Tips, innspill, råd til legging/nattpupp

[O'hara]

Da går jeg til innkjøp av pute i dag, greit å ha det i hus.

Prøver fra mandag av med å egge henne, hvertfall i starten, i egen seng. Og krysser fingrene for at det går bedre enn hva det har gjort.

Noen tips til det?

Jeg har tidligere lagt henne i sengen, og ligget i seng i samme rom 1-3 meter unna, og sunget. Det å ta henne opp og trøste henne for så og legge henne ned, har ikke fungert så bra, synes jeg. Hun slutter og skrike med en gang jeg tar henne opp, men så fort jeg skal til å legge henne ned igjen så vrir hun seg rundt i armene mine og hylgriner febrilsk??

Så, jeg har også latt henne gråte litt i sengen og sunget, men synes kanskje ikke det er helt optimalt...

Og ja, jeg vet at man burde finne en strategi og holde seg til den, men jeg prøver å finne ut hva som fungerer best for henne...

Hvorfor kan ikke disse ungene komme med en bruksmanual??

[beige]

du trenger ikke la henne ligge i senga si å hylgrine helt til hun sover. gå inn til henne med jevne mellomtom, legg henne ned i senga, si god natt på nytt, og gå ut igjen. gjenta dette til hun sover. da vil hun ikke tro at hun blir etterlatt alene, hvis det er problemet.

slik må du sikkert holde på en periode, før hun legger seg til ro uten å hyle.

[O'hara]

Nei, jeg lar henne aldri være helt alene når hun gråter!!

Men jeg sitter i samme rom, så hun vet jeg er der.

[Gjest mamma]

Jeg ville bare ha fortsatt med nattamming og latt henne ligge i min seng, jeg. Som du sier, er det ikke noen bestemt grunn til at hun må nattavvennes akkurat nå. Jeg synes ikke du behøver å ha dårlig samvittighet eller tenke at du har laget problemer ved å la henne sove med deg og få pupp om natten - begge deler er positive, sunne og fine ting.

Jeg synes ikke hun høres ut som hun spiser lite, så det ser ikke ut som ammingen går for mye utover annen mat. Legging i en time er ikke så unormalt i den alderen. Og det kan hende det vil være greiere for henne å sove i sin egen seng og slutte med pupp på et annet tidspunkt, det høres helt klart ikke ut som det er tiden nå. Har hun vondt i ettårsjeksler eller noe? Eller det kan være et utviklingssprang som gjør at hun trenger litt ekstra kos nå. Det er i hvertfall ikke noe galt med å fortsette å amme om natten eller samsove.

Du trenger ikke å pusse tennene hennes etter ammingen om kvelden, det holder at du pusser dem før. Morsmelk gir ikke hull i rene tenner. Da kan du kanskje amme henne i søvn, så slipper du den lange leggeseansen.

Det jeg gjorde med min gutt var å amme ham i søvn hver kveld og la ham få pupp når han ville om natten. Det var ikke noe problem. Jeg lot ham velge selv når han ville begynne å sove i sin egen seng, og det ville han fra 4-årsalder. Nattavvenning gjorde vi da han var 2,5 år uten problemer. Han har ikke hatt hull i tennene, og han legger seg greit og sovner fort (uten at jeg er i rommet) og elsker senga si.

[helenaa]

Det høres ikke hyggelig ut, og du må selvsagt selv vurdere hva som er best og verst med tankt på å fortsette som før eller ta "kampen".

Jenta vår (som jo er nesten like stor som din) har en tendens til å bli skikkelig sint på meg når hun ikke får viljen sin. Det nærmer seg hysteri, og jeg tenker at det er noe virkelig galt. Men så kommer pappaen og etter 1 min er hun stille og sovner... Som du forstår har jeg ingen gode råd, men forteller dette så du skal vite at det kan være ganske normalt med hyling. Hos oss er det i alle fall ikke uttrykk for utrygghet, men for sinne. Du får vurdere hvordan det er hos dere.

