Ferie-samvær?

[AnonymBruker]

Det er jeg som har skrevet innlegg 15, 16 og 17 som AB.

TS her: Du sier mye viktig i både dette og forrige innlegg. Jeg er enig i at samværet ikke er MIN rettighet og MIN glede, men at det er for at barnet skal ha det best mulig (men det er selvsagt min store glede også!). Jeg krever ingen ting bastant, og jeg vil ikke ødelegge verken viktige fotballcuper eller hyttetur med bestekompisen, jeg vil bare ha noe.

Gutten går i tredjeklasse. Han er en forsiktig og stille gutt, så å fly alene er utelukket foreløpig. Han er veldig skoleflink, og holder på med skolebøker på 5. klassenivå. Han taper dermed ingen ting faglig sett på å ta fri, men mor mener at dette er en prinsippsak.

Av reisemuligheter har vi

fly i 1 time + tog/buss/bil i til sammen 3 timer

kjøre bil i 7 timer

kjøre tog i 5 timer + bil/buss i 2 timer

Verken mor eller stefar har førerkort, så jeg må isåfall kjøre oppover og ta fly eller tog sammen med gutten nedover igjen.

Det er helt stuerent at dette også handler om din glede, ditt ønske og ditt behov for å følge opp sønnen din. Skulle bare mangle, du er da et menneske, du også, selv om du er voksen.

Men klart, fokuset ditt må være på sønnen din, og særlig overfor mor.

Hvis gutten har kjørt lite med fly, er jeg enig i at det kan bli litt voldsomt for ham å skulle fly alene. Mine to begynte med det den jula de gikk i 2. og 4. klasse, men så er de da også to som reiser sammen. Og de hadde reist masse med fly før, sammen med meg. Det høres ut som om gutten din har ca. samme reise som mine to.

Jeg ønsket først ikke at ungene skulle ta fly alene (de var da 5 og 7), selv om faren presset på. Jeg mente de var for unge, og dessuten at den eldste ikke hadde godt av å føle på ansvaret for det yngre søskenet. Han gikk dermed med på å spleise på kostnadene ved samvær - som inkluderte min flybillett. Nå kunne jeg ofte ta dette som jobbturer, så det ble ikke så veldig mange ganger at han betalte på min billett (det ble forøvrig ikke stort dyrere at vi tre reiste og at jeg ventet på dem der, enn nå når de reiser alene...).

Det høres ganske slitsomt ut, både for deg og gutten, å skulle bruke bil i forbindelse med samvær. Da måtte det i såfall være i forbindelse med ferier, hvor turen ble en del av samværet deres og dere fikk noe fint ut av den. På sikt må vel målet være at han kan reise alene med fly. Hvis han får følge 2 - 3 ganger først, kan det jo hende at han ikke vil synes det føles så skummelt å fly alene? Utstyrt med et blad til reisen og litt godis å kose seg med. Kabinpersonalet tar seg godt av ungene, snakker med dem og følger med på at de har det ok. Og ofte er det flere barn som reiser alene.

Hvor godt kjenner du gutten? Kan det være aktuelt at du reiser til ham og har samvær med ham på hans hjemsted? Har du kjente der? Kan du ta inn på et hotell og ha ham der? Det kan jo bli en spennende helg for gutten...

Jeg er helt på lijne med mor om at man ikke skal ta fri fra skolen i hytt og pine, dvs om det er fri på torsdag, så skal naturligvis barnet på skolen igjen på fredag. Selv i småskolen. Det har med å lære barna holdninger å gjøre.

Når det gjelder samvær i skoleferiene, så bør (i deres tilfelle hvor dere ikke samarbeider godt må) det avtales skriftlig. Det vil si hvordan man skal fordele vinterferie, påskeferie, høstferie, juleferie, samt sommerferien. Langhelger utenom samværsplanen kan du ikke regne med å få. Husk at også mor og barn har behov for å ha fri sammen, ikke bare hverdager. For de slipper jo du som samværforelder, TS.

