Mitt syn på barnevernet...

[Gjest made4u]

Jeg har sett mange tråder her på forumet hvor brukere har klaget på barnevernet og den jobben de gjør, derfor har jeg lyst å komme med mine betraktninger på det hele.

Selv er jeg en av barnevernsbarna, i åtte år bodde jeg på barnehjem fra jeg var 10 år til jeg var 18, møtte på den tiden mange andre barnevernsbarn jeg ble godt kjent med. Kan således si at jeg kan uttrykke meg på mange barnevernsbarn sine vegne i så måte.

Mange utenforstående møter meg med ord som "stakkars deg" etc. når dem får bli kjent med min skjebne, det er regelen heller enn unntaket at folk har vondt av meg og synes synd på meg når jeg forteller dem om min fortid... Sagt med andre ord så er både mitt og mange andre barnevernsbarn sitt inntrykk at mennesker vi møter tror vi har hatt det verre enn hva vi reelt har, for det er altså ikke slik at vi barnevernsbarn automatisk synes at vi har hatt det ille og at det er synd på oss, hva mange av oss reelt føler er at vi har vært heldige som ble fanget opp av barnevernet og at vi da fikk det bedre.

Hvorfor reagerer så mange på tallene for hvor mange det er som hentes fra sine foreldre hvert år? Det er slettes ikke noen ille tall, selv synes jeg og mange andre barnevernsbarn at tallet skulle vært høyere (ikke mindre slik mange foreldre skulle ønske), da ville flere fått det bedre enn hva tilfellet er hos sine foreldre.

Sier på ingen måte at det å bo i fosterhjem eller på barnehjem etc. er noen ideell situasjon, da det er det jo ikke. Intet hadde vært bedre enn at alle barn bodde hos sine foreldre. Dog lever vi ikke i en ideell verden, tidvis er dessverre alternativer en bedre løsning, ikke alle foreldre klarer å se sine barns behov.

Jeg er glad i og har et godt forhold til min mor, intet ondt om henne da hun betyr mye for meg, noen god mor har hun dog aldri vært for meg og mine søsken. Ingen av oss bærer dog vonde følelser til henne for det, snarere heller føler vi med henne og synes synd på henne for at hun aldri har klart å ivareta oss og har hatt nok med seg selv. At vi derfor kom på barnehjem var det eneste riktige, vi var heldige og ikke uheldige slik mange feilaktig tror, vi kom til noe bedre (ikke verre).

Mange foreldre svartmaler barnevernets jobb, det mener jeg tegner et helt galt bilde. Dog skjønner jeg foreldres skuffelse for å miste omsorgen for sine barn, men så sort som foreldre skal ha det til er det dog ikke, for mange kommer til noe bedre enn hva foreldrene kunne gitt dem. Kritikken foreldrene i så måte retter, mener jeg derfor er feilaktig og viser bare en side av saken. Det er foreldrenes stemme, som ikke alltid taler barnets behov (et behov heller ikke alle foreldre ser, dessverre). Derfor ønsker jeg med dette og være talerør for meg selv og mange andre barnevernsbarn som jeg kjenner, som synes vi var heldige.

Det blir for enkelt av foreldre å peke på feil i barnevernet, ikke alle skjebnene der går det like godt med - dog klandrer ikke nødvendigvis barnevernsbarn barnevernet for det heller. Barnevernsbarn snakker oftere om at barnevernet hentet dem for sent eller alle dem aldri hentet, heller enn å klandre barnevernet for alle som fikk hjelp men det ikke gikk så bra med. Jo da, vi vet at det ikke gikk så bra med alle barnevernsbarn - ikke nødvendigvis fordi dem var barnevernsbarn, da det like gjerne kan være fordi det ble reagert for sent... Så mørketall er det, det ville bare sett mye verre ut om det ikke var for et barnevern jeg synes gjør en grei og viktig jobb. Dessuten må man huske på at for mange av barnevernsbarna så er barnevernet nødt til å misslykkes rett og slett fordi barna ble oppfanget for sent, dessverre går det ikke bra med alle - dog er det INGEN argument for at barnevernet ikke skal fortsette med å redde barn fra noe enda verre (slik mange foreldre manipulerer andre til å tro).

Det er en grunn til at foreldre mister omsorgen for sine barn, og det er i de alle fleste tilfellene fordi det er snakk om alvorlig omsorgssvikt. Og da er intet bedre enn at dem fratas omsorgen, jo før jo bedre.

