Alkoholiker..

[AnonymBruker]

Uææ. Siden jeg har starta denne tråden, må jeg vel svare. Tanken på å gå edru resten av livet- akkurat nå skremmer det meg ikke. Alternativet må være så mye verre. Jeg bestilte bøkene til AA for noen år siden, og har lest litt i dem, selv om de er pakket ned nå. Der sto det at alkoholisme er en progressiv sykdom. Og DET skremte meg.

Så jeg har skjønt at det bare går en vei. At det bare er et tidsspørsmål før det blir riktig ille. De siste åra har det vært et slit med å hamstre nok vin, å organisere dagene sine, jobben sin osv, så det alltid er rom for drikking. Planlegging er alt. Og å finne på unnskyldninger for alt man ikke stiller opp på.

Akkurat som jeg ikke har tid til å være "meg" lenger. Bruker det meste av krefter på å opprettholde denne destruktive greia. Jeg tenker at all personlig utvikling har stoppet opp! Og det skjedde nesten uten at jeg merket det! Nå sitter man liksom bare og dagdrømmer om alt en skulle ha gjort, og får ikke utretta stort.

Tror jeg tenker litt sånn; er redd for ikke å bli tatt alvorlig, at fastlegen min skal fnyse, at jeg er for ressurssterk, dette klarer du sikkert fint på egen hånd..det er skrekken. Kanskje hun bare sykmelder meg, eller gir meg sovetabletter. Har vel en forventning om at man må være helt vrak for å få hjelp. Og dit vil jeg ikke! Jeg vil beholde litt sjølrespekt, hvis det går an.

Når er man egentlig blitt alkoholiker? Når det er blitt et problem for deg sjøl, mener jeg. Når du syns du ikke mestrer alkoholbruken, når alkoholen bestemmer, og ikke du. Det er lenge siden jeg var den som ravet rundt. De siste årene har det vært mye kostbar reserva-vin. Det er jo akseptert. Og dagen derpå føler jeg aldri trang til å drikke. Men når det går 2 dager, så får jeg et fysisk, nesten tvangsmessig behov, jeg må. Det er forferdelig, jeg hater det.

Midt oppi denne suppa har jeg erkjent at jeg har utvikla en medavhengighet. Samboeren min har drevet med dop de siste åra, for det meste bak min rygg. Det har vært et kjør uten like, og jeg har ikke skjønt hva som har forgått, før jeg fikk en knekk her i vinter. Nå har jeg vært alene et par måneder og hatt mye tid til å tenke meg om. På grunn av at alt fokuset har vært på ham, så har alkoholproblemene mine utviklet seg uten at jeg har brydd meg noe særlig. Det har vært en trøst, noe som var "mitt", noe som nesten ikke syntes, fordi han tok all plassen.

Ja, hvorfor skriver jeg alt dette, egentlig. Dette er vel ikke noe psykolog-forum heller. Jeg bare tenker at det er tusenvis av mennesker som jeg. Med enda verre problemer. Men det er også tusenvis av mennesker som har det bedre! Og jeg vil være en av dem! Jeg pleier å si at den enkleste ting i verden er å ha et miserabelt liv. Det kan alle klare.

En ting skal du virkelig ha, og det er at virker å være veldig oppegående og reflektert på dette.

Jeg tror virkelig du har all forutsetning for å lykkes - du lyver ikke for deg selv, du viser vilje til å sette deg inn i problematikken.

Men jeg lurer på en ting: er du fortsatt i dette forholdet? Innser du realiteten ved å stoppe din egen avhengighet - at du må kutte ut dette forholdet og venner med samme type problem for å ikke havne i avhengigheten igjen?

Ja, det finnes mange andre mennesker med andre problemer. Men det er ingen grunn til å ignorere sine egne.

Jeg vil så gjerne at du skal ringe!

Jeg kan som sagt ikke gi deg så mange råd ifht å være i situasjonen selv. Men jeg har vokst opp med rusmisbrukere, flere i nær familie er aktive medlemmer av både AA og NA - og har vært det i mange, mange år.

Og som jeg nevnte er det også nærtstående som drakk faktisk mindre enn deg - og døde av det. Du må bare forstå at dette faktisk ikke bare gjelder livskvalitet - men livet ditt bokstavelig talt.

De har vakttjeneste idag mellom 18-22, og telefonnummeret er på hjemmesidene deres.