Det er da vel ikke snakk om å ta seg fri fra skolen i "hytt og pine". Jeg mener at å reise til en forelder som bor på en annen kant av landet, er en langt gyldigere grunn enn å ta seg fri for en ukes sydenferie, som mange gjør en gang i året. Å ta seg fri f.eks. fire fredager i løpet av et skoleår, er jeg 100% sikker på at ingen lærer/skole vil sette seg imot, når årsaken til fritaket er dette.

"Lære barna holdninger"? Lærer man barnet dårlige holdninger dersom det bes fri i forbindelse med samvær med far, som bor en flyreise unna? Nei, vet du meg hva...

At han ikke skal regne med å "få" langhelger som samværshelger utenfor samværsplanen - hva mener du, egentlig? Langhelger vil jo i såfall bli lagt inn som samværshelger. Det virker ikke som om mor og barn har mangel på fri sammen her, iom at de har så godt som samtlige av årets helger sammen. At far da skal "få" 2-3 langhelger som samværshelger i løpet av året, skulle da bare mangle.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke mer enn feriesamvær med faren min fram til midten av barneskolen. Da ble det også mindre av dette, da det foregår så mye i feriene, som korpssamlinger, fotballcuper etc. Så i en periode traff jeg han kun et par ganger i året, var blant annet med han og hans nye familie på sommerferie. Da jeg ble noe eldre, kunne jeg på eget initiativ ta en helg hos han og hans nye familie når det passet seg slik. Da vi flyttet ut for å studere valgte jeg å studere første året i byen han bor i, og da var jeg en del sammen med han og hans familie. Jeg har som voksen et helt OK forhold både til han og småsøsknene sine, selv om småsøsknene på begge sider er veldig mye yngre enn henne (foreldrene hennes var svært unge da de fikk henne). Jeg vil karakterisere mitt forhold til faren min like tett som forholdet mine venner som hadde "annenhver helg samt de fleste skoleferie"-samvær har til samværsforelder nå i voksen alder. Så man trenger ikke ha "millimetersamvær" på bekostning av barnets sosiale omgang og utvikling. Barn og samværsforelder kan få et like greit forhold selv om samværet er sporadisk og lagt opp etter barnets tid og etterhvert ønsker.

Et like tett forhold som til bostedsforelder vil man uansett ikke få så lenge det er snakk om en god del reiseavstand til samværsforelder. Eneste måte å få like tett forhold til begge (relativt sett, de fleste av oss har vel en forelder vi har tettere forhold til) er at de bor så nærme hverandre og samarbeider så godt at barna kan gå mellom husene helt som de selv ønsker, uten å måtte tenke på samværstid.

Jøss, er det en mor her som først har skrevet om datteren sin, og så feilet i omgjøringen til "datterperspektiv" da historien skulle gjøres mer troverdig og "egenopplevd"? Sleipt...

[AnonymBruker]

Det er jeg som har skrevet innlegg 15, 16 og 17 som AB.

Det er helt stuerent at dette også handler om din glede, ditt ønske og ditt behov for å følge opp sønnen din. Skulle bare mangle, du er da et menneske, du også, selv om du er voksen.

Men klart, fokuset ditt må være på sønnen din, og særlig overfor mor.

Hvis gutten har kjørt lite med fly, er jeg enig i at det kan bli litt voldsomt for ham å skulle fly alene. Mine to begynte med det den jula de gikk i 2. og 4. klasse, men så er de da også to som reiser sammen. Og de hadde reist masse med fly før, sammen med meg. Det høres ut som om gutten din har ca. samme reise som mine to.

Jeg ønsket først ikke at ungene skulle ta fly alene (de var da 5 og 7), selv om faren presset på. Jeg mente de var for unge, og dessuten at den eldste ikke hadde godt av å føle på ansvaret for det yngre søskenet. Han gikk dermed med på å spleise på kostnadene ved samvær - som inkluderte min flybillett. Nå kunne jeg ofte ta dette som jobbturer, så det ble ikke så veldig mange ganger at han betalte på min billett (det ble forøvrig ikke stort dyrere at vi tre reiste og at jeg ventet på dem der, enn nå når de reiser alene...).