Hilsen en som er en heldig barnevernsgutt.

[AnonymBruker]

Det er veldig bra når barnevernsbarn føler det sånn som deg, fordi de fikk det bedre og de ble tatt vekk fra hjemmet av en grunn,

men de barna som føler det helt motsatt - de er det kanskje synd på?

Vet om en gutt som hadde aspergers og en jente som hadde add. De ble tatt fra hjemmene sine fordi barnevernet ikke skjønte at de hadde aspergers og add. De mente det var noe galt i hjemmene, selv om alle påpekte at det ikke var det. T.o.m. barna sa at de hadde det bra hjemme, men det var på skolen de slet.

Likevel ble de tatt fra hjemmene og plassert i barnhjem.

Etter flere år, ble de voksne og fikk diagnosene og fikk behandling og hjelp.

Det å bli tatt fra foreldre uten grunn, hadde gjort de redde og usikre. Barna hadde opplevd det å bli tatt fra trygge hjem som traumatisk og slet med det lenge i ettertid. I voksen alder sliter de veldig med seperasjonsangst. Spesielt gutten sliter med dette.

[kokkosmamma]

Jeg har sett mange tråder her på forumet hvor brukere har klaget på barnevernet og den jobben de gjør, derfor har jeg lyst å komme med mine betraktninger på det hele.

Selv er jeg en av barnevernsbarna, i åtte år bodde jeg på barnehjem fra jeg var 10 år til jeg var 18, møtte på den tiden mange andre barnevernsbarn jeg ble godt kjent med. Kan således si at jeg kan uttrykke meg på mange barnevernsbarn sine vegne i så måte.

Mange utenforstående møter meg med ord som "stakkars deg" etc. når dem får bli kjent med min skjebne, det er regelen heller enn unntaket at folk har vondt av meg og synes synd på meg når jeg forteller dem om min fortid... Sagt med andre ord så er både mitt og mange andre barnevernsbarn sitt inntrykk at mennesker vi møter tror vi har hatt det verre enn hva vi reelt har, for det er altså ikke slik at vi barnevernsbarn automatisk synes at vi har hatt det ille og at det er synd på oss, hva mange av oss reelt føler er at vi har vært heldige som ble fanget opp av barnevernet og at vi da fikk det bedre.

Hvorfor reagerer så mange på tallene for hvor mange det er som hentes fra sine foreldre hvert år? Det er slettes ikke noen ille tall, selv synes jeg og mange andre barnevernsbarn at tallet skulle vært høyere (ikke mindre slik mange foreldre skulle ønske), da ville flere fått det bedre enn hva tilfellet er hos sine foreldre.

Sier på ingen måte at det å bo i fosterhjem eller på barnehjem etc. er noen ideell situasjon, da det er det jo ikke. Intet hadde vært bedre enn at alle barn bodde hos sine foreldre. Dog lever vi ikke i en ideell verden, tidvis er dessverre alternativer en bedre løsning, ikke alle foreldre klarer å se sine barns behov.

Jeg er glad i og har et godt forhold til min mor, intet ondt om henne da hun betyr mye for meg, noen god mor har hun dog aldri vært for meg og mine søsken. Ingen av oss bærer dog vonde følelser til henne for det, snarere heller føler vi med henne og synes synd på henne for at hun aldri har klart å ivareta oss og har hatt nok med seg selv. At vi derfor kom på barnehjem var det eneste riktige, vi var heldige og ikke uheldige slik mange feilaktig tror, vi kom til noe bedre (ikke verre).

Mange foreldre svartmaler barnevernets jobb, det mener jeg tegner et helt galt bilde. Dog skjønner jeg foreldres skuffelse for å miste omsorgen for sine barn, men så sort som foreldre skal ha det til er det dog ikke, for mange kommer til noe bedre enn hva foreldrene kunne gitt dem. Kritikken foreldrene i så måte retter, mener jeg derfor er feilaktig og viser bare en side av saken. Det er foreldrenes stemme, som ikke alltid taler barnets behov (et behov heller ikke alle foreldre ser, dessverre). Derfor ønsker jeg med dette og være talerør for meg selv og mange andre barnevernsbarn som jeg kjenner, som synes vi var heldige.