[Gjest Indra]

[

Kontakt AA. Dette får du til om du ønsker det. Jeg skjønner at det virker vanskelig og du skal huske på at alkohol er en av de sterkeste rusgiftene man kan bli avhengig av. Men, du kan slutte å drikke om du bestemmer deg for det!

[OPIgirl]

Skjønner når jeg leser dette at det er flere alkoholikere der ute som ikke kjenner til problemet sitt...

Man har seriøst ett problem hvis man MÅ drikke flere ganger i uken! Man har faktisk ett problem hvis man MÅ drikke hver helg!

Nå må folk slutte å forhærlige alkohol. Alkohol er gift, og utrolig skadelig!

Kunne ikke vært mere enig.

[AnonymBruker]

Ærlig talt, jeg hadde ikke satt meg ned og skrevet dette innlegget hvis jeg ikke definerte meg som en alkoholiker. Og ja, en kan godt være alkoholiker uten å være full hele tiden. Det er vel de færreste som klarer å drikke absolutt hele tiden.

En kan godt være alkis og ha jobb, venner, familie, hytte og båt! Reise på ferie 3 ganger i året og stille nysminket hver morgen. Det er ikke mange alkoholikere som ligger på en benk i parken. De fleste sitter hjemme i sofaen.

Jeg etterspurte egentlig kontakt med andre i samme situasjon, jeg ønsker ikke råd fra en som har full kontroll på alkoholkonsumet sitt, og som syns jeg dømmer meg sjøl litt vel hardt. Spørsmålet om "blir årsaken til drikkingen borte fordi om du slutter å drikke" er helt irrelevant for meg. Likedan "Tror du det blir bedre hvis du slutter å drikke?" Ja, jeg tror det. Alternativet er at jeg kjører resten av livet mitt i dass og dauer som 50-åring eller noe.

Jeg kjenner bare at jeg ble rasende når jeg skumleste noe av det som er svart her på innlegget mitt. Kom til å tenke på noe som en advokat sa i kjølvannet av 22.juli; at blogger og anonyme diskusjonsfora på nettet er samfunnets avløpsrør.

Jeg trenger kvalifisert hjelp, og sliter helt enormt med å ta den telefonen. Jeg har hatt problemer i over 20 år.

Hjertelig takk til alle som har engasjert seg.

Det finnes kvinnegrupper innenfor Na. Du kan kontakte Aa eller Na, et rusproblem er et rusproblem. Hvis du er usikker, kan du spørre om å møte en i Aa/Na før første møte slik at du har en å gå sammen med. Jeg vet ikke om det er mulig, men jeg fikk til en slik avtale.

Uææ. Siden jeg har starta denne tråden, må jeg vel svare. Tanken på å gå edru resten av livet- akkurat nå skremmer det meg ikke. Alternativet må være så mye verre. Jeg bestilte bøkene til AA for noen år siden, og har lest litt i dem, selv om de er pakket ned nå. Der sto det at alkoholisme er en progressiv sykdom. Og DET skremte meg.

Så jeg har skjønt at det bare går en vei. At det bare er et tidsspørsmål før det blir riktig ille. De siste åra har det vært et slit med å hamstre nok vin, å organisere dagene sine, jobben sin osv, så det alltid er rom for drikking. Planlegging er alt. Og å finne på unnskyldninger for alt man ikke stiller opp på.

Akkurat som jeg ikke har tid til å være "meg" lenger. Bruker det meste av krefter på å opprettholde denne destruktive greia. Jeg tenker at all personlig utvikling har stoppet opp! Og det skjedde nesten uten at jeg merket det! Nå sitter man liksom bare og dagdrømmer om alt en skulle ha gjort, og får ikke utretta stort.

Tror jeg tenker litt sånn; er redd for ikke å bli tatt alvorlig, at fastlegen min skal fnyse, at jeg er for ressurssterk, dette klarer du sikkert fint på egen hånd..det er skrekken. Kanskje hun bare sykmelder meg, eller gir meg sovetabletter. Har vel en forventning om at man må være helt vrak for å få hjelp. Og dit vil jeg ikke! Jeg vil beholde litt sjølrespekt, hvis det går an.

Når er man egentlig blitt alkoholiker? Når det er blitt et problem for deg sjøl, mener jeg. Når du syns du ikke mestrer alkoholbruken, når alkoholen bestemmer, og ikke du. Det er lenge siden jeg var den som ravet rundt. De siste årene har det vært mye kostbar reserva-vin. Det er jo akseptert. Og dagen derpå føler jeg aldri trang til å drikke. Men når det går 2 dager, så får jeg et fysisk, nesten tvangsmessig behov, jeg må. Det er forferdelig, jeg hater det.

