Så ufattelig sliten!

[AnonymBruker]

Jeg er så sliten.... Begynte da jeg mistet en venn på Utøya i sommer, fortsatte da kjæresten kastet meg ut rett etterpå, konflikter på jobben som jeg senere sa opp og hjemme får jeg ingen støtte hos foreldrene mine. De er bl.a. veldig sinte på meg for at jeg har en dyr hobby (som jeg finansierer SELV med deltidsjobb, har ikke lån e.l.). Jeg har noen få gode venner, men de bor ikke i byen jeg studerer i, her har jeg kun bekjente og "vanlige" venner som jeg kan ha det hyggelig med, men som trekker seg unna med en gang jeg ikke er god nok.

Det toppet seg forrige uke, da jeg fikk beskjed om at foreldrene mine var såå skuffet over et innkjøp jeg har gjort til hobbyen min, av egentjente penger. Fikk en god dose kjeft over telf. Knakk helt sammen, og har ikke snakket med de siden. Føler meg helt tom, null energi.

Jeg trener fem dager i uka, har gode rutiner i fbm. studier og slapper av mye i form av nettopp trening, film på sofaen uten ting i hodet, men nå holder jeg på å knekke helt. Sliter med å komme meg ut, treningen har blitt et ork, å snakke med andre har blitt et ork, å motivere seg for skole har blitt et ork. Jeg orker ingenting!!!!

Panikken holder på å ta meg, for jeg har en eksamen neste uke, en før påske og en rett etter påske. Jeg KAN ikke være sliten nå. Å si at jeg må ta meg fri fra studiet blir litt for enkelt og ikke aktuelt, men jeg må iallefall ta et eller annet grep her, for hvis ikke aner jeg ikke hva som vil skje. Jeg greier snart ikke klamre meg fast til denne følelsesmessige karusellen lenger. Har ikke tenkt å ta livet mitt, for å si det sånn, men det er en forferdelig følelse å ikke få til noe som helst.

Hvordan løser jeg dette, tro? Har en enormt høy terskel for å ta kontakt med f.eks. lege, får snatt av tanken. Og å ringe noen telefon for hjelp er også litt utenkelig akkurat nå. Helst skulle jeg bare pakket bagen og dratt hjem, fått snakket med de som kjenner meg (de gode vennene mine), men da igjen møter jeg jo et nytt problem, nemlig foreldrene mine.

Kan legge til at jeg er jente i tjueårene, frisk ellers.

[AnonymBruker]

Oi. Høres ut som at du er i ferd med å få et temmelig ublidt møte med den berømmelige veggen.

Dette synes jeg høres så alvorlig ut at jeg ikke skal si så mye annet enn å innstendig be deg om å søke profesjonell hjelp.

[Gjest Amy]

Du sier at du trener 5 ganger i uka, studerer, jobber og har en hobby, i tillegg kommer sikkert en hel del andre gjøremål. Alt dette funket sikkert fint før sommeren, men med alt du nå har opplevd, så kanskje det blir litt mye? Sier meg enig med forrige kommentar her, om at det høres ut som at du holder på å møte veggen. Kanskje det er på tide å roe ned litt? Jobbe litt mindre, ta færre fag, trene litt mindre? Hva som nå passer best å kutte ned på. Jeg var selv igjennom et vanskelig brudd for et år siden, og føler enda at jeg ikke fungerer slik jeg gjorde før bruddet. Har kuttet ned på mye, både jobbing og sosiale forpliktelser. Blitt flinkere til å si nei til ting jeg blir bedt om. Sakte men sikkert føler jeg at begynner å komme meg ovenpå igjen. Du har i tillegg mistet en venn, så at du ikke fungerer som før er overhodet ikke rart. Mitt råd er at du setter deg ned å prøver å omprioritere forpliktelsene dine, selvvalgte eller ikke. Fyll på med aktiviteter som gir deg energi, om det er å slappe av i sofaen, gå en tur i skogen eller være sosial. Gjør det du har lyst til:) Ønsker deg lykke til med å finne igjen balansen:)