Det blir for enkelt av foreldre å peke på feil i barnevernet, ikke alle skjebnene der går det like godt med - dog klandrer ikke nødvendigvis barnevernsbarn barnevernet for det heller. Barnevernsbarn snakker oftere om at barnevernet hentet dem for sent eller alle dem aldri hentet, heller enn å klandre barnevernet for alle som fikk hjelp men det ikke gikk så bra med. Jo da, vi vet at det ikke gikk så bra med alle barnevernsbarn - ikke nødvendigvis fordi dem var barnevernsbarn, da det like gjerne kan være fordi det ble reagert for sent... Så mørketall er det, det ville bare sett mye verre ut om det ikke var for et barnevern jeg synes gjør en grei og viktig jobb. Dessuten må man huske på at for mange av barnevernsbarna så er barnevernet nødt til å misslykkes rett og slett fordi barna ble oppfanget for sent, dessverre går det ikke bra med alle - dog er det INGEN argument for at barnevernet ikke skal fortsette med å redde barn fra noe enda verre (slik mange foreldre manipulerer andre til å tro).

Det er en grunn til at foreldre mister omsorgen for sine barn, og det er i de alle fleste tilfellene fordi det er snakk om alvorlig omsorgssvikt. Og da er intet bedre enn at dem fratas omsorgen, jo før jo bedre.

Hilsen en som er en heldig barnevernsgutt.

Så Bra for deg da =) Men det er likevell altid to sider av en sak. samboern min er også BV-barn og bodde hos fosterforeldre og barne hjem, men der var det gråv omsorgsvikt. så du var veldig heldig =)

[Gjest made4u]

Til deg AB som svarte først:

Nå har ikke barnas mening noe å si. Missforstå meg rett når jeg sier det.

En ting er hva barnet føler i situasjonen og mens dem er barn, en ganske annen ting er hvordan de ser det i ettertid.

Et barn som blir tatt fra foreldrene og skal plasseres et annet sted vet ikke i situasjonen sitt eget beste, ikke mens vedkommende er ung i alle fall. Selvfølgelig vil ingen barn flytte fra sine foreldre, selv om det er barnets beste. At barn protesterer i slike situasjoner og synes det er ille betyr derfor ingenting fordi barnet ikke makter å fatte egne behov.

Viktigere er det da hvordan "barnet" ser det hele som voksen, altså i ettertid. Først da kan "barnet" se sin situasjon i et greit lys. Som f.eks. jeg og mange av de barnevernsbarna jeg har bodd sammen med og fortsatt har god kontakt med. Felles for oss er at vi alle ser det annerledes nå som voksne, enn den gang da vi var barn.

Jeg kjenner veldig mange barnevernsbarn og har vært opptatt av dette, jeg kjenner flere solskinnshistorier enn ille skjebner for å si det slik. Å svartmale blir således skivebom spør du meg.

Dessuten er det ikke slik at alle dem det gikk ille med svartmaler barnevernet for at det ikke gikk bra, for mange opplever at ting gikk bedre etter at dem fikk hjelp, og er glad for det. De klager derfor ikke på at dem fikk hjelp og at det at dem ble hentet hjemmefra var feil de fleste av dem, snarere snakker dem oftere om at dem fikk hjelp så alt for sent. Ergo ville mange av dem ha hjelp og er glad for at dem fikk det, men dessverre kom hjelpen for sent.

Til kokkosmamma

Mulig din samboer var uheldig? Men det er også grunn til å spørre om han hadde hat det så mye bedre om ikke barnevernet grep inn?

Nå kjenner jeg ikke din samboers historie, men generelt vil jeg si at man finner flere solskinnshistorier enn hva man finner historier der det har gått ille med barnevernsbarn. De fleste får det altså bedre som barnevernsbarn, enn om de ikke var det - enkelthistorier der det ikke har gått så bra endrer ikke det selv om dem også finnes.

Man må også ta med i betraktningen at det ikke kan gå bra med alle barnevernsbarn, rett og slett fordi dem fanges opp for sent og fordi barnevernet fanger opp for få og det skal ganske mye til før barnevernet endelig i siste instans griper inn (ofte er det for sent i alle tilfeller). Å sammenligne barnevernsbarn med barn vokst opp i vellfungerende hjem kan man derfor ikke, det er ikke sammenlignbart (uten at det direkte er jobben barnevernet gjør sin feil, de gjør en god og viktig jobb).

