Skal jeg aldri bli frisk?

[Måndagsbarn]

Nå er jeg på jobb igjen, 2. dag etter en uke borte. Igjen.

Jeg er ikke frisk enda, jeg har vondt og tar medisiner, men jeg har ikke samvittighet til å ikke gå hit. Når jeg ikke er på jobb, gruer jeg meg til neste gang jeg skal på jobb. Teller timer. Ikke fordi jeg hater jobb eller er lat, men fordi jeg ikke har det bra.

Det begynte med magesmerter. Ikke litt, ikke mageknip, smerter som gjorde at jeg var nødt til å dra på legevakten flere kvelder, dager og netter enn jeg kan huske. "Magesmerter" er sist på lista på legevakta. Man vet at man får sitte der i minst 5-6 timer før man kommer til en lege. Så sendes man kanskje på sykehus, eller det tas røntgen. Smertestillende fungerer ikke, det er jo hverken blindtarm eller noe "annet galt" med meg. Noen netter på Aker, ligger stille på et rom og er dehydrert. Blir undersøkt, sendt hjem og neste uke er det samme historie.

Jeg ble sykemeldt. Taklet lite, måtte flytte hjem til foreldrene mine i voksen alder. Fikk dårlig samvittighet for å være borte fra jobb. Følte meg som en skulker. Viste ikke familien at jeg var vekk fra jobb, brukte tiden jeg skulle ligget og hvilt til å kjøre rundt i bilen av frykt for hva foreldrene mine ville si - de trodde ikke på at det var så vondt som det var.

Jeg pinte meg gjennom ukene jeg jobbet, og forsøkte massevis av ulike dietter, laktosetilskudd, reseptfritt og reseptbelagte medisiner. Var til alle slags undersøkelser. Legen min orket ikke ta tak, han ville bare sykemelde.

Til slutt sa jeg opp jobben, den var enormt stressende. Jeg orket ikke all den dårlige samvittigheten lenger, måtte komme meg vekk, finne noe som jeg "taklet".

Jeg fant en ny jobb. Fortsatt periodisk stressende, men mer selvstendig arbeid. Arbeid jeg kunne gjøre litt i mitt eget tempo, ihvertfall iblant. Lære meg å prioritere helsen min, sa legen. Hvordan kan man det, om man skal jobbe 8-9 timer om dagen, prestere og så komme hjem utslitt?

Jeg greide i perioder ikke lage meg mat. Ikke rydde og ordne i huset som jeg skulle. Følte meg så mislykket som ikke kan leve et helt normalt liv slik alle andre kan. Hvorfor klarer ikke jeg? Hvorfor ORKER jeg ikke å jobbe hver dag, men blir syk av det?

Jeg fikk lungebetennelse. Den gikk over i ørebetennelse, og så kom leddsmertene. Mageproblemene ble verre etter to antibiotikakurer. 3 uker sykemeldt, igjen.

Første dag i ny jobb, jeg besvimer. Jeg har gått til jobben selv om jeg nesten gråter når jeg går i trapper, leddene mine skriker. Ny lege forteller at jeg ihvertfall ikke har en leddsykdom, så hva kan det være? Hun vet ikke. Ser at jeg er sliten, vil gi meg antidepressiva (...). Jeg besvimer flere ganger på vei til jobb, jeg er trøtt, sover dårlig og har ofte vondt. Leiligheten min ser ikke ut. Jeg er jo voksen, hvordan kan jeg IKKE greie å holde orden rundt meg? Alt er vanvittig slitsomt. Er jeg psykisk syk bare?

En ny runde lungebetennelse kommer i juli. Så er det ørebetennelse igjen. Magesmerter. Dødsfall i familien, og så magesmertene igjen. Jeg er hjemme en uke. Går til legen, får medisiner mot magekatarr og masse annet. Han er bekymret for at jeg kan være på vei mot magesår. Ber meg ta det rolig når jeg kan. Jeg vil så gjerne si at nå holder det, nå er jeg utslitt, men jeg klarer ikke. Jeg smiler og ler med ham og han synes jeg tar alt fint.

Jeg har dårlig samvittighet når jeg er på jobb, for at jeg har vært borte fra jobb. Når jeg er hjemme fra jobb har jeg dårlig samvittighet for at jeg er hjemme. Jeg har dårlig samvittighet for alt jeg ikke klarer og orker. Jeg er så sliten. Er det virkelig slik at jeg ikke orker å leve et vanlig liv? Hvordan blir jeg frisk? Er det noen som vet hvordan det føles?

[AnonymBruker]

Uffamei.... Synes dette høres litt ut som Flink pike-syndromet. Kanskje en lang ferie og psykomotorisk fysioterapi hadde vært noe for deg?

[AnonymBruker]

Har du tenkt på om smertene kan være psykosomatiske?

Var du i helt fin form både fysisk og psykisk før plagene kom?

[Gjest frøkenfryd]

Hei, takk for svar. Jeg vet ærlig talt ikke hva psykosomatisk betyr/er, har du mulighet til å forklare?

det kan nok være litt flink pike i det ja, jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det. Har utrolig vanskelig for å fortelle noen som helst at dette klarer jeg ikke. Aller mest sjefen. Jeg regner med kolleger synes/tror jeg er lat:/ samboer forstår litt bedre, men jeg vil prestere overalt. Lage middag hver dag, bake til svigers, huske venners bursdager osv. er ikke det vanlig? Det sliter meg helt ut... hverdagen er et mareritt iblant.

[Gjest frøkenfryd]

Det begynte vel i slutten av ungdomstida, jeg kom meg ikke til skolen lenger og sluttet. Ble satt i arbeid istedet. Det skal sies at jeg har jobbet i ti år nå og hatt ferie kanskje 3 ganger. Men dette føles større, liksom.. Enn bare trøtthet. Beklager klagingen! Takk igjen for svar