Jeg sliter litt

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 21 som sliter litt for tiden. Jeg studerer til master i Storbrittania nå(første året), og har en flott kjæreste og familie. Stort sett trives jeg godt med livet mitt, men i det siste har jeg hatt det litt vanskelig.

Jeg var deprimert i flere år, ca fra jeg var 14 til jeg var 18. Jeg gikk til flere forskjellige psykologer i løpet av den tiden, men det hjalp ikke i det hele tatt fordi jeg ikke ville være der - foreldrene mine var bekymret for meg og syntes jeg burde gå, men jeg hadde ikke lyst. Jeg var veldig langt nede og vurderte sterkt å ta selvmord. Ville gjøre det med sovepiller som jeg fikk fordi jeg hadde mye problemer med å sove og satt ofte oppe hele natten og sov gjennom dagen. Den eneste grunnen til at jeg ikke gjorde det var fordi jeg ikke orket tanken på å ødelegge foreldrene mine sine liv på den måten - de er fantastiske foreldre og jeg vet at de ville blitt fullstendig knust dersom jeg skulle gjort noe slikt.

Så etter noen år med dette hvor jeg skjøv fra meg vennene mine, var fæl mot foreldrene mine og generelt ga faen i alt kom jeg plutselig ut på den andre siden. Det føltes som om jeg bare våknet opp en dag og alt var bedre. Ikke fantastisk, men bare normalt bra - slik det var før jeg ble deprimert. Siden det har jeg stort sett vært fornøyd og glad, jeg er fornøyd med innsatsen min på universitetet og kjæresten min og jeg har et veldig godt forhold. Men likevel er det perioder innimellom hvor jeg føler meg nesten slik jeg gjorde før, og jeg blir så utrolig redd for at jeg er på vei tilbake dit. Jeg begynner ofte å tenke alt for mye på ting - mest av alt fremtiden. Da jeg var deprimert var fremtiden det verste jeg kunne tenke meg. Jeg kunne bare ikke se for meg at noe noensinne kunne skje som jeg ville vært glad for eller fornøyd med - alt jeg så var mørke og fortvilelse. Jeg gledet meg ikke til noe og det var ingenting jeg ville gjøre eller noen jeg ville møte. Jeg merker at jeg fortsatt ikke er så veldig optimistisk når det gjelder fremtidsprospekter.

Selv om jeg studerer ved et godt universitet og gjør det rimelig godt der, er jeg redd for å ikke få en jobb jeg liker når jeg slutter. I tillegg har jeg ingen klar ide om hva slags jobb jeg vil ha - jeg vet ikke hva jeg vil trives med og det bekymrer meg veldig. Jeg kan på en måte ikke tenke meg noen av jobbene jeg vet om, og de jeg kanskje kunne likt føler jeg ikke jeg kan oppnå. I tillegg aner jeg ikke hvor jeg og kjæresten min skal ende opp - vi har nå avstandsforhold, han bor et annet sted i Storbrittania. Jeg elsker ham og vi har et veldig godt forhold på alle måter, men jeg er veldig bekymret for de store avgjørelsene vi må ta i løpet av et par år(hvor vi skal bo osv). Jeg føler rett og slett at fremtiden er så usikker, og jeg gleder meg ikke. Jeg tror ikke disse følelsene er normale.

En annen ting er at jeg ikke føler jeg har veldig nære venner her jeg bor nå. Jeg hadde en venninne som jeg var veldig nærme med, men hun har nylig flyttet. Vi ser hverandre fortsatt iblant og jeg har flere andre venner jeg finner på ting med, men jeg savner bare å ha en bestevenninne - særlig siden jeg har avstandsforhold og trenger gode venner å holde meg litt opptatt med. De andre vennene mine har liksom sine vennegjenger som jeg ikke føler jeg er helt med i. Derfor føler jeg meg ofte litt ensom, og jeg blir bekymret for hvordan det skal gå når jeg flytter igjen om et par år - hvordan skal jeg da få venner på det nye stedet? Synes det er kjipt å ha dette problemet fordi jeg aldri før har hatt problemer med å få venner - men de gode vennene mine er liksom spredt over hele verden nå, og jeg merker hvor viktig det er å ha gode venner i den samme byen som deg.

Jeg merker at dette bare ble et tankerot, og jeg beklager at det ble så langt. Jeg trengte bare å skrive noe og få utløp for alle disse tankene som sliter så på meg. Jeg får ikke sove om natten for tiden fordi når jeg legger meg kommer bare alle disse spørsmålene og bekymringene strømmende på og jeg klarer ikke stenge dem ute. Er det noen som har noen tips eller råd til hva jeg kan gjøre? Jeg lurer på å begynne å gå til psykolog igjen - jeg føler at hvis jeg faktisk har lyst til å snakke kan jeg få noe ut av det. Jeg skulle ønske jeg turte å poste som meg selv, men jeg føler jeg har utlevert meg selv litt og derfor poster jeg som anonym.

[AnonymBruker]

Vil ikke si så mye, men oppsøk ihvertfall en lege, og få resept på melatonin (circadin). Siden du bor i england er det ikke sikkert du trenger resept engang. Ett av de store problemene dine nå er at du ikke får sove, siden du ikke klarer å "skru av". Ta det fra der.

Alt det andre har jeg ikke helt forutsetninger for å kommentere. Noen?

[Gjest UngKalven]

Ja, du bør nok kanskje gå til psyokologen. Det virker som du engster deg litt for mye i forhold til det livet du lever.

Har du oppsøkt sånne jobbveiledere eller hva det heter? De vil jo kunne hjelpe deg med å finne ut av hva slags jobb du egner deg til og har lyst på. Jeg tror du trenger et sånt klart mål og se frem til.

Lykke til i alle fall

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg tror jeg skal gå til psykolog iallfall et par ganger og se om det hjelper. Selv om jeg er litt redd for at jeg kommer til å bli for fokusert på problemene mine dersom jeg snakker om det mye - til vanlig pleier jeg egentlig bare å late som om de ikke er der.

Å gå til jobbveileder er sikkert lurt, takk for tipset:) Jeg vet vi har det på universitetet, så jeg tror jeg skal gjøre det.

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg tror jeg skal gå til psykolog iallfall et par ganger og se om det hjelper. Selv om jeg er litt redd for at jeg kommer til å bli for fokusert på problemene mine dersom jeg snakker om det mye - til vanlig pleier jeg egentlig bare å late som om de ikke er der.

Å gå til jobbveileder er sikkert lurt, takk for tipset:) Jeg vet vi har det på universitetet, så jeg tror jeg skal gjøre det.

Det er nettopp dette en psykolog kan hjelpe deg med, få deg til å fokusere på whatever er gæli, og bearbeide det. Forstår at du unngår på tenke på det, men da blir du heller ikke ferdig med det. Ta en prat med psykologen du!