---

Synes ikke argumentene dere kommer med er noe som tilsier at ikke barnevernet skal fortsette å gjøre den viktige jobben de gjør, som sagt blir det feil å peike på enkelthistorier for å tegne et bilde av noe negativt, når faktum er at vedtakene som fattes i sum representerer noe positivt.

Alt annet enn at foreldre som misslykkes i å ivareta barnas behov fratas foreldreansvaret blir feil, slik sette r ikke statistikken mørketall men snarere heller flere gode solskinnshistorier. Det ville sett så mye verre ut, dersom dem ikke grep inn.

[AnonymBruker]

Bra for deg at det gikk så bra, men for meg så var barnevernet ett langt helvete fyllt med overgrep, verbal vold og misbruk og som kasteball mellom forskjellige forsterfamilier og institusjoner. Siste fosterfamilien jeg bodde hos ( bodde der i 3 år ) ble jeg også seksuelt misbrukt av både fosterbroren og foster far. Ble man trodd? Nei. For jeg var ett barnevernsbarn og var derfor også en løgner som bare fant på ting. Skolen støttet kun barnevernets side og ingen gadd å sette seg ned for å høre ordentlig på meg. Jeg hater barnevernet fordi de ødela meg og gjorde at jeg idag sitter her i leiligheten min uten utdannelse og med en sterk angst for menn og spesielt institusjoner og rom med store tunge dører.

[AnonymBruker]

Bra for deg at det gikk så bra, men for meg så var barnevernet ett langt helvete fyllt med overgrep, verbal vold og misbruk og som kasteball mellom forskjellige forsterfamilier og institusjoner. Siste fosterfamilien jeg bodde hos ( bodde der i 3 år ) ble jeg også seksuelt misbrukt av både fosterbroren og foster far. Ble man trodd? Nei. For jeg var ett barnevernsbarn og var derfor også en løgner som bare fant på ting. Skolen støttet kun barnevernets side og ingen gadd å sette seg ned for å høre ordentlig på meg. Jeg hater barnevernet fordi de ødela meg og gjorde at jeg idag sitter her i leiligheten min uten utdannelse og med en sterk angst for menn og spesielt institusjoner og rom med store tunge dører.

Hvordan var det hos din virkelige familie, før du ble tatt bort av barnevernet?

[AnonymBruker]

Moren min var alenemor og alkoholiker samt hadde sosial angst, men ingenting av det hun utsatte meg for var like jævlig som det barnevernet påførte i ettertid. Hun slo meg aldri, men jeg ble ofte sendt på skolen uten matpakke og i skitne klær. Hun dukket heller aldri opp på foreldremøter. Og for å være ærlig så ville jeg heller det enn å ha vokst opp ustabilt. Nå vet jeg ihvertfall at man kan ikke stole på noen. Spesielt ikke de som utgir seg for å ville hjelpe deg. Sa flere ganger ifra til min saksbehandler hva som skjedde hos den fosterfamilien, men hun gav faen.

[AnonymBruker]

Bra for deg at det gikk så bra, men for meg så var barnevernet ett langt helvete fyllt med overgrep, verbal vold og misbruk og som kasteball mellom forskjellige forsterfamilier og institusjoner. Siste fosterfamilien jeg bodde hos ( bodde der i 3 år ) ble jeg også seksuelt misbrukt av både fosterbroren og foster far. Ble man trodd? Nei. For jeg var ett barnevernsbarn og var derfor også en løgner som bare fant på ting. Skolen støttet kun barnevernets side og ingen gadd å sette seg ned for å høre ordentlig på meg. Jeg hater barnevernet fordi de ødela meg og gjorde at jeg idag sitter her i leiligheten min uten utdannelse og med en sterk angst for menn og spesielt institusjoner og rom med store tunge dører.

[Gjest made4u]

Bra for deg at det gikk så bra, men for meg så var barnevernet ett langt helvete fyllt med overgrep, verbal vold og misbruk og som kasteball mellom forskjellige forsterfamilier og institusjoner. Siste fosterfamilien jeg bodde hos ( bodde der i 3 år ) ble jeg også seksuelt misbrukt av både fosterbroren og foster far. Ble man trodd? Nei. For jeg var ett barnevernsbarn og var derfor også en løgner som bare fant på ting. Skolen støttet kun barnevernets side og ingen gadd å sette seg ned for å høre ordentlig på meg. Jeg hater barnevernet fordi de ødela meg og gjorde at jeg idag sitter her i leiligheten min uten utdannelse og med en sterk angst for menn og spesielt institusjoner og rom med store tunge dører.

