Han vil ikke at jeg tar etternavnet hans!

[Illicitus]

Jeg har ikke samme etternavn som min mann, men sønnen vår vil få hans etternavn.

Det er fordi mitt er så vanlig og hans er et beskyttet etternavn.

Siden vi er gift, kunne jeg byttet, men har ikke kommet så langt. Det er rett og slett bare fordi jeg ikke har klart å bestemme meg for om jeg vil ha pikenavnet mitt som mellomnavn eller ikke.

Jeg synes det er litt stas og ha samme etternavn som mannen OG barnet mitt, så jeg vil nok bytte på sikt. Identiteten min sitter ikke navnet, men hadde sikkert vært annerledes om det var et mer spesielt etternavn. Det tror jeg nok.

Derimot kan jeg respektere alle mulige slags rare meninger, men jeg vil gjerne ha en forklaring før jeg sluker det helt. Bare "Ingen navnebytte", "vil ikke dele", hadde for meg ikke vært bra nok. Jeg vil vite hvorfor før jeg kan ta noe standpunkt til det.

Jeg hadde ikke "løpt" eller "gått ifra han" på et så tynt grunnlag, men jeg forstår hvorfor TS blir såret!

[AnonymBruker]

Belgierne bytter heller ikke etternavn, så de likner spanjolene der. At det å bytte navn til mannens navn skal være tradisjon i Norge synes jeg dessuten det er tynt grunnlag for å hevde. Det kom en lov om det tidlig på nittenhundretallet (som uansett ble opphevet etter noen få tiår eller noe), men tradisjonelt har jo begge tatt gårdsnavnet (begge byttet om de flyttet til en ny gård, f.eks.) eller hatt navn av typen -son/-dotter. At man har gjort noe i tre generasjoner kvalifiserer ikke til å være en ubrytelig sterk tradisjon, det er historieløst å hevde.

Anonym poster: a9ab36ac9e557760460cdf6748ff43c4

[LukaFrost]

Jeg hadde blitt henrykt om samboeren min ville ta mitt etternavn. Jeg har ett som færre enn 100 personer har. Vi kommer nok til å beholde hvert vårt etternavn.

[Flanør]

Synes det er litt sært jeg da, å nekte å dele... akkurat her er jeg tradisjonell. Å ta mannens etternavn blir en måte å vise tilhørighet på. Jeg vil også at våre fremtidige barn skal ha samme etternavn som oss begge, framfor bare hans (evt. mitt).

Anonym poster: 95e6ec5fac2dfd3ebaa7ddcc2390fdd5

Tilhørighet? Jeg antar at du med det mener at DU tilhører HAM og ikke omvendt siden man ikke tilhører noen fordi man gir navnet sitt med denne. Er du en slags løsøre du da, i likhet med sofaen og potteplantene?

[Adila]

Tilhørighet? Jeg antar at du med det mener at DU tilhører HAM og ikke omvendt siden man ikke tilhører noen fordi man gir navnet sitt med denne. Er du en slags løsøre du da, i likhet med sofaen og potteplantene?

Eller at man tar kvinnens etternavn da.. noen menn ønsker jo det også. Jeg syns det er spesielt hvis begge foreldrene har doble etternavn og barna skal ha et av hver..

[Flanør]

Eller at man tar kvinnens etternavn da.. noen menn ønsker jo det også. Jeg syns det er spesielt hvis begge foreldrene har doble etternavn og barna skal ha et av hver..

