Depresjon og skole...

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 17 år som går første året på videregående. Jeg har slitt med depresjon i mange år og er medisinert...

I dag var jeg ikke på skolen og før vinterferien var det flere dager jeg ikke var der. Dette har resultert i at jeg ikke har fått med meg noe og strøket på prøver. Jeg har strøket på to prøver allerede i år og i fjord strøk jeg i 2 fag. Nesten 3, heldigvis var mattelæreren min snill mot meg fordi hun forsto at jeg hadde det dårlig og gav meg en veldig svak 2'er.. Lærerne vet jeg ikke har det bra. Jeg har ikke kroppsøving ettersom jeg sliter med prestasjonsangst og har eget opplegg, trener alene på hybelen. Takler ikke treningssenter eller gym sammen med andre..

På ungdomsskolen gikk jeg ut med 4,9 i snitt, jeg var ekstremt god i norsk og engelsk, men har mistet mine ferdigheter nå. Jeg er glad i å studere og gjøre lekser, men jeg greier det ikke på grunn av depresjonen! Den er skikkelig ille for tiden og jeg gruer meg hver dag til skolen. Det er så vanskelig å fokusere og konsentrere seg. Jeg har søkt på særskilt grunnlag, men jeg er bombesikker på at jeg ikke kommer inn. Og hva skal jeg gjøre om jeg ikke kommer meg inn andre året? Jeg har søkt på første valg studiespesialisering økonomi og samfunnsfag (elsker økonomi, skal bli økonom, om jeg greier det) og søkt på andre plass realfag. Men jeg er så redd for at jeg ikke kommer inn på noen av dem..

Det foregår veldig mye i livet mitt og jeg vet ikke hvordan jeg skal greie dette. Jeg ønsker så hardt å gjøre det bra, men depresjonen lenker meg fast og gjør at jeg knapt greier å komme meg ut av sengen. Kjæresten min er hos meg i dag og han fikk meg ikke opp av sengen før rundt halv fem, og jeg våknet klokken to. Jeg vil bare sove og aldri våkne, men dessverre, så må jeg gå på skolen og jeg må fortsette med livet. Hvordan skal jeg greie det...?

Nå ble det litt annen klaging her, men jeg er bare veldig lei meg. Noen som har råd angående det med skole? Å droppe ut er selvfølgelig uaktuelt, jeg må gå skole.. Mamma og pappa vet ikke om hvordan jeg har det, de vet om fraværet mitt og de skammer seg over meg.. Jeg hadde 27 dager og 30 timer sist termin, men fikk søkt bort ti dager.. Håper jeg får gjøre det dette terminet også..

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver!

Først litt off-topic, så du kjenner litt til min situasjon.

Jeg går nå 3.året på vgs, og har også strøket på endel prøver hittil i år. Jeg har dog, heldigvis, fått standpunktkarakter i alle fag fra vg 1 og 2, selv om jeg ikke er fornøyd med karakterene, får jeg i det minste et vitnemål. Disse karakterene har jeg tenkt å forbedre etter vgs.

Akkurat å sette fingeren på hva som gjør at jeg mistrives, blir vanskelig. Jeg har to-tre av mine nærmeste kompiser i samme klasse. Men det også endel der jeg ikke liker. Jeg har veldig sterke meninger og står for det jeg mener, noe som ikke blir like godt mottatt, så derfor bli jeg ofte beskyldt for å være trangsynt, dum, osv. Jeg tar meg ikke nær av det som blir sagt, jeg blir bare rett og slett sint.

I vår-sommer ble også den ene kompisen min alvorlig syk av en sjelden sykdom. Alt dette fikk meg til å innse at det finnes ting som er viktigere enn skole.

Jeg ble heldigvis kontaktet av rådgiver på skolen min, fordi kontaktlæreren min var bekymret pga fraværet mitt. Vi avtalte et møte, og det gjorde egentlig veldig godt å få snakket ut. Om fremtidige planer, hva som skjer om jeg skulle stryke i et fag til vårs, osv. Vi ble enige om at jeg skulle komme til henne en gang i uka, som en slags oppfølging, for å få støtte og hjelp.

Kanskje du også burde oppsøke rådgiver og/eller helsesøster på skolen? Dette er noe du har RETT til, du får også lapp med deg som viser at du har vært der, så slipper du iallefall fravær for akkurat det. Kanskje bli mer bevist på hva som gjør deg deprimert osv.

Husk også at du har ungdomsrett! Du har rett til å komme inn på skole i fylket du bor, så ikke bekymre deg for mye om det. Dette er også noe du kan ta opp med rådgiver. Om jeg var deg ville jeg også vurdert å kutte ned i antall fag. Gå noen i år, og noen neste år. Du mister selvsagt litt stipend, men da får du heller tid til å jobbe bedre med de fagene du har. Isteden for at du blir mer deprimert. Du er i utgangspunktet deprimert > du blir mer deprimert over høyt fravær som fører til at du stryker. Som igjen fører til at du blir bekymret over å ikke komme inn.

Dette er det beste rådet jeg kan gi det, for jeg kjenner meg så utrolig igjen. Jeg har et godt forhold til mamma og pappa, men jeg skammer meg så utrolig over fraværet mitt, jeg tør rett og slett ikke å fortelle det. For å droppe ut, ER ikke et alternativ.

Ang gym; dette er noe du kan gjøre noe med. Jeg sluttet i gym, og tok faget som privatist, og har nå fri når de andre har gym. Dette hjalp utrolig mye på meg.

Jeg ønsker deg all mulig lykke til fremover, jeg skal iallefall følge med deg her inne. Så er det noe du lurer på er det bare å skrive her inne, evt. så kan jeg kontakte deg på PM. Det hjelper å snakke med noen som her i samme situasjon. Kanskje kan vi også støtte og hjelpe hverandre litt fremover?

(beklager rotete innlegg)

[AnonymBruker]