Jeg er 100% ubrukelig.

[AnonymBruker]

Jeg får ikke til noe av det jeg prøver på. Jeg er student uten å få til å lese eller å gå på forelesninger. Jeg står opp om morgenen uten noe videre å glede meg til for den kommende dagen (unntatt evt. besøk, samt hunden min som jo alltid er der som en oppmuntring og noe å ta seg av), jeg dusjer, ordner meg, og føler meg fæl uansett hva jeg gjør med meg selv. Enkelte dager prøver jeg å ta på litt ekstra sminke, fikse håret på en måte jeg ikke har gjort før, fikse "mini-spa" for å virkelig pleie meg selv, men uansett hva jeg gjør føler jeg meg elendig. Jeg står foran speilet og pirker på alt som er galt.

Selv om jeg vet at jeg i følge andre er i båsen "over gjennomsnittlig pen", ser jeg ikke hva de andre ser. Jeg er normalvektig/slank og har sikkert flere ting andre jenter kan misunne, men alt jeg ser er magen som kunne vært strammere, håret som kunne hatt litt mer liv, huden som kunne vært bare bittelitt brunere...

Jeg setter meg ned med pensumboka ved siden av meg, åpner den litt, blar i den, og blir bare deppa. Jeg får ikke til å lese i det hele tatt, det bare stopper opp før jeg i det hele tatt før prøvd! Om jeg går ut for å få frisk luft og rørt meg litt, føler jeg meg bare fæl, som en uteligger som er ute i dagslys for første gang på måneder. Jeg føler at folk ser ned på meg, pirker på det de ser som ikke er perfekt. Og jeg får bare lyst til å komme meg hjem igjen. Dette er også grunnen til at jeg hverken har jobb eller går på skolen hver dag. Jeg har ingen tiltakslyst. Jeg finner glede i ting, både små og store, men det varer sjeldent lenge, og det er alltid en negativ følelse bak, uansett hvor glad jeg er. Jeg har vært engstelig hele livet, og veldig tenkende. Jeg tenker mer enn jeg vet er nødvendig eller smart, men jeg klarer ikke la være å fundere på alt som kan funderes over, eller å på grensen til overanalysere alt rundt meg.

Hva tenker DU om en person som ikke får utrettet noen ting? Kjenner du noen som alltid gir deg et diffust svar om du spør om hvordan det går på skolen/jobben? Jeg er lei av å måtte bortforklare når jeg får spørsmål om hvordan det går, hva jeg driver med osv. Det er så slitsomt. Samboeren min er stikk motsatt av meg, og skjønner dermed ikke hvordan jeg kan ha det slik jeg har det, eller hva som kan hjelpe. Alle rundt meg får til så mye. De har selvtillit, setter seg mål, og klarer mer eller mindre alltid å nå dem. Hva skal jeg gjøre? Jeg orker ikke å leve med denne engstelsen lengre, det er som om jeg siden jeg ble født har brukt flere tonn med ekstra energi enn alle andre.

Jeg har aldri fått til skolen. Hverken barneskole, ungdomsskole, videregående eller studier. Jeg har alltid strebet etter å komme meg hjem igjen når jeg har vært ute og gjort noe. Jeg klarer aldri å slappe av ordentlig med mindre jeg er hjemme. Og det eneste jeg ser på som et bedre alternativ er å være ute om det innebærer å drikke, eller reise bort. Det er som om jeg lever inne i hodet, går glipp av livet på JORDA, og at tiden bare renner bort foran øynene mine. Hva skal jeg gjøre?!

[Cathrine88]

Jeg ser absolutt ikke ned på deg, men tenker at du virker deprimert og at du trenger hjelp for å klare å forandre synet ditt på deg selv Har du prøvd å snakke med en psykolog eller prøvd annen form for terapi?

[KaDust]

Sånn er jeg også. Har vært sånn utrolig lenge også, men i det siste har jeg PRØVD å lese mer uansett. Leser selvom det stopper opp og selvom jeg føler jeg ikke får med meg noen ting. Så presser jeg meg til å svare på innsendinger (har mange leveringer i de fagene jeg har) og så får det gå som det går. Det er utrolig slitsomt og jeg veit egentlig ikke hva som gjør det. Men man må vel bare presse seg litt og så evt søke hjelp. Jeg klarer jo ikke engang fullføre hjelpen min, men nå har jeg søkt meg til psykolog igjen og denne gangen skal jeg klare det. Om ikke for min egen skyld, men for samboers skyld.

