voldelig samboer, klarer ikke å flytte.

[Gjest trist]

Som i emnetittelen min så er samboeren min en voldelig ung mann. Han har slitt mye i barndommen og blir fort veldig dramatisk og urasjonell i krangler/diskusjoner. Jeg er hans motsetning, jeg lytter, forstår og prøver alltid å finne en løsning. Men som alle andre har jeg en grense. Og når han trår over den så sprekker jeg, og sier ifra. Dette har endt med vold fra hans side. Jeg føler meg så fanger. Går på aap (nav) og sliter med en kraftig depresjon og sosial angst. Ingen kan se det fordi jeg er ekstremt flink til å sette på et smil og en god historie om at jeg er lykkelig. Nå så klarer jeg å forstå at om jeg ikke flytter så vil jeg aldri bli frisk og lykkelig. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få styrken til å dra fra han. Være alene.. Føler meg helt død på innsiden.. Gråter flere ganger om dagen hver dag. Har gått til og går til psykolog, men jeg klarer aldri å fortelle om hva samboer har gjort.. jeg har det med å ta skylden for alt som skjer rundt meg og nå makter jeg ikke mere smerte.. jeg er bare i starten av 20 årene og føler jeg fortjener et bedre liv.. men det er ufattelig vanskelig når man er i et forhold som rykker og slipper.. jeg mener.. den ene dagen forguder han meg, den andre hater han meg.. alt han gjør sårer meg.. jeg skulle ønske noen kunne tatt vare på meg og sakt at alt ordnet seg. Nå føles det som om det aldri kan skje.. hvordan skal jeg klare å flytte? Jeg tør jo ikke ta opp tlf og ringe engang:'( jeg lever vel i et håp om at han skal bry seg om meg en dag...:'(

[EmiraFrost]

Dette var trist å lese. Jeg vett at det ikke er så lett å bare dra, selv om fornuften sier at man burde (og må!) For det første syns jeg du burde ta det opp med psykologen din! Husk at psykologen er det for å hjelpe deg. Du blir nødt til å ta tilbake kontrollen over livet ditt og ikke fortsette i denne onde sirkelen. Du sier det jo selv; du fortjener SÅ mye bedre, og du kommer til å få det så mye bedre også, men da må du først ta og gjennomføre noen tøffe valg. Det er krevende og vanskelig å bryte ut, men det er verdt det. Har du noen nære venner eller familie som du kan støtte deg litt på? Samboeren din tydeligvis emosjonelt ustabil. Du kan ikke leve på den måten!Det kommer til å slite deg helt ut psykisk! Du bør kanskje begynne å forberede deg litt mentalt, ta det opp med psykologen, snakk med gode venner. Men du blir nødt til å ta ansvar for ditt eget liv og komme deg vekk.

[Sweet77]

Selv om det skremmer deg, tror jeg at jeg kan trøste deg med at om du flytter, så blir det ikke værre enn du har det nå. Forskjellen er at om du drar, så er det en ende på det.

Og om du blir, så blir det bare værre.

Som EmiraFrost sier, forbered deg mentalt. Om du knekker sammen hos psykologen, så er vel ikke det det værste stedet å knekke sammen heller, ville snakket med ham / henne, så er du et skritt nærmere sånn for deg selv

Masse klemmer

[Bjørn82]

Du klarer å komme deg vekk fra dette... Dette er ikke stedet hvor du vil bli værende resten av livet.. Det blir bare værre å komme seg vekk jo lengre du utsetter det.. Du vet alt hva som skal til, nå gjenstår det bare å gjennomføre.... All har vi våre laster og motbakker i livet.. Noen ganger er det vanskligere enn andre ganger å komme seg over kneika, men om vi vil videre er vi alle nødt å gå.

Lykke til!

[AnonymBruker]

På tide å sette seg ved roret av sitt eget liv, ts. Det ordner seg alltid så lenge du satser.