Det høres ganske slitsomt ut, både for deg og gutten, å skulle bruke bil i forbindelse med samvær. Da måtte det i såfall være i forbindelse med ferier, hvor turen ble en del av samværet deres og dere fikk noe fint ut av den. På sikt må vel målet være at han kan reise alene med fly. Hvis han får følge 2 - 3 ganger først, kan det jo hende at han ikke vil synes det føles så skummelt å fly alene? Utstyrt med et blad til reisen og litt godis å kose seg med. Kabinpersonalet tar seg godt av ungene, snakker med dem og følger med på at de har det ok. Og ofte er det flere barn som reiser alene.

Hvor godt kjenner du gutten? Kan det være aktuelt at du reiser til ham og har samvær med ham på hans hjemsted? Har du kjente der? Kan du ta inn på et hotell og ha ham der? Det kan jo bli en spennende helg for gutten...

Det er da vel ikke snakk om å ta seg fri fra skolen i "hytt og pine". Jeg mener at å reise til en forelder som bor på en annen kant av landet, er en langt gyldigere grunn enn å ta seg fri for en ukes sydenferie, som mange gjør en gang i året. Å ta seg fri f.eks. fire fredager i løpet av et skoleår, er jeg 100% sikker på at ingen lærer/skole vil sette seg imot, når årsaken til fritaket er dette.

"Lære barna holdninger"? Lærer man barnet dårlige holdninger dersom det bes fri i forbindelse med samvær med far, som bor en flyreise unna? Nei, vet du meg hva...

At han ikke skal regne med å "få" langhelger som samværshelger utenfor samværsplanen - hva mener du, egentlig? Langhelger vil jo i såfall bli lagt inn som samværshelger. Det virker ikke som om mor og barn har mangel på fri sammen her, iom at de har så godt som samtlige av årets helger sammen. At far da skal "få" 2-3 langhelger som samværshelger i løpet av året, skulle da bare mangle.

Fly er nok beste alternativ ja, bortsett fra at vi bor like ved en flyplass, mens gutten min må ta tog/buss/bil i 2-3 timer for å komme til flyplassen. Og da må jo mor følge ham dit, noe jeg tror hun er uvillig til. Så i første omgang må det bli bil, men vi kommer selvfølgelig til å "gjøre en tur ut av det", og de 7 timene jeg skisserte var inkludert gode hvilepauser, middagspause osv.

Jeg har ingen kjente i denne byen, men jeg kan bo på hotell sammen med ham, selvfølgelig. Det synes jeg imidlertid at blir veldig synd for søskenforholdet til barna mine sine del, de har jo også rett til å treffes (men kanskje ikke gjennom noe lovverk?) Det er kanskje det jeg synes er aller tyngst. Den eldste gutten min har sitt komplette liv der han er, og i følge mor har han ikke noe særlig behov for å treffe meg. Men den yngste gutten min har bare dette søskenet, og han forguder ham. Dette bryr jo ikke mor til eldsten seg noe om, (naturlig nok?)

Føler at utgreiingene her begynner å bli noget kompliserte, men jeg håper dere klarer å henge med.

(Til deg som mener at fri 2-3 fredager i året skaper dårlige holdninger, så må jeg bare si at jeg er veldig uenig. Mor og stefar til barnet har svært gode verdier, og barnet er intelligent, lykkelig, harmonisk og "snilt". Det blir neppe noen unnasluntrer, verdirelativ eller mørk kriminell av å få treffe meg og broren sin litt oftere.)

TS

[Rosalie]

Helt feil tråd, gitt.

Endret 27. februar 2012 av Rosalie

[AnonymBruker]

Det er da vel ikke snakk om å ta seg fri fra skolen i "hytt og pine". Jeg mener at å reise til en forelder som bor på en annen kant av landet, er en langt gyldigere grunn enn å ta seg fri for en ukes sydenferie, som mange gjør en gang i året. Å ta seg fri f.eks. fire fredager i løpet av et skoleår, er jeg 100% sikker på at ingen lærer/skole vil sette seg imot, når årsaken til fritaket er dette.

