Trenger omsorg og råd

[AnonymBruker]

Ja.. Som overskriften sier, har gått opp en del i vekt fordi jeg holder på å bli frisk fra spiseforstyrrelser (Hovedsakling anoreksi, men har blitt bulemi i tilfriskningsperioden). Mye av denne vektoppgangen er ikke sunn(pga "overspising") og noe av det er pga god planlegging av måltider hvis dere skjønner.

Derfor føler jeg rett og slett AVSKY for kroppen min og klarer ikke se virkeligheten i speilet. Kjæresten min er veldig fornøyd og mener jeg ser kjempebra ut nå. Søsteren min syntes jeg ser frisk ut. Vil vel si at jeg ser helt normal ut/slank, men jeg føler at dette har gått altfor for og at jeg nå har fått sjokk av å virkelig se kroppen min i speilet for hva den virkelig er.

Jeg tør ikke stole på hva jeg ser, men alikevel, øynene mine kan jo ikke lyve? Jeg trenger virkelig noen oppmuntrende ord, og støtte, for jeg tør nesten ikke møte venninnene mine sånn at de kan se vektoppgangen. jeg skammer meg sånn.. jeg vil at jeg skal være stolt av hvordan jeg ser ut og bære kroppen med selvtillit, men akkuratt nå tør jeg nesten ikke gå på butikken engang

Jeg har kastet bort 4 år med dette, og vil ikke at noe som egentlig skal være positivt gjør meg helt ødelagt..

Er det noen som har noen råd om hva jeg kan gjøre? Nå går jeg bare rundt og er flau over meg selv( noe jeg egentlig vet jeg ikke har noe grunnlag for.) :cry:

[Sophia]

[Gjest Lolo]

Fantastisk at du har fått til denne endringen! Utrolig sterkt gjort å fighte en sf som har grodd fast så lenge! Det viser jo at du har en vilje som virkelig får trent seg. Tenker at det du gjør nå er å sørge for at hjernen, skjelettet og kroppen får det som trengs for å drifte seg selv, ikke bryte sammen. Kanskje moderat trening kan hjelpe deg med å tåle vektøkningen? Vet det har vært vesentlig for tilfriskningen av en venninne - men da med tett oppfølging av psykiater og ernæringsfysiolog vel og merke

Ønsker deg lykke til videre og stå på! Godt du har en støttespiller i din kjæreste

[AnonymBruker]

Jeg har vært naturlig veldig tynn i alle år. Jeg så det bare ikke selv. Når jeg nå ser på bilder fra den tiden så skjønner jeg at jeg var for tynn. Saken er den at da jeg la på meg pga sykdom så fikk jeg mange positive kommentarer fra andre. De hadde valgt å ikke kommentere noe tidligere, men nå som det er en positiv endring i vekt så sier de at jeg ser flott ut og at jeg var alt for tynn før. Prøv å ta de positive kommentarene inn.

Har du ingen oppfølging fra psykolog? Det burde du ha for som du skriver så er endringen vanskelig for deg selv om den faktisk er positiv.

[AnonymBruker]

Jeg har vært naturlig veldig tynn i alle år. Jeg så det bare ikke selv. Når jeg nå ser på bilder fra den tiden så skjønner jeg at jeg var for tynn. Saken er den at da jeg la på meg pga sykdom så fikk jeg mange positive kommentarer fra andre. De hadde valgt å ikke kommentere noe tidligere, men nå som det er en positiv endring i vekt så sier de at jeg ser flott ut og at jeg var alt for tynn før. Prøv å ta de positive kommentarene inn.

Har du ingen oppfølging fra psykolog? Det burde du ha for som du skriver så er endringen vanskelig for deg selv om den faktisk er positiv.

Jo har oppfølging av psykolog, ernæringsfysiolog og fastlege. Føler nå egentlig at "alle" er veldig fornøyd og glad på mine vegne, og jeg syntes det egentlig er bra jeg og og spiller med. Tør ikke fortelle eller inrømme at jeg har så utrolig dårlig forhold til kroppen min og selvfølelsen min er rett og slett i minus. (Forteller dette selvfølgelig til psykologen min, har et veldig åpent forhold med henne). På en måte vil jeg bare hive alle tankene i søpla og kjøre på, men jeg klarer ikke. På slutten av dagen er jeg fryktelig trist og lei meg, og jeg har så lyst til å lære meg å trives og være glad i meg selv!

Lolo: Tenker å begynne å trene igjen faktisk, kanskje det får meg til å trives bedre også. Trente jo masse før, men tok avgjørelsen å slutte helt for å hvile kroppen. Det er jo faktisk ikke så dum ide å begynne i det små igjen og føle litt mestring!

Takk for ord!

TS

[AnonymBruker]

Flott at du iallfall er ærlig med psykologen. Kan du prate med h*n om å ta steget å være helt ærlig med de andre behandlerene? Du vinner på å være ærlig. Målet er jo at du skal ha det godt med deg selv. At du skal like deg og ikke måle verdien din i kropp.

Trening er ofte positivt, men jeg tenker tanken at du da kan tippe over og trene kalorier. Altså trene så mye som forbrenner så mange kalorier. Ta en snakk med psykologen. Bruk fagfolkene rundt deg. Hva med da først å trene noe som ikke går på kondis. Styrke kan vel aldri bli helt feil. Jeg selv trener bl.a. Zumba. Det er morsomt selv om jeg roter med bevegelser og det ikke blir fullverdig trening. Jeg velger det fordi det får meg ut av sofaen. Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg har vært helt i ro alt for lenge. Jeg tenker at trening må være lett og morsomt og så kommer jeg nok etter hvert til litt mer "seriøs" trening.

[pantora]

Kreds til deg for vektoppgang! Men det er vondt, at alle tror/forventer at man er frisk i hode når man ser ut frisk i kroppen. Symptomfri er ikke det samme som frisk, man kan slite like mye med tankene. Men du har et god utgangspunkt med en friskere kropp, en hjerne som er godt ernært er mye mer rasjonell og logisk enn en underernært en. Som nevnt her tidligere; begynn å tren? I kontrollerte former, om det er noe du har gjort for mye av før. Jeg feks, er med på ballspill og skal begynne med litt styrketrening, og unngår bevisst triggere som tredemølle og trimsykkel. Det er deilig å merke at man har en sterk kropp som fungerer, og at man blir sterkere/i bedre form!