[AnonymBruker]

vis du synes det er vanskelig å si til feks psykolog,så kan du evt skrive ned det du har skrevet her.eller skrive et brev som du tar med deg neste gang så h*n får lest det?

du kan ikke ha det slik.du har det ikke bra. noen må værtfall få vite det du kan ikke lide i stillhet.

du må bare ta alle krefter du har for å komme deg vekk !!

masse lykketil

[Gjest lilly]

Du er så ung! Dra til familien din.

[Gjest M0ntriark]

Reis til et krisesenter og ta det fra der!

[Havbris]

Dra ut proppen når du er hos psykologen og la alt velte ut av deg - og be om hjelp. Selvbildet ditt er sikkert slått istykker og du tror kanskje du ikke klarer noe som helst lenger. Du har jo lært deg å ta på deg skyld for alt som skjer rundt deg og er i ferd med å knekke nakken.

Mannen trenger hjelp til konflikthåndtering og sinnemestring, men det trenger han proffesjonell hjelp til. Du kan håpe og håpe - men du blir skuffet gang på gang og dette kommer ikke til å bli bedre. Jeg antar at det er skammen som holder deg fra å fortelle dette til psykologen. Hopp i det - psykologen har sannsynlifgvis hørt en slik historie før.

Endret 6. mars 2012 av Havbris

[bandera]

Hei du.

Det var trist å lese. Men jeg tror det er mange som opplever det samme som du. Jeg kan bare slutte meg til de rådene som er gitt ovenfor. Prøv å kom deg ut av forholdet.

Jeg har vært i et lignende forhold, og det kom til et punkt hvor jeg bare måtte gjøre noe. Jeg hadde sluttet å le, var det ei venninne som sa til meg! Når du lever med vold, så er du kanskje redd for å gjøre det slutt, for du vet ikke hva han kan komme til å gjøre.

Har du mulighet for det, så flytt! Det er fullt mulig å leve i dekning ei stund, det vet jeg av egen erfaring. Jeg har nå kun postboksadresse, og adressen min er hemmelig. Har byttet telefonnummer flere ganger p.g.a. min eks.

Hvis det er til hjelp, så vil jeg anbefale ei bok. Leste nylig "Blåveis" av Shabana Rehman. Hun forteller om et voldelig forhold fra da hun var i slutten av tenårene. En sterk bok med mye refleksjoner rundt hvilke mekanismer som gjør det mulig å fortsette i et forhold der mannen slår.

Ønsker deg lykke til

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon bare at vi har et barn.Så da blir ting vanskeligere.

Jeg vet hvor vanskelig det er å komme seg ut av et slikt forhold,det er vanskelig for meg selv om det går utover barnet vårt. (krangler osv.)Så det hadde jo vært bedre å flytte! Bare at her truet han meg når jeg sa jeg ville skille meg, og jeg tenkte at jeg får gi det en sjanse til. Og så kommer det slike episoder igjen.

Det kan gå en stund før det kommer et "utbrudd",men så kommer det alltid noe og særlig hvis vi er uenige om noe eller han blir sykelig sjalu.Man får liksom dårlig samvittighet siden man er den som gjør det slutt.Men hvis han ikke hadde støtt meg fra seg ved å oppføre seg sånn så kunne vi kanskje holdt sammen. Så tenker jeg at han kanskje har forandret seg og at jeg bare maser om det som har skjedd og ikke klarer å glemme det. Men jeg er lei av å ta sjansen på forandring. Han vil heller ikke ha noen slags hjelp. Følelsene blir borte pga. slike ting men samtidig er det så vanskelig. Tenker at han kan bruke det mot meg "Men det var jo du som ville flytte".Man blir redd for at det er feil avgjørelse. Men er man ikke lykkelig og det ikke er noe håp om forandring så er det jo bare en ting å gjøre..

[bandera]

Jeg er i en lignende situasjon bare at vi har et barn.Så da blir ting vanskeligere.