Moren min var alenemor og alkoholiker samt hadde sosial angst, men ingenting av det hun utsatte meg for var like jævlig som det barnevernet påførte i ettertid. Hun slo meg aldri, men jeg ble ofte sendt på skolen uten matpakke og i skitne klær. Hun dukket heller aldri opp på foreldremøter. Og for å være ærlig så ville jeg heller det enn å ha vokst opp ustabilt. Nå vet jeg ihvertfall at man kan ikke stole på noen. Spesielt ikke de som utgir seg for å ville hjelpe deg. Sa flere ganger ifra til min saksbehandler hva som skjedde hos den fosterfamilien, men hun gav faen.

Dessverre kan slikt skje både på institusjoner og i fosterhjem, seksuelle overgrep og omsorgssvikt, man kan også være mer eller mindre heldig med hvilken mennesker man møter, både i skolevesenet og som saksbehandlere etc. Tidvis hører man om slike triste ting, og riktig er ikke det.

Heldigvis er dog ikke det store bildet like ille som enkeltskjebnene, at slike ting skjer er derfor ikke noe som må føre til at man bør kjempe mot et aktivt barnevern, dog forstår jeg din skepsis basert på dine erfaringer da du har vært blandt dem som har vært uheldig.

Man hører ofte om de negative erfaringene mennesker har med barnevernet, beklagelig nok er de historiene dem som blir mest belyst, man hører sjeldnere om solskinnshistoriene. Men for all del, det er viktig at de negative historiene belyses, bare slik kan barnevernet bli bedre. Men når det er sagt så danner ikke de historiene et riktig og rettferdig bilde av barneveret, som er en viktig institusjon som gjør mer godt en ille.

Jeg og mange andre barnevernsbarn (og jeg kjenner veldig mange av dem) kjenner ikke oss nødvendigvis igjen i den ensidige negative fremstillingen all kritikken av barnevernet tegner opp, vi opplever ofte at samfunnet har en mer negativ forestilling av hvordan det er å være barnevernsbarn, enn hvordan det reelt har blitt opplevd for oss. Ergo kan man si at det finnes mange myter der ute, det er ikke så synd på oss som mange er ledet til å tro at det er.

Film er noe jeg liker, har sett mange filmer hvor man ser barn være på et barnehjem, i nesten alle filmene fremstilles det så ille og det er med å skape myter. Nå var det kanskje ille i gamle dager, det vet jeg ikke noe om, dog vil nok de fleste barnehjemsbarn ikke kjenne seg igjen i det hele tatt i hvordan det fremstilles på film. Dog kan det være en av mange ting, som leder uvitende til å tro at det er verre enn hva det reelt er, og som er med på å opprettholde myter. Det å være barnevernsbarn er blitt et veldig negativt ladet begrep, folk har vondt av enn og synes synd på enn med en gang de hører ordet - virkeligheten er dog at de aller fleste får en bedre og tryggere hverdag der dem vil utvikle seg bedre enn i hjemm med sine foreldre, den dagen de får sitt møte med barnevernet og foreldrene mister omsorgen. Ergo er det et positivt begrep for de fleste, og ikke et negativt slik bildet gjerne feilaktig er.

Sier ikke med det at det er en ideell situasjon, det er det jo ikke, men barnevernet jobber faktisk for barnas beste.

Jeg synes du skyter litt feil, da det ikke er barnevernet og deres intensjon og ønske for ditt vedkommende du bør angripe, men heller enkeltpersonene du har møtt på veien (saksbehandlere, fosterfamilie etc.). Slik jeg ser det ut fra det du skriver, så var det trolig riktig at din mor mistet omsorgen for deg, barnevernet gjorde således rett i å omplassere deg. Dog virker du å være uheldig med både saksbehandlere og hvem du kom til, og du er tydeligvis ikke tatt på alvor med hva du har prøvd å få frem - ikke se negativt på barnevernet og den jobben dem gjør for det, men last heller enkeltpersonene i systemet. Hadde du vært heldigere og møtt andre på din vei, så kunne alt sett mye lysere ut.