Midt oppi denne suppa har jeg erkjent at jeg har utvikla en medavhengighet. Samboeren min har drevet med dop de siste åra, for det meste bak min rygg. Det har vært et kjør uten like, og jeg har ikke skjønt hva som har forgått, før jeg fikk en knekk her i vinter. Nå har jeg vært alene et par måneder og hatt mye tid til å tenke meg om. På grunn av at alt fokuset har vært på ham, så har alkoholproblemene mine utviklet seg uten at jeg har brydd meg noe særlig. Det har vært en trøst, noe som var "mitt", noe som nesten ikke syntes, fordi han tok all plassen.

Ja, hvorfor skriver jeg alt dette, egentlig. Dette er vel ikke noe psykolog-forum heller. Jeg bare tenker at det er tusenvis av mennesker som jeg. Med enda verre problemer. Men det er også tusenvis av mennesker som har det bedre! Og jeg vil være en av dem! Jeg pleier å si at den enkleste ting i verden er å ha et miserabelt liv. Det kan alle klare.

Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver, men forskjellen er at familie og venner vet at jeg sliter med alkohol. I perioder er jeg edru og livet er så mye enklere og fylt med mer glede. I drikkeperiodene virker alt uoverkommelig og da er det lett å ta et glass for å minske stresset. Jeg drikker nok mer enn deg når jeg drikker selv om jeg sjelden er synlig full. Periodene kan vare i måneder og uker. Samboeren har samme problem og jeg er også medavhengig i tillegg til å slite selv. Nå er jeg engstelig for at han drikker siden vi sprakk på mandag og også drakk i går. Men jeg går ikke fra han. Det vil si at jeg ønsker å skjerme meg hvis han er på "kjøret" igjen. Han er mer langtkommen enn meg og klarer sjelden bremse inntaket. Det drikkes til flaska er tom. Heldigvis er han ikke bråkete, men det hender vi misforstår hverandre og har en liten krangel når vi er alkoholpåvirket. Det i seg selv er bekymringsverdig, hvis vi fortsetter står forholdet i fare.

Jeg vet alt om å hamstre og bruke energi på å trygge seg med drikkevarer. Det tar mye energi og skaper mye usikkerhet, søvnløse netter, angst og et dårlig selvbilde. Jeg håper du ringer Aa /Na igjen og tar steget. Husk at de kjenner problemet og de fleste er i full jobb og er omtrent som vanlig, men med et alkoholproblem.

[Gjest Bond]

Tråden delt. Diskusjonen om lsd og alkoholisme kan finnes her

Bond, mod

[AnonymBruker]

Hei igjen,TS.

AB over her igjen. Vil bare fortelle deg at jeg måtte til lege for et par uker siden pga. bronkitt. Det ble tatt en hel haug med blodprøver, og etter oppfølgingstime hos legen, skal jeg nå sendes til CT. De ser det på blodprøvene om man har unormale verdier, og selv om legen ikke ville si noe før jeg har vært på CT, så VET jeg at han mistenker alkoholproblemer...

Han ville kjenne på magen min (selv om magen aldri har vært noe tema når jeg har oppsøkt ham), antakeligvis med tanke på problemer med lever/nyrer.

Vi kommer aldri til å holde dette skjult i all evighet, selv om jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å innrømme for legen mer enn max 2 glass vin pr. dag...

[AnonymBruker]

Hei igjen,TS.

AB over her igjen. Vil bare fortelle deg at jeg måtte til lege for et par uker siden pga. bronkitt. Det ble tatt en hel haug med blodprøver, og etter oppfølgingstime hos legen, skal jeg nå sendes til CT. De ser det på blodprøvene om man har unormale verdier, og selv om legen ikke ville si noe før jeg har vært på CT, så VET jeg at han mistenker alkoholproblemer...

Han ville kjenne på magen min (selv om magen aldri har vært noe tema når jeg har oppsøkt ham), antakeligvis med tanke på problemer med lever/nyrer.

Vi kommer aldri til å holde dette skjult i all evighet, selv om jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å innrømme for legen mer enn max 2 glass vin pr. dag...

Selv om du vet at legen er klar over at du drikker langt mer og sannsynligvis vet godt at du har gjort dette over lang tid?

Er det skammen ovenfor deg selv som gjør at du lyver selv ovenfor fastlegen?