Det at kvinnen i forholdet tar mannens etternavn er en vederstyggelig tradisjon. Og som ABen med rette hevder rett over her så er ikke tradisjonen så gammel at det gjør noe heller. Av en annen nylig tråd her har jeg lært at den ble innstiftet i byene på 1800-tallet engang, og da helst blant de kondisjonerte. Den gjaldt slik sett ikke over hele landet, og slett ikke for alle klassene. Den er vederstyggelig fordi den er patriarkalsk. Den signaliserer eierskap. Jeg vet jo at enkelte kvinner har en for meg uforståelig trang til å "tilhøre" mannen i likhet med bikkja og kveget. Men likestilte norske kvinner burde ikke gå god for tradisjoner som i virkeligheten bare sementerte mannens eierskap til kvinnen. Det å være slave er ikke skammelig i seg selv, men det blir det når slaven frivillig ønsker å bli trellbundet.

Ta dette med slaveri i overført betydning. En kvinne kan selvsagt stå på like fot med mannen selv om hun tar navnet hans. Men det er mye symbolikk i dette med at hun gir opp sitt navn og tar hans i stedet. Det er patriarkalsk og barbarisk.

[Gjest Gjest]

Hei jeg forstår TS veldig godt - Men først og fremst kanskje han har en god forklaring, og tanker rundt dette.

Jeg kommer ikke til å gi fra meg etternavnet fordi kjæresten min vil jeg skal ta navnet hans.

Vi har blitt enige om at jeg skal få beholde mitt navn som et mellomnavn og hans etternavn i tillegg. Nettopp fordi jeg vil beholde navnet mitt også pågrunn av at det er min identitet. Men å legge til kjærestens etternavn går veldig bra :-) Vil at barna mine skal videreføre navnet mitt, vil jo ikke at familienavnet skal druknes i fremtiden. Vil prøve å videreføre det.

Men ja snakk med forloveden din for er litt merkelig?`Men mulig han har en "god" grunn. Kanskje han har tanker om at forholdet ikke vil vare ? Absolutt ingen god grunn

[Gjest Trøffel]

Det at kvinnen i forholdet tar mannens etternavn er en vederstyggelig tradisjon. Og som ABen med rette hevder rett over her så er ikke tradisjonen så gammel at det gjør noe heller. Av en annen nylig tråd her har jeg lært at den ble innstiftet i byene på 1800-tallet engang, og da helst blant de kondisjonerte. Den gjaldt slik sett ikke over hele landet, og slett ikke for alle klassene. Den er vederstyggelig fordi den er patriarkalsk. Den signaliserer eierskap. Jeg vet jo at enkelte kvinner har en for meg uforståelig trang til å "tilhøre" mannen i likhet med bikkja og kveget. Men likestilte norske kvinner burde ikke gå god for tradisjoner som i virkeligheten bare sementerte mannens eierskap til kvinnen. Det å være slave er ikke skammelig i seg selv, men det blir det når slaven frivillig ønsker å bli trellbundet.

Ta dette med slaveri i overført betydning. En kvinne kan selvsagt stå på like fot med mannen selv om hun tar navnet hans. Men det er mye symbolikk i dette med at hun gir opp sitt navn og tar hans i stedet. Det er patriarkalsk og barbarisk.

Flanør, Flanør. Jeg håper du utviser samme livlige engasjement i likestillingsdebatter som faktisk betyr noe her i livet. Som enkebrenning og omskjæring.

Hilsen "trellbunden slave, eid av min barbariske mann i et vederstyggelig, patriarkalsk samfunn"

[Flanør]

Flanør, Flanør. Jeg håper du utviser samme livlige engasjement i likestillingsdebatter som faktisk betyr noe her i livet. Som enkebrenning og omskjæring.

Hilsen "trellbunden slave, eid av min barbariske mann i et vederstyggelig, patriarkalsk samfunn"

Enkebrenning er barbari ja. Men det er så fjernt liksom, og da mener jeg geografisk. Jeg leser ikke New Dehli Times sånn på daglig basis. Når det gjelder omskjæring er det minst like barbarisk, spesielt på jenter, men også på gutter. Og ja, det engasjerer meg. Jeg er også enig i at disse sakene er uendelig mye viktigere enn det at kvinner tar navnet til mannen. Men det ene utelukker da ikke det andre.