Tror du kan trenge hjelp til å legge fortiden bak deg, ting kan bli bedre for ditt vedkommende tross din bakgrunn. Du vil nok sikkert alltid ha problemer med å ha tillit til mennesker, men utdanning og jobb samt en bedre hverdag er noe du kan få hjelp til og som du selv kan bidra til å få tross din vanskelige bakgrunn. Sier ikke at det blir lett, men jeg har vært så heldig at jeg har sett mange triste skjebner som har endt meget godt til sist, og jeg tror at selv dem som har hatt det vondt kan få det bra om dem bare kommer seg bort fra de vonde og vanskelige tankene. Mulighetene er således avgjort til stede for deg, men da må du få hjelp så du evner å se dem heller enn å se bakover og tenke på alt som har ødelagt for deg (man kan låse seg litt fast i slike negative tanker som blokkerer for at man ser mulighetene - det har jeg også sett en del til og selv erfart).

[kokkosmamma]

Til deg AB som svarte først:

Nå har ikke barnas mening noe å si. Missforstå meg rett når jeg sier det.

En ting er hva barnet føler i situasjonen og mens dem er barn, en ganske annen ting er hvordan de ser det i ettertid.

Et barn som blir tatt fra foreldrene og skal plasseres et annet sted vet ikke i situasjonen sitt eget beste, ikke mens vedkommende er ung i alle fall. Selvfølgelig vil ingen barn flytte fra sine foreldre, selv om det er barnets beste. At barn protesterer i slike situasjoner og synes det er ille betyr derfor ingenting fordi barnet ikke makter å fatte egne behov.

Viktigere er det da hvordan "barnet" ser det hele som voksen, altså i ettertid. Først da kan "barnet" se sin situasjon i et greit lys. Som f.eks. jeg og mange av de barnevernsbarna jeg har bodd sammen med og fortsatt har god kontakt med. Felles for oss er at vi alle ser det annerledes nå som voksne, enn den gang da vi var barn.

Jeg kjenner veldig mange barnevernsbarn og har vært opptatt av dette, jeg kjenner flere solskinnshistorier enn ille skjebner for å si det slik. Å svartmale blir således skivebom spør du meg.

Dessuten er det ikke slik at alle dem det gikk ille med svartmaler barnevernet for at det ikke gikk bra, for mange opplever at ting gikk bedre etter at dem fikk hjelp, og er glad for det. De klager derfor ikke på at dem fikk hjelp og at det at dem ble hentet hjemmefra var feil de fleste av dem, snarere snakker dem oftere om at dem fikk hjelp så alt for sent. Ergo ville mange av dem ha hjelp og er glad for at dem fikk det, men dessverre kom hjelpen for sent.

Til kokkosmamma

Mulig din samboer var uheldig? Men det er også grunn til å spørre om han hadde hat det så mye bedre om ikke barnevernet grep inn?

Nå kjenner jeg ikke din samboers historie, men generelt vil jeg si at man finner flere solskinnshistorier enn hva man finner historier der det har gått ille med barnevernsbarn. De fleste får det altså bedre som barnevernsbarn, enn om de ikke var det - enkelthistorier der det ikke har gått så bra endrer ikke det selv om dem også finnes.

Man må også ta med i betraktningen at det ikke kan gå bra med alle barnevernsbarn, rett og slett fordi dem fanges opp for sent og fordi barnevernet fanger opp for få og det skal ganske mye til før barnevernet endelig i siste instans griper inn (ofte er det for sent i alle tilfeller). Å sammenligne barnevernsbarn med barn vokst opp i vellfungerende hjem kan man derfor ikke, det er ikke sammenlignbart (uten at det direkte er jobben barnevernet gjør sin feil, de gjør en god og viktig jobb).

---

Synes ikke argumentene dere kommer med er noe som tilsier at ikke barnevernet skal fortsette å gjøre den viktige jobben de gjør, som sagt blir det feil å peike på enkelthistorier for å tegne et bilde av noe negativt, når faktum er at vedtakene som fattes i sum representerer noe positivt.

Alt annet enn at foreldre som misslykkes i å ivareta barnas behov fratas foreldreansvaret blir feil, slik sette r ikke statistikken mørketall men snarere heller flere gode solskinnshistorier. Det ville sett så mye verre ut, dersom dem ikke grep inn.