"Lære barna holdninger"? Lærer man barnet dårlige holdninger dersom det bes fri i forbindelse med samvær med far, som bor en flyreise unna? Nei, vet du meg hva...

At han ikke skal regne med å "få" langhelger som samværshelger utenfor samværsplanen - hva mener du, egentlig? Langhelger vil jo i såfall bli lagt inn som samværshelger. Det virker ikke som om mor og barn har mangel på fri sammen her, iom at de har så godt som samtlige av årets helger sammen. At far da skal "få" 2-3 langhelger som samværshelger i løpet av året, skulle da bare mangle.

Nå har jeg vokst opp med at det finnes ingen gode grunner til ikke å gå på jobben sin (som for barn er skolen), med unntak av begravelser i nær familie og nødvendige legetimer.

I trådstarters tilfelle har de ingen samværsavtale, og da er det heller ingen automatikk i at barnet skal til samværsforelder når det dukker opp en uventet langhelg fri for barnet.

[AnonymBruker]

Jøss, er det en mor her som først har skrevet om datteren sin, og så feilet i omgjøringen til "datterperspektiv" da historien skulle gjøres mer troverdig og "egenopplevd"? Sleipt...

Nei, jeg hadde tenkt å skrive under nick, men da ønsket jeg ikke å skrive i førsteperson og skrev da om "en venninne" (som i virkeligheten er meg), men så ombestemte jeg meg og skrev det om til å handle om meg. Da som Anonym bruker. Så mistet jeg omskrivingen i en setning.

Selv har jeg ikke barn, så noen "sleip mor" er jeg nok ikke på noen måte.

[AnonymBruker]

Fly er nok beste alternativ ja, bortsett fra at vi bor like ved en flyplass, mens gutten min må ta tog/buss/bil i 2-3 timer for å komme til flyplassen. Og da må jo mor følge ham dit, noe jeg tror hun er uvillig til. Så i første omgang må det bli bil, men vi kommer selvfølgelig til å "gjøre en tur ut av det", og de 7 timene jeg skisserte var inkludert gode hvilepauser, middagspause osv.

Jeg har ingen kjente i denne byen, men jeg kan bo på hotell sammen med ham, selvfølgelig. Det synes jeg imidlertid at blir veldig synd for søskenforholdet til barna mine sine del, de har jo også rett til å treffes (men kanskje ikke gjennom noe lovverk?) Det er kanskje det jeg synes er aller tyngst. Den eldste gutten min har sitt komplette liv der han er, og i følge mor har han ikke noe særlig behov for å treffe meg. Men den yngste gutten min har bare dette søskenet, og han forguder ham. Dette bryr jo ikke mor til eldsten seg noe om, (naturlig nok?)

Føler at utgreiingene her begynner å bli noget kompliserte, men jeg håper dere klarer å henge med.

(Til deg som mener at fri 2-3 fredager i året skaper dårlige holdninger, så må jeg bare si at jeg er veldig uenig. Mor og stefar til barnet har svært gode verdier, og barnet er intelligent, lykkelig, harmonisk og "snilt". Det blir neppe noen unnasluntrer, verdirelativ eller mørk kriminell av å få treffe meg og broren sin litt oftere.)

TS

Men du og den yngste gutten din kunne jo dratt oppover sammen? Kanskje det finnes muligheter med campinghytte, vandrerhjem eller tilsvarende, så ble det ikke så dyrt?

Forstår det slik at gutten din ikke har søsken der han bor? Nå vet jeg ikke hvor stor aldersforskjell det er mellom de to guttene dine, men ser ikke bort fra at eldstemann vil kunne synes det er stor stas med lillebroren, bare han blir godt kjent med ham. Da vil jo også det trekke i retning av at gutten ønsker (og at moren ser det) samvær med deg og broren.