[AnonymBruker]

Jeg er glad jeg fant denne tråden. Innsett at mitt eget forbruk er for høy også nå. En vane som har gått litt for langt. Det har blitt til at det ikke er kos uten vin på en måte. Veldig lite kreativt, og når jeg drikker drikker jeg til flaska er tom, nesten alltid. Skal prøve å fikse opp i dette selv. Er veldig skeptisk til AA, har følelsen av at de har et livssyn i bunn som ikke er i nærheten av mitt. Jeg tror jeg kan klare dette selv, lykke til til dere andre og!

[AnonymBruker]

Uææ. Siden jeg har starta denne tråden, må jeg vel svare. Tanken på å gå edru resten av livet- akkurat nå skremmer det meg ikke. Alternativet må være så mye verre. Jeg bestilte bøkene til AA for noen år siden, og har lest litt i dem, selv om de er pakket ned nå. Der sto det at alkoholisme er en progressiv sykdom. Og DET skremte meg.

Så jeg har skjønt at det bare går en vei. At det bare er et tidsspørsmål før det blir riktig ille. De siste åra har det vært et slit med å hamstre nok vin, å organisere dagene sine, jobben sin osv, så det alltid er rom for drikking. Planlegging er alt. Og å finne på unnskyldninger for alt man ikke stiller opp på.

Akkurat som jeg ikke har tid til å være "meg" lenger. Bruker det meste av krefter på å opprettholde denne destruktive greia. Jeg tenker at all personlig utvikling har stoppet opp! Og det skjedde nesten uten at jeg merket det! Nå sitter man liksom bare og dagdrømmer om alt en skulle ha gjort, og får ikke utretta stort.

Tror jeg tenker litt sånn; er redd for ikke å bli tatt alvorlig, at fastlegen min skal fnyse, at jeg er for ressurssterk, dette klarer du sikkert fint på egen hånd..det er skrekken. Kanskje hun bare sykmelder meg, eller gir meg sovetabletter. Har vel en forventning om at man må være helt vrak for å få hjelp. Og dit vil jeg ikke! Jeg vil beholde litt sjølrespekt, hvis det går an.

Når er man egentlig blitt alkoholiker? Når det er blitt et problem for deg sjøl, mener jeg. Når du syns du ikke mestrer alkoholbruken, når alkoholen bestemmer, og ikke du. Det er lenge siden jeg var den som ravet rundt. De siste årene har det vært mye kostbar reserva-vin. Det er jo akseptert. Og dagen derpå føler jeg aldri trang til å drikke. Men når det går 2 dager, så får jeg et fysisk, nesten tvangsmessig behov, jeg må. Det er forferdelig, jeg hater det.

Midt oppi denne suppa har jeg erkjent at jeg har utvikla en medavhengighet. Samboeren min har drevet med dop de siste åra, for det meste bak min rygg. Det har vært et kjør uten like, og jeg har ikke skjønt hva som har forgått, før jeg fikk en knekk her i vinter. Nå har jeg vært alene et par måneder og hatt mye tid til å tenke meg om. På grunn av at alt fokuset har vært på ham, så har alkoholproblemene mine utviklet seg uten at jeg har brydd meg noe særlig. Det har vært en trøst, noe som var "mitt", noe som nesten ikke syntes, fordi han tok all plassen.

Ja, hvorfor skriver jeg alt dette, egentlig. Dette er vel ikke noe psykolog-forum heller. Jeg bare tenker at det er tusenvis av mennesker som jeg. Med enda verre problemer. Men det er også tusenvis av mennesker som har det bedre! Og jeg vil være en av dem! Jeg pleier å si at den enkleste ting i verden er å ha et miserabelt liv. Det kan alle klare.

Kjenner godt til ditt problem utifra familie. Gå til legen,legg saken på bordet. Legen vil ta deg alvorlig. Det er de ressurssterke som kan skjule problemet lengst. Si til legen som det er,hvor mye du drikker osv.

Man kan godt fungere i jobb,men det stopper opp en dag. kroppen vil uansett forfalle på et vis. Det ytre ser du først,desverre så ser man ikke de indre skader.

Jeg har vært gift med en slik som deg. Selv om han trodde alt fungerte,så merket familien med åra at det gjorde det ikke. Det skapte angst. personen er i dag ufør pga det stadige alkoholinntaket.

Personen brukte mye energi til tanken rundt dette. Belønningsordet er sentralt her. Skaffe alkohol osv.

Desverre så innså ikke personen, og ville ikke skaffe hjelp.

Du har alt å vinne på å søke hjelp