Dere med sosial angst

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med dette hele seks år

Går til psykolog og står på medisiner, men det hjelper ikke spesielt.

Det er helt forferdelig bare å hilse på folk! Møte blikket deres, få oppmerksomhet rettet mot seg, og så si hei. Der jeg går på skole, prøver jeg faktisk å unngå folk. Jeg syns det er så pinlig å hilse på folk, så jeg prøver å se ned eller til siden.

Dette er bare en liten bit av problemet. Men jeg blir sjokkert over meg selv over at bare det å hilse er et problem. Noen med sosial angst som heller ikke tørr å hilse på vage bekjentskaper i gangen (på skole/jobb osv)?

Føler at folk oppfatter meg som uhøflig som ikke hilser.

[AnonymBruker]

Har det på akkurat samme måten! Jobber på kjøpesenter og det er bare èn inngang jeg kan bruke, fordi den er kortest til jobben, så da er det mindre sannsynlighet for å treffe kjentfolk.

Prøver å gjøre meg selv usynlig ved å se ned i bakken når jeg treffer folk jeg ikke kjenner så godt/ikke har snakket med på lenge. Jeg vet at jeg blir sett på som frekk av veldig mange, for dette har jeg fått høre av andre.

Men jeg kan jo ikke forvente at de skal vite at jeg har sosialangst.

Jeg har egentlig bare lært meg å leve med det. Men jeg synes det er veldig leit, siden det ikke er mitt ønske å være overlegen og lite utadvendt, (jeg er jo "syk").

Skulle ønske jeg hadde noen konkrete tips å gi deg, men det har jeg dessverre ikke. Men du er iallefall ikke alene! Det kan jeg forsikre deg om. Kjenner mange andre som lider av det samme. Vi får håpe vi blir kvitt det en dag.

[AnonymBruker]

Jada du er slettes ikke alene. Jeg har slitt med sosial angst i årevis.. har mistet tellingen. Tror det oppsto gradvis tidlig i puberteten en gang. Nå er jeg snart 30.

Jeg har meget lite kontakt med de få vennene jeg faktisk har, går kun på obligatoriske ting på universitetet, velger meg deltidsjobber som involverer minst mulig kontakt med andre, er aldri på byen/fest, kjenner ingen av mine studiekamerater og tilbringer i all hovedsak livet mitt alene. Sliter også med depresjon.

Og ja, jeg kjenner meg igjen i den hilse-situasjonen. Mistriver sterkt å treffe på bekjente og andre jeg er på hils med, spesielt fordi jeg er redd for at de skal synes jeg er rar om jeg hilser (kanskje de føler jeg ikke kjenner dem godt nok til at det er naturlig å hilse?), eller noen ganger er jeg rett og slett så redd og oppslukt i min egen angst at jeg knapt registrerer dem. Andre ganger holder jeg blikket så stivt festet rett frem at jeg rett og slett ikke ser dem. Osv, osv...

Life's a bitch.

[AnonymBruker]

Folk bryr seg ikke. Hva ellers er nytt?

Folk er for opptatte med seg selv. Med å klage over at kaffen ikke var god nok på jobben eller at de ikke har penger nok til å kjøpe en enda nyere tv enn den et års gamle de har fra før.

Folk er for opptatt med å bry seg om seg selv til å se andre.

Ingen bryr seg. Slik er det.

Og angsten kverner. Og ensomheten svir.

[Myldre]

Jeg opplevde det da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg ble sett på som en bitch, overlegen og endte opp med mobbing fra noen elever også.

Dette fordi jeg helt sikkert virket annerledes og rar for dem.

Men jeg hadde/har sosial angst. Får veldig store problemer når jeg går i byen og møter på folk jeg kjenner. Tanken på at jeg må hilse på dem får meg til å hyperventilere, heldigvis har jeg lært meg å kontrollere det, men det er jo da etter ca. 8-9 år med sosial angst. Så når jeg møter folk gjør jeg situasjonen ganske enkel, hilser pent og sier jeg har dårlig tid og forter meg hjem =P

Tror nok de fleste oppfatter meg som litt merkelig ^^,

Endret 29. februar 2012 av Myldre

[AnonymBruker]

Jeg og sliter med å hilse eller ta øyekontakt med folk, både kjente og ukjente. Derfor fokuserer jeg veldig på å ikke la meg selv se i bakken, se opp og del et smil. Ingen tar skade av det og ofte føler jeg meg bedre resten av dagen om jeg får et smil tilbake. Føler meg liksom mennesklig.

Men å stoppe og prate det gjør jeg aldri. Så langt har ikke jeg kommet meg.