Som sagt, jeg tror jeg ville startet med å skrive et (hyggelig) brev til moren. Om at du tenker mye på dette, og at du ønsker å være i livet til sønnen din. Gi ham enda flere voksne rollemodeller å spille på, etablere et godt forhold til ham nå når han enda er liten (kanskje er det aktuelt å en vakker dag studere der hvor du bor?), gi ham opplevelser og erfaringer som han kan profittere på. Du kan jo til og med foreslå noen konkrete datoer for samvær/besøk. Ta utgangspunkt i skoleruta. Si at det kanskje kunne vært ok å få hjelp fra familievernkontoret til å sette opp et forslag til besøksplan. Argumenter med at de gjerne vet hva som er vanligst å gjøre i slike tilfeller hvor mor og far bor langt unna hverandre. De vil kunne gi dere innspill basert på erfaring - selv om moren (og du) selvfølgelig er de som kjenner akkurat dette barnet.

[AnonymBruker]

Nå har jeg vokst opp med at det finnes ingen gode grunner til ikke å gå på jobben sin (som for barn er skolen), med unntak av begravelser i nær familie og nødvendige legetimer.

I trådstarters tilfelle har de ingen samværsavtale, og da er det heller ingen automatikk i at barnet skal til samværsforelder når det dukker opp en uventet langhelg fri for barnet.

Vel, da har du kanskje vokst opp i en annen tid? Hvis jeg skulle vært steil i forhold til at barna ikke skulle taes fri for samvær en gang i blant, hadde de truffet faren sin langt sjeldnere. Er det et bedre alternativ, synes du?

Hvem har snakket om automatikk? Det er da lov til å være litt fornuftig. Selvfølgelig prøver man å få til samvær i langhelger, når mor og far bor langt unna hverandre. Det dukker dessuten ikke opp en "uventet" langhelg for barnet. Vi har noe som heter skolerute, og det er fullt mulig å se på denne og legge opp samvær deretter.

Det virker ikke som om du vet så mye om det du snakker om...??

[AnonymBruker]

Men du og den yngste gutten din kunne jo dratt oppover sammen? Kanskje det finnes muligheter med campinghytte, vandrerhjem eller tilsvarende, så ble det ikke så dyrt?

Forstår det slik at gutten din ikke har søsken der han bor? Nå vet jeg ikke hvor stor aldersforskjell det er mellom de to guttene dine, men ser ikke bort fra at eldstemann vil kunne synes det er stor stas med lillebroren, bare han blir godt kjent med ham. Da vil jo også det trekke i retning av at gutten ønsker (og at moren ser det) samvær med deg og broren.

Som sagt, jeg tror jeg ville startet med å skrive et (hyggelig) brev til moren. Om at du tenker mye på dette, og at du ønsker å være i livet til sønnen din. Gi ham enda flere voksne rollemodeller å spille på, etablere et godt forhold til ham nå når han enda er liten (kanskje er det aktuelt å en vakker dag studere der hvor du bor?), gi ham opplevelser og erfaringer som han kan profittere på. Du kan jo til og med foreslå noen konkrete datoer for samvær/besøk. Ta utgangspunkt i skoleruta. Si at det kanskje kunne vært ok å få hjelp fra familievernkontoret til å sette opp et forslag til besøksplan. Argumenter med at de gjerne vet hva som er vanligst å gjøre i slike tilfeller hvor mor og far bor langt unna hverandre. De vil kunne gi dere innspill basert på erfaring - selv om moren (og du) selvfølgelig er de som kjenner akkurat dette barnet.

Den yngste gutten min har bare dette søskenet ja, det er 4 år mellom dem. De kjenner hverandre godt nok til at eldstemann er lillebrorens aller største helt og forbilde, og eldstemann synes også at det er veldig stas med lillebror. Etter at mor fikk ny unge med den nye ektemannen (også en gutt) er det imidlertid tydelig at hun mener at hennes to barn er mer søsken enn mine to. Jeg forstår selvsagt at de blir det i praksis, siden de er sammen 345 dager i året, men jeg synes det er skummelt å undergrave halve biologiske familien til gutten i så stor grad. Dette er selvsagt aldri noe hun gjør åpenlyst/foran eldste gutten sin, men det kommer tydelig fram i formuleringene hennes oss voksne i mellom.

Jeg skal sende en mail til henne (samhandlinga går stort sett gjennom telefonsamtaler nå - som hun vinner), og være litt mer rett fra hjertet (men samtidig også fornuften). Tusen takk for gode svar, både fra deg og alle andre.