Vi skal forrsten slutte med morgenpupp nå, så hvis det er noen trøst, så er vi to som må takle en del sinne de nærmeste dagene...

[O'hara]

Mulig hun sliter med tenner.

Jeg har ammet henne som smertestillende i steden for paracet, tenker at amming er bedre? Hun har bare fire tenner, så jeg tror definitivt at hun til dels plages med tenner. De burde jo ha kommet for lenge siden..

Ikke går hun heller, men er på nippet, så mulig hun sliter med mye og tenke på?

Jeg ammer henne før jeg legger henne og pusser tennene etterpå. På den måten får hun hvertfall en tid med rene tenner, og pusser de om morgenen også.

Men nei, ammingen er ikke et stort problem når det er 1-2 ganger om natten, men når hun ligger på meg konstant i 3-4 timer så er det mer enn litt slitsomt...

Og, slik det er nå, så kan vi bare glemme at andre passer henne og vi stikker ut på egen hånd, så ja, litt egosime ute og går her også. Det hadde vært greit å kunne stikke på kino eller noe, og bare være kjærester..

Samtidig så er jeg ikke slik at jeg vil leve som før etter å ha fått unger, vi tilpasser oss henne fordi vi har muligheten til det, og legger opp til at hun skal ha det best mulig. Men hun trenger også foreldre som er kjærester...

[O'hara]

Det høres ikke hyggelig ut, og du må selvsagt selv vurdere hva som er best og verst med tankt på å fortsette som før eller ta "kampen".

Jenta vår (som jo er nesten like stor som din) har en tendens til å bli skikkelig sint på meg når hun ikke får viljen sin. Det nærmer seg hysteri, og jeg tenker at det er noe virkelig galt. Men så kommer pappaen og etter 1 min er hun stille og sovner... Som du forstår har jeg ingen gode råd, men forteller dette så du skal vite at det kan være ganske normalt med hyling. Hos oss er det i alle fall ikke uttrykk for utrygghet, men for sinne. Du får vurdere hvordan det er hos dere.

Vi skal forrsten slutte med morgenpupp nå, så hvis det er noen trøst, så er vi to som må takle en del sinne de nærmeste dagene...

Jeg ammer henne ikke på dagtid, og det går veldig greit, men bare nevn ordet pupp til henne og hun blir helt vill...

Ja, det er en porsjon viljestyrke i disse små..

Må bare bli imponert over det!

Her kan hun legge seg ned og hylgrine om hun ikke får viljen sin, men hun er faktisk hakket verre sammen med pappaen enn med meg.

Og jeg aner ikke hva jeg synes er best/verst egentlig. På en måte tenker jeg at hun ikke er klar for denne endringen enda, men muligens vil være det senere, på den andre siden så er jeg redd det akselerer seg og blir verre? Jeg vet ikke, og jeg synes det er vanskelig og finne ut hva man skal gjøre og hvordan.

Samtidig må jeg jo le også..

I går som sagt, så holdt hun seg for ørene når jeg sang for henne, og ropte mamma inn i babycallen, og så på meg som om jeg var hennes mammas vonde tvilling...

Endret 7. mars 2012 av O'hara

[flickan]

Det virker på meg som om dere er litt usikre på hele situasjonen og at dette overføres til barnet. Jeg tror dere må bestemme dere for at dere skal gjennomføre noen tiltak nå, og at dere må være trygge på at dere klarer det. Dere må også være trygge på at dette ikke er skadelig for barnet, men til det beste for dere alle. Det virker som om status quo begynner å tære på deg, og da er det nødvendig med endringer, selv om frøkna kanskje ikke synes det er optimalt.

