

Vi er alle preget av oppveksten vår. Vi har vel alle fått et sår i løpet av livet.

jeg selv, og mange andre jeg kjenner. Lik din situasjon.

Mange klorer seg fast i fortiden, og tar ikke "ansvar" for eget liv i voksen alder.

hvor lenge skal man holde på tanken at mor var slik, og far slik. jeg har hatt et vanskelig liv,og derfor er jeg som jeg er.

Mange flytter mye, skifter samboere i hytt og pine, står ikke i arbeide osv.

flytter du mye så får du ikke ro, man skifter lege, psykolog osv. faren er at man fortsetter og surrer rundt langt inn i voksenalder.

Tanken min er at man kan få hjelp til å bearbeide de vonde tankene, at de ikke blir et bilde hver dag hvor man ser bare at livet er for jævlig.

Lære seg å leve med det.

Hva kan du fokusere på? hva er positivt? Din mor har problemer, antagelig syk. hun fødte deg, og du er sikkert en flott jente. hun har sikkert gitt deg noen gode gener også. Din far var syk,tenk at han skulle ønske han kunne gjort noe mere,men som han desverre ikke klarte.

Du har samboer og fam. hva positivt ser du i de. har du en jobb, så er du opptatt, har du hobby?

jeg kjenner folk som har bitt seg fast, går rundt og er bitter i en alder av 40-50 år.

de snakker bare om sin dårlige oppvekst, de ser ingen muligheter. kjenner personlig mange av de, og de har masse muligheter.

De legger all skyld over på andre, uten å se seg selv.

min oppvekst har heller ikke vært rosenrød. I dag er jeg takknemelig for mye. desverre så søkte jeg mot personer som hadde like problemer, og det var ikke bra. Du trenger folk som drar deg opp, og ikke ned. det innså jeg først i en alder av 26 år.

jeg har i dag et godt forhold til min familie, det skyldes mdenhet og jeg forstår hva deselv har slitt med. det har vært angst og nerver. I dag forstår jeg handlingene deres uten noen form for bitterhet. vi er en normal familie.

Vi må tenke igjennom selv hva vi ønsker ut av livet. veien for meg ble uførepensjon. nav så ikke noe annet i meg. jeg skaffet meg jobb selv, sto på og har jobbet i mange år.

Sikkert ikke det svaret du vil ha,men tenk over hva jeg skriver.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er mye sant i det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...