TS

[AnonymBruker]

Den yngste gutten min har bare dette søskenet ja, det er 4 år mellom dem. De kjenner hverandre godt nok til at eldstemann er lillebrorens aller største helt og forbilde, og eldstemann synes også at det er veldig stas med lillebror. Etter at mor fikk ny unge med den nye ektemannen (også en gutt) er det imidlertid tydelig at hun mener at hennes to barn er mer søsken enn mine to. Jeg forstår selvsagt at de blir det i praksis, siden de er sammen 345 dager i året, men jeg synes det er skummelt å undergrave halve biologiske familien til gutten i så stor grad. Dette er selvsagt aldri noe hun gjør åpenlyst/foran eldste gutten sin, men det kommer tydelig fram i formuleringene hennes oss voksne i mellom.

Jeg skal sende en mail til henne (samhandlinga går stort sett gjennom telefonsamtaler nå - som hun vinner), og være litt mer rett fra hjertet (men samtidig også fornuften). Tusen takk for gode svar, både fra deg og alle andre.

TS

Flott, ønsker deg all mulig lykke til! Sikkert en stor fordel å lese gjennom mailen tre ganger før du sender det, tror du har lite å vinne på å "sette hardt mot hardt". Svelg dine kameler, og vis deg så real og samarbeidende som mulig, fortell henne om planer du har sammen med gutten, som du har lyst til å "tilby" ham. Prøv å ikke "true" henne med familievernkontoret. Skriv at dere kanskje greier å finne ut av dette selv, men at det også kan være en god idé å spørre familiekontoret til råds. "Til råds", snarere enn at du skisserer et scenearie hvor hun blir stilt til veggs og pålagt noe. Det får i såfall skje dersom det viser seg at hun ikke har til hensikt å "gi" deg noe som helst.

Gutten har kanskje besteforeldre og andre slektninger på din side, også? Det kan jo også være et argument overfor mor, at disse også ønsker å stille opp for gutten.

[Gjest Gjest]

http://www.regjeringen.no/upload/BLD/Samvær/ENDELIGVERSJONReisekostnader%202009.pdf

http://www.regjeringen.no/nb/sok.html?querystring=reisekostnader&offset=0&sortby=default&filters=+showforlanguages,nb,,%3C%3Edcdate,min,2012-02-27T16:39:46Z,,+dctypestatus,gyldig,,+dctypename,!underside&hits=20&searchview=governmentnbsppublished&solution=gov&lang=nb&id=86008

[Sophie-Ann]

Vi har aldri vært sammen. Jeg skrev under på diverse papirer på sykehuset, men jeg skal sjekke med Folkeregisteret hva som er registrert.

Jeg har ingen laster som skulle gjøre meg uegnet til samvær eller informasjon, har ikke engang parkeringsbøter. Blir det vanskelig å få skriftlig avtale om samvær hvis jeg ikke har skrevet under om delt foreldreansvar?

Jeg tror ordet "samvær" er noe mor frykter veldig. Hun vil at vi skal ha kontakt, men om det hadde vært opp til henne skulle gutten kalt meg onkel, og den andre gutten min bare vært fetteren hans.

Skal jeg ta kontakt med familievernkontoret i min hjemby eller hos henne? Er dette noe som de ulike kontorene løser seg imellom, eller skal vi sitte i samme rom og argumentere for egen sak? Da må jeg i såfall begynne å samle krefter, for denne dama er beinhard og veldig veltalende og kunnskapsrik. Det vises kanskje gjennom hele tråden her at jeg har respekt (frykt) for henne, og når det atpåtil er noe så viktig som sønnen min som står på spill, føler jeg meg helt lammet. (Men desto viktigere er det jo at jeg klarer å psyke meg opp, naturligvis.)

TS

Det er vel lettere for deg å reise til henne?? Ta kontakt med et FVK i byen/bygda hun bor i og spør dem hva som er best. Du må ikke gi deg her, har du ikke delt foreldreansvar, må du få det. Ønsker deg lykke til, har vært igjennom denne dritten selv, og det er ikke noe kjekt.