Noen som kjenner seg igjen?

[Gjest Ts]

Hei jeg føler meg så unormal! Hadde ei psykisk krise for fire år siden pga et samlivsbrudd. Etter mye om og men kom jeg meg gjennom dette på ca 5 mnd. Så i fjor fikk jeg symptomer igjen på depresjon. Og i år på samme tid. Er midt i en nå. I fjor varte episoden ca 6 mnd og ble til og med innlagt på det værste. Fikk da zoloft som gjorde at jeg slapp å være helt hysterisk. Spørsmålet mitt er om det er "normalt" under disse episodene og ha en dag som er helt jævlig. Masse selvmords tanker og depresjon. Men så neste dag våkner jeg uten tegn på depresjon i det hele tatt. For så å få en dag hvor jeg føler meg helt likegyldig og ikke prater med noen. Er veldig slitsomt å ha det sånn. Og i disse episodene kan jeg også skifte i løpet av dagen. Være fin på morgen og i bunn på kveld og motsatt. Får liksom ikke noen ordentlige svar fra der jeg går i samtale. Virker jo som det er en mega ubalanse i hodet mitt som plutselig bare slår inn. Vil også si at mellom disse episodene så er jeg helt vanlig. Jobber og er aktiv. Trener og har en flott liv utad. Men dette ødelegger jo livskvaliteten min betraktelig. Skjønner ikke åssen jeg blir så syk. Hva som skjer liksom. Så håper noen kan ha noen lignende erfaringer? Eller som har noen ide om hva dette er! Hilsen trådstarter

[Inger88]

Jeg har det litt på samme måte, bare ikke så "ekstremt", jeg skifter fort humør(sånn fra glad til deppa til glad). Men viss jeg får en dårlig periode kommer den ofte uanmeldt. Det kan hende du kan få hjelp i medisiner spesielt rettet mot dette. Men kanskje du kan skrive dagbok og prøve å se om det er noe som utløser depresjonen?

[Gjest ts]

Ja episodene blir utløst av stress. Og trøtthet og angst og så bærer det rett utfor. Og henger litt sammen med frykten for å miste eller å bli avvist muligens. Men det kommer så snikende. Rett etter jul roste terapauten meg for å flink jeg var og hvor mye jeg hadde jobbet med meg selv siste halvåret. Og to uker etterpå sitter jeg der å gråter og alt er galt. Ja klarte meg uten medisiner i høst men skulle nok kanskje holdt meg på de. Har kun diagnosen tilbakevendene depresjoner. Men jeg blir ikke klok på dette her. At det svinger sånn i disse episodene og angsten kommer og går. Kan liksom ikke planlegge noe for vet ikke hvordan morgendagen blir liksom. Takk for svar

[Catgirl]

Tror jeg har hatt noe lignende også... Begynte da jeg var i tenårene. Følte jeg fikk litt sånne rare hallusinasjoner og "visjoner" iblant, følte jeg sanndrømte og var sikkert på at jeg holdt på å bli helt koko! Fortalte venner, men virket som ingen forstod meg. Gikk til psykolog. Men hva kan de gjøre liksom? De ville jo gi meg antidepressive medisiner, men nekta fordi moren min hadde gått på det før og fått så mange skumle bivirkninger. Er skilsmisse barn, så lurte på om det kunne være årsaken. Men ble verst etter spontanabort, da var det mer sånn langvarig depresjon og selvmordstanker, følte meg helt død innvending ganske lenge. Har fortsatt samme problem med drømmer, virker jo som de stemmer overens med det som skjer i framtiden, veldig ekkelt iblant. En gang drømte jeg noe om at jeg skulle få en beskjed til en viss klokkeslett neste dag... Telte ned klokkeslettet til jeg skulle få "beskjeden" men tenkte det går ikke an, men joda! Min flaks selvfølgelig. Akkurat det skjedde samme klokkeslett, samme beskjed fra samme person. Fikk sammenbrudd da...Måtte liksom "drikke" bort angsten. Etter det så har jeg vært ekstremt paranoid og bare jeg har en liten marerritt så har jeg angst for at det verste skal skje:( Litt forstyrret virkelighetsfølelse...Prøver å leve så godt jeg kan med det! Noen bra perioder og noen verre såklart.

[Gjest ts]

Jeg har også en tendens til sanndrømming faktisk. Ikke om det er noen sammenheng da. Men ja trodde depresjon skulle være sånn nogenlunde at min var langt nede med mulige selvmordstanker osv og når man får hjelp så kan man klatre sakte men sikkert oppover igjen. Mens med meg i fjor gikk jeg nok for lenge for nektet medisiner. Og når jeg fikk medisiner var det ganske vondt de første to ukene. Men de sa jo der jeg var innlagt at jeg var veldig ustabil siden det ene øyeblikket holdt jeg på å bli gal av selvmordstanker og noen timer etterpå satt jeg og smilte og betalte regninger liksom. Og mnd etter det varierte det veldig fra dag til dag osv. Bare jeg slapp den største panikken pga zoloften! F.eks i går var jeg så depremert at jeg trodde jeg skulle klikke. Tankene fløy og angsten var der. Til slutt måtte jeg ta ei sovepille som jeg gjør når det blir veldig ille. Våknet i dag uten tegn på angst og depresjon og har hatt en deilig dag hittil. Skjønner ingenting jeg!