Men VIL du bli det du studerer til da? For er enda vanskeligere å studere til ting man ikke vil.

[Inger88]

Jeg tenker at du kanskje er deprimert?

Men det finnes alltid håp og jeg tror ikke du er 100% ubrukelig. Hva du skal gjøre er vanskelig å si, men jeg tenker at dersom du er deprimert kan det være lurt med noen å prate med, kognitiv terapi.

Også er det viktig å jobbe med selvfølelsen.

Jeg tenker at en tur til legen kan være lurt, sjekke om du har noen vitaminmangel eller noe sånt.

[-Ishtar-]

Jeg får ikke til noe av det jeg prøver på. Jeg er student uten å få til å lese eller å gå på forelesninger. Jeg står opp om morgenen uten noe videre å glede meg til for den kommende dagen (unntatt evt. besøk, samt hunden min som jo alltid er der som en oppmuntring og noe å ta seg av), jeg dusjer, ordner meg, og føler meg fæl uansett hva jeg gjør med meg selv. Enkelte dager prøver jeg å ta på litt ekstra sminke, fikse håret på en måte jeg ikke har gjort før, fikse "mini-spa" for å virkelig pleie meg selv, men uansett hva jeg gjør føler jeg meg elendig. Jeg står foran speilet og pirker på alt som er galt.

Selv om jeg vet at jeg i følge andre er i båsen "over gjennomsnittlig pen", ser jeg ikke hva de andre ser. Jeg er normalvektig/slank og har sikkert flere ting andre jenter kan misunne, men alt jeg ser er magen som kunne vært strammere, håret som kunne hatt litt mer liv, huden som kunne vært bare bittelitt brunere...

Jeg setter meg ned med pensumboka ved siden av meg, åpner den litt, blar i den, og blir bare deppa. Jeg får ikke til å lese i det hele tatt, det bare stopper opp før jeg i det hele tatt før prøvd! Om jeg går ut for å få frisk luft og rørt meg litt, føler jeg meg bare fæl, som en uteligger som er ute i dagslys for første gang på måneder. Jeg føler at folk ser ned på meg, pirker på det de ser som ikke er perfekt. Og jeg får bare lyst til å komme meg hjem igjen. Dette er også grunnen til at jeg hverken har jobb eller går på skolen hver dag. Jeg har ingen tiltakslyst. Jeg finner glede i ting, både små og store, men det varer sjeldent lenge, og det er alltid en negativ følelse bak, uansett hvor glad jeg er. Jeg har vært engstelig hele livet, og veldig tenkende. Jeg tenker mer enn jeg vet er nødvendig eller smart, men jeg klarer ikke la være å fundere på alt som kan funderes over, eller å på grensen til overanalysere alt rundt meg.

Hva tenker DU om en person som ikke får utrettet noen ting? Kjenner du noen som alltid gir deg et diffust svar om du spør om hvordan det går på skolen/jobben? Jeg er lei av å måtte bortforklare når jeg får spørsmål om hvordan det går, hva jeg driver med osv. Det er så slitsomt. Samboeren min er stikk motsatt av meg, og skjønner dermed ikke hvordan jeg kan ha det slik jeg har det, eller hva som kan hjelpe. Alle rundt meg får til så mye. De har selvtillit, setter seg mål, og klarer mer eller mindre alltid å nå dem. Hva skal jeg gjøre? Jeg orker ikke å leve med denne engstelsen lengre, det er som om jeg siden jeg ble født har brukt flere tonn med ekstra energi enn alle andre.

Jeg har aldri fått til skolen. Hverken barneskole, ungdomsskole, videregående eller studier. Jeg har alltid strebet etter å komme meg hjem igjen når jeg har vært ute og gjort noe. Jeg klarer aldri å slappe av ordentlig med mindre jeg er hjemme. Og det eneste jeg ser på som et bedre alternativ er å være ute om det innebærer å drikke, eller reise bort. Det er som om jeg lever inne i hodet, går glipp av livet på JORDA, og at tiden bare renner bort foran øynene mine. Hva skal jeg gjøre?!