Her er hvordan jeg ville prøvd å gått frem hvis skriking ikke er et alternativ, (jeg er imot ferber selv, men har nok noe høyere toleranse for gråt enn mange andre her inne når barnet begynner å bli på din alder),

Sett en god stol helt inntil sengen hennes, Og sett deg i den når hun skal legges. Ikke ta henne opp, men trøst henne fra siden. Og da sier jeg nærmest uansett hvor mye hun skriker. Jeg nekter å tro at barnet er direkte redd når far eller mor står rett ved siden av og stryker på barnet (hvis hun tillater det, det kan hende det gjør det verre) Hun er nok meget frustrert, men neppe direkte redd. I så fall er det deres oppgave å vise at det ikke er noe å være redd for ved å trøste og være trygge på at dette er bra. Hvis hun turner, osv legg henne rolig ned og si at nå skal hun sove. Gjenta om nødvendig 100 ganger. Sitt der til hun sover, og litt til. Hvis hun våkner om natten, gå inn til henne og fortell at dere er der, men ikke ta henne opp, sitt der til hun sovner igjen. Trøst gjerne masse fra siden. Tilby flaske med vann istedenfor pupp. Jeg vil sterkt anbefale at mannen tar de første nettene pga dette med pupp. La den som skal ta "vakten" sove på ettermiddagen, sånn at den er rustet til en tøff natt. Vær selv trygg på at dere gjør noe som er bra for barnet (innfører gode søvnvaner).

Nå kommer et forslag som sikkert vil få mange til å steile: Hvis hun gråter veldig, og du synes det er fryktelig vanskelig, bruk ørepropper sånn at lyden ikke blir så intens. Jeg tror at når hun gråter, så blir du stresset og usikker, og så overfører du dette til barnet. Hvis lyden døyves noe, kanskje klarer du å beholde roen bedre, og barnet vil merke at du er tryggere.

Det kan hende dette tar maange timer de første kveldene og lite søvn gjennom natten. Men ikke gi opp!

Etter kanskje 3 dager med stolen helt inntil, flytt den bittelitt unna. Nok til at du ikke kan ta på henne om du sitter tilbakelent, men nærme nok til at dere rekker henne om du strekker deg frem. Flytt den deretter litt lenger unna hver dag, til dere sitter utenfor døren, men fortsatt så hun kan se dere. Etterhvert flytt dere ut av synsfeltet mens hun fortsatt er våken men rolig, sånn at dere kan snakke til henne, og raskt komme inn i synsfeltet hvis hun bli urolig.

Innfør et par-tre uker unntakstilstand for å få på plass gode rutiner og legg bort alle andre planer.

[O'hara]

Det tror jeg du kan ha rett i flickan.

Jeg er usikker, for jeg vet regelrett ikke hva jeg selv synes er "riktig".

På mange måter har jeg nok vært for ettergivende med tanke på nattamming og samsoving. Mye grunnet at jeg synes det er koselig (ikke nattammingen), og at jeg er ganske sikker på at hun kommer til å bli vårt eneste barn.

Altså, jeg prøver ikke å gjøre henne til baby lengst mulig, jeg er opptatt av at hun skal greie seg selv og hun spiser alene og gjør en hel del ting på egen hånd.

Men, det er det at denne tiden går utrolig fort, og jeg synes det er litt koselig å våkne opp sammen med henne..

Mannen er bortreist i ett par uker til.. Men jeg tenker jeg legger henne i egen seng, og så eventuelt tar henne opp i egen seng på natta?

[Sushi]

Har nok ingen råd, men vil bare si lykke til og følge med på tråden din. Jenta vår er litt yngre enn din, men det virker som de har noenlunde samme temperament Vi vurderer å nattavvenne ganske snart, men jeg gruer meg, fordi jeg som deg takler hysterisk skriking veldig dårlig. Ørepropper hørtes egentlig ikke så dumt ut...

Endret 7. mars 2012 av Sushi

[flickan]

Det tror jeg du kan ha rett i flickan.

Jeg er usikker, for jeg vet regelrett ikke hva jeg selv synes er "riktig".