Han rømte hele tiden hjem til sin mormor, men bv sa hun var for gammel, men der hadde han det bra, dem andre søsknene ble ikke tatt. og dem klarer seg nå bra med jobb og alt i våksenlivet

[Gjest Badabing]

Jeg tror de aller fleste barn først tas fra sin biologiske familie når det virkelig er tungtveiende grunner for å gjøre nettopp det. Slik var det i alle fall i min situasjon, jeg burde vel blitt hentet ut tre år før. Samtidig er oppfølgingen og barnevernets ressurser manglende. Dette fører til at barn havner i fosterhjem der de absolutt ikke burde bodd. Selv hadde jeg en dame som kom innom på anmeldt besøk et par ganger i året. En dame jeg ikke hadde tillit til, og som møtte meg i fosterhjemmet mens fosterforeldrene hang over skulderen min, og ikke på nøytral grunn. Absolutt ikke holdbart når det gjelder barn som er utsatt for omsorgssvikt og derfor er engstelige og ikke stoler på noen.

[Gjest made4u]

Jeg tror de aller fleste barn først tas fra sin biologiske familie når det virkelig er tungtveiende grunner for å gjøre nettopp det. Slik var det i alle fall i min situasjon, jeg burde vel blitt hentet ut tre år før. Samtidig er oppfølgingen og barnevernets ressurser manglende. Dette fører til at barn havner i fosterhjem der de absolutt ikke burde bodd. Selv hadde jeg en dame som kom innom på anmeldt besøk et par ganger i året. En dame jeg ikke hadde tillit til, og som møtte meg i fosterhjemmet mens fosterforeldrene hang over skulderen min, og ikke på nøytral grunn. Absolutt ikke holdbart når det gjelder barn som er utsatt for omsorgssvikt og derfor er engstelige og ikke stoler på noen.

Oppfølging er nok noe barnevernet kan bli flinkere på ja, spesielt kanskje etter at "barnet" er i en alder der barnevernet ikke lenger har ansvar for dem mer, mange barnevernsbarn kan selv da ha behov for å følges opp. Mange opplever at en dag så kommer dagen der de skal være selvstendig, ikke alle er dog klar for det ansvaret, men så fanges dem ikke opp av noen instanser da barnevernet ikke lenger har ansvar for dem. Hva jeg mener er at for mange så kommer denne overgangen over natten, dog burde det offentlige (om enn ikke barnevernet) være flinkere til å følge opp barnevernsbarn selv etter at barna er blitt myndige (18 år), det er slettes ikke alle 18-åringer som klarer å ivareta seg selv, og hva gjelder barnevernsbarn så er det slettes ikke alle av dem som har en støttende familie i bakgrunnen men er helt overlatt seg selv, dessuten har barnevernsbarna gjerne utviklet seg senere enn normalt og er således kanskje de 18-åringene som stiller svakest hva gjelder å skulle stå selvstendig i utgangspunktet. Overgangen må skje mykere ved at dem følges bedre opp mener jeg.

[Gjest Badabing]

Oppfølging er nok noe barnevernet kan bli flinkere på ja, spesielt kanskje etter at "barnet" er i en alder der barnevernet ikke lenger har ansvar for dem mer, mange barnevernsbarn kan selv da ha behov for å følges opp. Mange opplever at en dag så kommer dagen der de skal være selvstendig, ikke alle er dog klar for det ansvaret, men så fanges dem ikke opp av noen instanser da barnevernet ikke lenger har ansvar for dem. Hva jeg mener er at for mange så kommer denne overgangen over natten, dog burde det offentlige (om enn ikke barnevernet) være flinkere til å følge opp barnevernsbarn selv etter at barna er blitt myndige (18 år), det er slettes ikke alle 18-åringer som klarer å ivareta seg selv, og hva gjelder barnevernsbarn så er det slettes ikke alle av dem som har en støttende familie i bakgrunnen men er helt overlatt seg selv, dessuten har barnevernsbarna gjerne utviklet seg senere enn normalt og er således kanskje de 18-åringene som stiller svakest hva gjelder å skulle stå selvstendig i utgangspunktet. Overgangen må skje mykere ved at dem følges bedre opp mener jeg.

Akkurat det finnes det faktisk rutiner for. Man kan velge å være under barnevernet til man er 23 tror jeg det er, men informasjonen om hva dette innebærer er nok ikke god nok bestandig.