Diagnostisering av psykiske lidelser

[AnonymBruker]

Jeg har vært i psykiatrien i halvannet år omtrent, og det blir fortsatt jobbet med diagnostisering. For hver person jeg kommer til, har de en ny mening om hva dette dreier seg om. Nå har jeg en ganske omfattende problematikk så jeg skjønner at det ikke er så enkelt å finne de rette diagnosene.

Hvor lang tid er det meningen at dette skal ta, egentlig? Og er det vanlig at fagfolk er veldig uenige om diagnosene til en pasient? Er det andre her inne med omfattende problematikk, og i såfall - hvor lang tid tok det før dere fikk "diagnosefasiten"?

Det frustrerer meg at jeg aldri får kommet i gang med behandling, fordi noen vil ha meg utredet for noe nytt hele tiden, og vi kan ikke begynne å jobbe før vi vet hva dette dreier seg om.

[AnonymBruker]

Som du skriver så har du en ganske omfattende problematikk, og er nok årsaken til at de ikke klarer å finne riktig diagnose.

Selv var jeg hos psykiater to eller tre ganger før jeg fikk diagnosen min, bipolar lidelse. Hadde så tydlige symptomer at psykiateren var ikke i tvil. Medisinene har virket så han hadde tydeligvis rett også!

[Gjest WendyClear]

Det er ikke like lett å sette diagnoser innenfor psykiatrien som det er innen fysiske lidelser der en tar blodprøver, scans osv. Det er mye uenighet om diagnosekriterier innenfor fagfeltet, noe som gjør at det stadig kommer endringer i manualer. Du kan være glad for at de fortsetter å se på problemene dine for å finne en mer korrekt diagnose, noen må ta til takke med diagnoser de ikke føler innebefatter alle problemene de har.

[sequin]

Nei det er nok ikke lett, min første diagnose fra bup var ADHD, så gikk det noen år og jeg kjente meg ikke igjen i den diagnosen lenger. For 17 måneder siden havnet jeg innenfor psykiatrien igjen, da lurte de på om jeg var bipolar, noen måneder senere ble den til en veldig alvorlig personlighetsforstyrrelse. Etter disse 17månedene har jeg nå fått en annen grad av personlighetsforstyrrelse.. Etter som tiden går har jo behandlerene og legene lært seg å kjenne meg bedre siden jeg har blitt tryggere, så jeg regner med at jeg får riktig behandling uansett hva slags diagnose jeg måtte ha.

Håper det ordner seg for deg snart, og at du får satt ting "på plass"

[AnonymBruker]

jeg var i psykriatien i 13 år før de endelig klarte å sette en skikkelig diagnose og uføretrygde meg!

i mellomtoden hadde de satt mange midertidlige og usikre diagnoser.

så du må skjønne at ting tar tid =)

men ikke gi opp du får den hjelpen du trenger til slutt, du må bare være åpen og ærlig med deg selv og psykologene.

[Gjest uAnonymBruker]

jeg har gått til behandling i 7 år og ennå ikke fått noen håndfast diagnose. Mest fordi at jeg var så ung for syv år siden at hjernen, sykdommen og jeg har utviklet oss, noe som er helt naturlig, men det gjør det dermed også vanskeligere å sette en diagnose og holde fast på den.

[AnonymBruker]

Jeg hadde skjønt det dersom de som har diagnostisert meg hadde virket usikre, men alle virker veldig sikre på at de har "funnet løsningen", så kommer jeg til en ny person som har helt andre meninger. Jeg ser jo helt klart viktigheten av å få en passende diagnose, men det er ganske frustrerende at det tar så lang tid, for jeg får jo ikke noe særlig hjelp av dette.

[cornflake_girl]

Dyktige behandler klarer fint å jobbe med og hjelpe deg uten at de nødvendigvis må ha en kodet diagnose først!

Ang hvor lang tid det tar å få en diagnose... Det er så mange "leire" i psykisk helsevern, enkelte sverger til èn type diagnoser, andre til en annen type. Det burde SELVFØLGELIG ikke vært sånn, men det er nå en gang sånn det er. Og ofte ender man opp med X-antall diagnoser som passer sånn "halvveis", før man evt får nye etter en stund.

Og igjen; behandling er ikke avhengig av diagnose. Synd om hovedfokuset i behandlingen din har blitt diagnostiseringen, da det jo strengt tatt ikke er mye hjelp i akkurat det. Kan du ta opp dette med behandlerne dine, kanskje? At du føler at du ikke får hjelp?

[AnonymBruker]

Dyktige behandler klarer fint å jobbe med og hjelpe deg uten at de nødvendigvis må ha en kodet diagnose først!

Ang hvor lang tid det tar å få en diagnose... Det er så mange "leire" i psykisk helsevern, enkelte sverger til èn type diagnoser, andre til en annen type. Det burde SELVFØLGELIG ikke vært sånn, men det er nå en gang sånn det er. Og ofte ender man opp med X-antall diagnoser som passer sånn "halvveis", før man evt får nye etter en stund.

Og igjen; behandling er ikke avhengig av diagnose. Synd om hovedfokuset i behandlingen din har blitt diagnostiseringen, da det jo strengt tatt ikke er mye hjelp i akkurat det. Kan du ta opp dette med behandlerne dine, kanskje? At du føler at du ikke får hjelp?

Ja, de hadde sikkert klart det, men det virker som om det er veldig viktig for dem å finne ut av hva dette dreier seg om for å kunne gi meg mest mulig hjelp. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne få litt terapi også, ikke bare jobbe med diagnostisering.

Jeg føler at de diagnosene jeg har nå passer veldig bra, og synes det er litt dumt at jeg da må bruke mye tid på å utredes for andre ting.

Jeg har fått høre at det er veldig viktig å vite hva det dreier seg om, spesielt i en så kompleks situasjon som jeg er i. De er redde for å gjøre meg verre, og derfor vil de vite "hva de har med å gjøre".

[Gjest O___o]

JA det er ofte uenighet - og HELDIGVIS for det.

Mange diagnoser har veldig mange likhetstrekk - og noen særtrekk som skiller derfra hverandre.

Jeg tenker at det er bra at du får såpass tett oppfølging som du gjør.

Noen barn som feildiagnostiseres med ADHD - når de egentlig har vært utsatt for omsorgssvikt.

Noen voksne får et klapp på skuldra, en resept på antidepressiva og sovetabletter fordi de har "møtt veggen"- men sliter egentlig med PTSD.