På mange måter har jeg nok vært for ettergivende med tanke på nattamming og samsoving. Mye grunnet at jeg synes det er koselig (ikke nattammingen), og at jeg er ganske sikker på at hun kommer til å bli vårt eneste barn.

Altså, jeg prøver ikke å gjøre henne til baby lengst mulig, jeg er opptatt av at hun skal greie seg selv og hun spiser alene og gjør en hel del ting på egen hånd.

Men, det er det at denne tiden går utrolig fort, og jeg synes det er litt koselig å våkne opp sammen med henne..

Mannen er bortreist i ett par uker til.. Men jeg tenker jeg legger henne i egen seng, og så eventuelt tar henne opp i egen seng på natta?

Det høres ut som en grei idé Har du prøvd å ha sengen hennes på deres soverom, helt inntil sengen deres. Da kan dere sove sammen uten å samsove.

[O'hara]

Jeg tenker jeg skal la henne bli vant til å sove på sitt eget rom..?

Har en ekstra seng der inne, så jeg tenker jeg legger meg der, og så går vi inn i den andre sengen på natten når hun våkner.

Sushi.. Jeg synes det er helt grusomt å høre på, så når mannen har lagt henne så går jeg i kjelleren og lukker dørene... Hører ikke noe da. Og på nettene ligger jeg da på et annet rom, og jeg sover så tungt at jeg lever lykkelig uviten om at hun har hylgrenet 10 ganger i løpet av natta..

Men!

Det er bra med viljestyrke!!

...skulle bare ønske hun ikke nødvendigvis viste den når jeg ikke vil det...

[onyx]

Jeg ville begynt med å la henne bli vant til å sove i egen seng og så flyttet på eget rom etterhvert. Mulig jeg har valgt minste motstands vei med mine tvillinger, men her har skriking etc aldri vært et alternativ fordi da har jeg ikke en skrikende unge, men to...

[O'hara]

Det skjønner jeg godt onyx!

Hvordan har du gjort det da? Sover de nå i egen seng, eller sover de sammen?

Ammer du om nettene enda, eller?

[flickan]

Jeg og tenkte at siden du er alene i et par uker nå, og du liker å våkne med henne sammen med deg, så kanskje er det like greit å bruke den tiden på å få henne til å sove i egen seng, og muligens venne av nattpuppen.

Men du kjenner selvsagt best selv hva som er riktig for deg

Jeg tror uansett hva du velger å gjøre nå, så er det viktig at du klarer å stå løpet ut. Det ser ut til at dere har prøvd mye forskjellig, men gitt opp gang etter gang. Dette er nok ikke heldig for da sender dere veldig mixede signaler til snuppa og gjør det vanskelig når dere prøver noe nytt nesten uansett hva det er. Hvis du bestemmer deg for å legge henne i egen seng, på eget rom, så gjør det. Finn den måten som passer deg, men ikke legg henne i din seng (før evt når hun våkner for nattpupp, siden du ønsket det)

Husk at det er uendelig mye kjærlighet i et nei også.

Endret 7. mars 2012 av flickan

[O'hara]

Søren og!

Jeg synes det er vanskelig!!

Jaja, det blir neppe lettere med årene

Tenker jeg nå skal fortelle henne, og meg selv, at hun skal i egen seng fra mandag av. Men er det dumt å ta henne oppi vår seng på natten da?? Jeg får jo uansett ikke avvent henne, og selv om hun får pupp så får jeg henne ikke over i egen seng etter hun har våknet. Det har jeg forsøkt flere ganger uten hell.

[onyx]

Det skjønner jeg godt onyx!

Hvordan har du gjort det da? Sover de nå i egen seng, eller sover de sammen?

Ammer du om nettene enda, eller?