Jeg vet hvor vanskelig det er å komme seg ut av et slikt forhold,det er vanskelig for meg selv om det går utover barnet vårt. (krangler osv.)Så det hadde jo vært bedre å flytte! Bare at her truet han meg når jeg sa jeg ville skille meg, og jeg tenkte at jeg får gi det en sjanse til. Og så kommer det slike episoder igjen.

Det kan gå en stund før det kommer et "utbrudd",men så kommer det alltid noe og særlig hvis vi er uenige om noe eller han blir sykelig sjalu.Man får liksom dårlig samvittighet siden man er den som gjør det slutt.Men hvis han ikke hadde støtt meg fra seg ved å oppføre seg sånn så kunne vi kanskje holdt sammen. Så tenker jeg at han kanskje har forandret seg og at jeg bare maser om det som har skjedd og ikke klarer å glemme det. Men jeg er lei av å ta sjansen på forandring. Han vil heller ikke ha noen slags hjelp. Følelsene blir borte pga. slike ting men samtidig er det så vanskelig. Tenker at han kan bruke det mot meg "Men det var jo du som ville flytte".Man blir redd for at det er feil avgjørelse. Men er man ikke lykkelig og det ikke er noe håp om forandring så er det jo bare en ting å gjøre..

Det du skriver i siste del, høres ut som sånn jeg hadde det. Det kalles visst "addiktive parforhold".

Jeg limer inn et sitat om det:

Addiktive parforhold kjennetegnes av destruktive og utmattende ’rollespill’ som partene repeterer overfor hverandre i endeløse sirkler. Et klassisk eksempel på addiktive forhold er en rusavhengig og en medavhengig hvor begge deltar i en destruktiv dans som utmatter begge, men hvor ingen varige konstruktive endringer inntrer. Mange addiktive forhold er forøvrig helt uten rusproblematikk, men kan inneholde andre typer besettelser eller tvangsmessig tilknytning. I noen addiktive forhold opplever den ene parten å søke mot partneren det meste av tiden, mens den andre parten trekker seg unna. Slik opprettholdes og forsterkes begges frykt og lengsel etter nærhet.

[Gjest Kia]

Som i emnetittelen min så er samboeren min en voldelig ung mann. Han har slitt mye i barndommen og blir fort veldig dramatisk og urasjonell i krangler/diskusjoner. Jeg er hans motsetning, jeg lytter, forstår og prøver alltid å finne en løsning. Men som alle andre har jeg en grense. Og når han trår over den så sprekker jeg, og sier ifra. Dette har endt med vold fra hans side. Jeg føler meg så fanger. Går på aap (nav) og sliter med en kraftig depresjon og sosial angst. Ingen kan se det fordi jeg er ekstremt flink til å sette på et smil og en god historie om at jeg er lykkelig. Nå så klarer jeg å forstå at om jeg ikke flytter så vil jeg aldri bli frisk og lykkelig. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få styrken til å dra fra han. Være alene.. Føler meg helt død på innsiden.. Gråter flere ganger om dagen hver dag. Har gått til og går til psykolog, men jeg klarer aldri å fortelle om hva samboer har gjort.. jeg har det med å ta skylden for alt som skjer rundt meg og nå makter jeg ikke mere smerte.. jeg er bare i starten av 20 årene og føler jeg fortjener et bedre liv.. men det er ufattelig vanskelig når man er i et forhold som rykker og slipper.. jeg mener.. den ene dagen forguder han meg, den andre hater han meg.. alt han gjør sårer meg.. jeg skulle ønske noen kunne tatt vare på meg og sakt at alt ordnet seg. Nå føles det som om det aldri kan skje.. hvordan skal jeg klare å flytte? Jeg tør jo ikke ta opp tlf og ringe engang:'( jeg lever vel i et håp om at han skal bry seg om meg en dag...:'(

Jeg har vært i akkurat samme situasjon som det du er i nå. Jeg tilbrakte årevis med han fordi jeg håpet på at ting skulle bli bedre, og alle de vonde stundene liksom skulle bli verdt det. Det er egentlig ingenting jeg kan si til deg, som vil løfte deg nok opp til at du skjønner alvoret av det du har surret deg inn i, men for din egen del, prøv, med all din makt og det lille av selvtillit du sitter igjen med, prøv!