Du høres ut som du sliter med litt forskjellige ting, deriblant dårlig selvtillit, depresjon, sosial angst og kanskje prestasjonsangst? Jeg tenker ikke mer enn at det er trist at en flott jente skal ha det slik, og at du for eksempel kan kontakte legen din for å få henvisning til en psykolog som kan hjelp deg med å få et bedre selvbilde og takle det som du føler hindrer deg og din utvikling?

Jeg har selv trengt hjelp i fra en profesjonell da jeg gikk igjennom en periode litt lik din der jeg ikke eide selvtillit og følte jeg sto på stedet hvil mens alle rundt meg fikk til "alt".

Det tar tid, men det hjelper.

[Gjest Månestøv]

Oi, begynte nesten å lure på om jeg hadde hadde skrevet et innlegg uten å huske det! Har ingen svar på spørsmålet ditt, da jeg har det akkurat likt selv. Jeg vil derimot gjerne gi deg en klem og ønske deg lykke til.

[linnformasjonen]

Hei du,

det høres ikke lett ut å være deg akkurat nå og jeg tror det hadde vært lurt å snakke med noen om det. Er du Oslostudent har SiO et godt tilbud i Studenthelsetjenesten, med rådgivere. Du sier du har slitt med skolen bestandig, har du tenkt på om du kanskje ville vært bedre for deg å jobbe enn å studere? Flere bedrifter har jo også trainee systemer og andre måter å klatre på, om du vil utfordre deg selv. Det er viktig at du snakker med de rundt deg om hvordan du føler deg, selv om du tenker at du vil klare deg selv.

Du er ikke ubrukelig, du er ulykkelig - og det kan skje den beste.

[Elvi]

Det er noe som heter "bekymrings-angst". Tror kanskje heller du har det enn depresjon. Google bekymrings-angst og generell angst (er det samme bare forskjellig navn) og se om det høres kjent ut. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og jeg hadde bekymrings-angst. Nå er jeg frisk:)

Ring legen din og fortell å at du ikke fungerer i hverdagen og trenger psykolog, det får du garantert. Det kan ta noen måneder, men er verdt å vente på. Jeg gikk til psykolog to ganger i måneden i et halvt år, og nå har jeg det bra. Jeg hadde også vært sånn hele livet, tenkte for mye, var generelt nedstemt og hadde veldig lav selvfølelse.

Det finnes en løsning! Lykke til:)

[AnonymBruker]

Tusen takk alle sammen, for fine svar og mange klemmer

Jeg ser at flere anbefaler å gå til psykolog. Jeg gjorde det før, men det var før jeg ble myndig, og det kostet derfor ingenting. Jeg har ingen penger til overs (går heller i minus...) og min eneste inntekt er fra Lånekassen, så lenge det varer før jeg har strøket i for mange fag til å kunne få støtte. Jeg har derfor ikke råd til psykolog slik jeg ser det, men finnes det noe alternativ om man ikke har penger? Jeg ser ingen ende på dette, for å være ærlig, og har kommet innpå tanken om å få medisiner fra fastlegen min som kan bedre angsten. Jeg hadde i den perioden jeg gikk til psykolog både sosial angst og depresjon, men har hatt noen års "pause" fra begge deler, har i alle fall ikke merket det så sterkt som nå. Når jeg til og med sliter med å gå ut døra og hente posten ser jeg ikke hvordan jeg skal komme meg til legen for å ta opp problemene mine, så alt virker veldig håpløst... Har ikke vært i butikken på et halvt år, alene. Jeg tror det aller verste er tankene mine om hva andre tenker om meg. Og jeg vet at det er andre folk som er problemet. Drømmer meg ofte bort i tanker om hvordan livet ville vært om man kunne sette verden på pause i en times tid, gå forbi mennesker som var "fryst" i denne pausen, og kunne gjøre ting jeg ellers ikke klarer. Gå i butikken, ta meg god tid, ta en joggetur uten at noen ser meg.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å leve i opptil 60 år til med andre mennesker, hvor jeg må tenke på hvilke relasjoner jeg har, hva folk på gata tenker om meg, analysere nåværende, tidligere og også fremtidige vennskap, og i perioder ikke vite om jeg har følelser for den jeg er sammen med, eller om det er hodet mitt som styrer det også. Alt virker helt håpløst... Men jeg tror nok det er medisiner som kan være min utvei, jeg ser ingen annen løsning. Men jeg er jo den jeg er, og ser problemer i alt. Også når det kommer til å bruke medisiner. Jeg er livredd for å bli hekta, for å slite med å kutte det ut, og for å få bivirkninger som går utover selvtilliten min (vektøkning o.l.)... Det hele blir bare en ond sirkel, og jeg er så sliten...