Altså, jeg skrev et innlegg om det tidligere, men jeg kan godt gjenta meg selv. Jeg hadde de sammen i en seng i begynnelsen. Skrudde av langside på sprinkelsenga og hadde den helt inntil min side av senga (praktisk med amming og nattevåk, men når man helst vil ha egen seng i fred... de sov tross alt oppå oss de to første månedene.). Etterhvert fikk de egne senger når de forstyrret hverandre, fortsatt "bedside" men da fikk mannen den ene tvillingen. Så etterhvert som de ble mobile kom langsidene på igjen og sengene ble flyttet vekk fra vår seng, men fortsatt på samme rom. Etterhvert flyttet vi ut av soverommet (praktiske årsaker, ellers hadde jeg flyttet ungene om det andre rommet hadde vært egnet). Det var veldig uproblematisk å få de over i egne senger når det gikk så gradvis, så jeg synes det er verdt et forsøk. Om du har en voksenseng på barnerommet nå kan du jo kanskje sove der og ha henne bedside der i noen uker for å få en myk overgang?

Nattammingen sluttet de med helt av seg selv, ganske så uventet faktisk, rundt 14-15 måneder. Var sikker på at det ville bli en kamp...

[Vera Vinge]

Jeg har, som du vet, ingen råd ut fra egne erfaringer. Men jeg syns flickan kommer med flere gode råd, spesielt det med at du bør legge en detaljert plan og gjennomføre den. Det vil kanskje fort kunne gjøre situasjonen verre om du prøver litt forskjellig. Sikkert lurt å gi seg selv en frist for hvor lenge man skal prøve før man evaluerer og evt. bytter metode.

Samtidig må jeg jo le også..

I går som sagt, så holdt hun seg for ørene når jeg sang for henne, og ropte mamma inn i babycallen, og så på meg som om jeg var hennes mammas vonde tvilling...

Jeg må si hun høres veldig sjarmerende ut da, om det er lov å si det.

[flickan]

Søren og!

Jeg synes det er vanskelig!!

Jaja, det blir neppe lettere med årene

Tenker jeg nå skal fortelle henne, og meg selv, at hun skal i egen seng fra mandag av. Men er det dumt å ta henne oppi vår seng på natten da?? Jeg får jo uansett ikke avvent henne, og selv om hun får pupp så får jeg henne ikke over i egen seng etter hun har våknet. Det har jeg forsøkt flere ganger uten hell.

Jeg tror det går bra om du gjør det på natten, etter at hun har sover flere timer i egen seng først.

[O'hara]

Altså, jeg skrev et innlegg om det tidligere, men jeg kan godt gjenta meg selv. Jeg hadde de sammen i en seng i begynnelsen. Skrudde av langside på sprinkelsenga og hadde den helt inntil min side av senga (praktisk med amming og nattevåk, men når man helst vil ha egen seng i fred... de sov tross alt oppå oss de to første månedene.). Etterhvert fikk de egne senger når de forstyrret hverandre, fortsatt "bedside" men da fikk mannen den ene tvillingen. Så etterhvert som de ble mobile kom langsidene på igjen og sengene ble flyttet vekk fra vår seng, men fortsatt på samme rom. Etterhvert flyttet vi ut av soverommet (praktiske årsaker, ellers hadde jeg flyttet ungene om det andre rommet hadde vært egnet). Det var veldig uproblematisk å få de over i egne senger når det gikk så gradvis, så jeg synes det er verdt et forsøk. Om du har en voksenseng på barnerommet nå kan du jo kanskje sove der og ha henne bedside der i noen uker for å få en myk overgang?

Nattammingen sluttet de med helt av seg selv, ganske så uventet faktisk, rundt 14-15 måneder. Var sikker på at det ville bli en kamp...

Haha!

Selvsagt!

Beklager... Jeg fikk ikke med meg at det var fra deg..

Og, hun der "puppelina" som jeg har, ser ikke ut til å på noen måte ville synes at pupp er uinteressant..

Det er mer at hun regelrett lyser opp når ordet blir nevnt!