Gjør ting du gleder deg, hva som helst for at du skal kunne få det litt bedre. Jeg klarte heller aldri å innrømme situasjonen ovenfor noen, før etter jeg kom ut av det. Men en liten forbedring kan være en start, en start på at du virkelig ønsker noe bedre for deg selv. Du må innse at han ikke plutselig vil snu om, og vise respekt for dine følelser, han vil ikke vise deg den omtanken du fortjener, han vil ikke at du skal bedre livet ditt, han vil bevisst/ubevisst trekke deg ned. Noe han helt tydelig har fått til.

Kjære snille søte deg, tenk på deg selv, tenk hva du vil, tenk over de situasjoenen som har oppstått og reflekter hvor feilene ligger. Tving deg selv til å se at du ikke gjør noe galt, og at du fortjener å ha det bra, ikke å bli dratt ned i søla.

Mennesker er vanedyr, du er vandt til å ha han rundt deg hele tiden, og du er vandt til å godta å bli behandlet slik. Litt etter litt, er andres selskap ikke en dårlig substitutt men en herlig opplevelse. Litt etter litt finner du glede over situasjonen fremfor savn og melankoli.

Vær sterk, og du vil gjennoppstå til ditt gamle jeg, det som har blitt trykket og tvunget ned, så altfor altfor lenge.

Jeg håper så inderlig for din del at du klarer å ta noen skritt fremover mot noe bedre. Det er bare deg det står på til syvende og sist.

[Gjest trist]

Ikveld hadde vi en krangel, jeg sa at jeg trodde han var utro og dro ut internetten. Han ble så forbanna at han kastet sminken min utover alt og knuste flere ting. Hamret løs på pcn min så hele skjermen ble knust. Dytta meg og truet med kniv.. sa at han kunne ta livet sitt og mitt, for så forbanna var han. Så tok han bort tv boksen og alt . Så nå sitter jeg her helt alene.. har mobilen, ingen å snakke med. Er livredd :'( han har dratt nå,skrudd av telefonen.. jeg tørr ikke gå ut engang :'(

[AnonymBruker]

Jeg har all medlidenhet for deg, men det er altså kun du som kan gjøre noe med dette. Nå når du er alene, ring til legevakt, politi eller direkte til krisesenter.

Kom deg ut av leiligheten i kveld, og se deg aldri tilbake.

Min lenke

[Heart]

Han ble så forbanna at han kastet sminken min utover alt og knuste flere ting. Hamret løs på pcn min så hele skjermen ble knust. Dytta meg og truet med kniv.. sa at han kunne ta livet sitt og mitt, for så forbanna var han. Så tok han bort tv boksen og alt .

Det der er ikke normal oppførsel, og det vet du. Det kommer nok ikke til å bli noe bedre med tiden, men det vet du også.

Er det noe poeng i å bli værende i et sånt forhold? (Hint: Nei, det er det ikke.) Benytt anledningen til å pakke sakene dine. Ta ansvar for ditt eget liv, og la ham ta ansvar for sitt.

[AnonymBruker]

Hvor bor du, Ts?

[Gjest trist]

Østfold

[AnonymBruker]

Østfold

Ring opplysningen da, og få nr. til nærmeste krisesenter så ringer du dem. Der vil du få hjelp.

[AnonymBruker]

På krisesenterne er det snille folk, som har hørt lignende historier fra mange. Vær snill med deg selv og ring noen og fortell, hvem som helst. Det fortjener du. Lykke til!