TS

[KaDust]

Jeg har heller ikke penger til psykolog. Heldigvis får man derfor frikort og kan gå til psykologen gratis deretter. Jeg mangler bare 3 legetimer fra frikortet og da går jeg gratis til legen og psykolog ut året.

Det er vel det jeg kan komme på?

[KaDust]

http://www.sidetmedord.no/

Du kan jo forresten prate med de som jobber bak denne siden.

[Inger88]

her er et svar du bør se på:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=176452

[Inger88]

Her står det noe om sosialkontoret:

http://www.klara-klok.no/wips/453389532/caseId/2138038324

[AnonymBruker]

Ja, du har beskrevet mitt liv på en prikk også! Jeg føler at jeg bare trør vannet, og aldri kommer av flekken. Heldigvis ute av den perioden da jeg hadde mest lyst til å synke.

Studentpsykolog er gratis og lavterskel tilbud. Eller så kan du snakke med fastlegen din om hjelp:)

Kom over denne i dag: http://www.dagbladet.no/2012/02/26/nyheter/helse/eu/utenriks/hellas/20403904/ Og likte kommentaren (som hos meg kommer opp som nr 1) under der.

Lykke til med livsgleden!

[AnonymBruker]

Du har ikke råd til å ikke gå til psykolog! Det blir ikke bedre av seg selv, og du risikerer å miste studiestøtten snart. Få henvisning fra lege, så betaler du bare inntil egenandelen hos psykolog. Hvis du allerede har vært hos legen et par ganger i år, skal det ikke så mye til før du får frikort. Du kan vel låne penger av venner/familie? Jeg hadde gladelig betalt egenandelen for behandling for mine venner, dersom det betød at de kunne bli friske og få et bedre liv!

Ta deg selv på alvor! Du trenger behandling, og du fortjener det!

[Gjest Nenya82]

Kjenner meg igjen i det du skriver TS.Sliter med mye av det samme som deg,og har også hatt mye problemer når det gjelder studiene mine.

Noen ganger har jeg ingen motivasjon til å lese i det hele tatt,men jeg har kommet meg igjennom fag noen ganger ved hjelp av skippertaksmetoden.

I begynnelsen av 20-årene begynte jeg å studere,men greide ikke å lese eller å komme meg på forelesninger.Strøk i nesten alle fag,og året etter strøk jeg også i noen fag.Dermed var jeg over et år forsinket.

Begynte å studere igjen på det jeg går nå og det har gått mye bedre selv om jeg nok har brukt litt ekstra tid,men jeg strøk på en muntlig eksamen.Fikk jernteppe og rotet det til,og siden jeg var forsinket fra før av så fikk jeg ikke studiestøtte forrige semester.

Begynte hos psykolog igjen i fjor,men jeg hadde rett og slett ikke penger til å betale.Fortalte psykologen om mine økonomiske problemer,og da fikk jeg det gratis siden jeg ikke hadde økonomi til å betale akkurat da.

Så jeg syns ikke du skal bekymre deg for det økonomiske,og heller skaffe deg en henvisning fra legen din.Det er ikke noe særlig å gå sånn mens problemene bare vokser.Ikke føl deg ubrukelig,du sliter og dermed er ting litt vanskeligere for deg akkurat nå,men du kan komme deg ut av det