Bryte ut av et "greit" langvarig forhold med 2 barn?

[Gjest Purple Haze]

Ser at du allerede har en fot ute av dette forholdet, men at tanken på barna er det som holder deg igjen. Hvordan tror du den nye dama vil takle å være reservemamma for dine to? Det blir jo ikke rom for å være bare dere to, superromantisk, dyrke kun hverandre og kjærligheten om dere slår dere sammen. Det kan fort komme skjær i sjøen temmelig fort i den situasjonen.

Og noen bruker ordet satse her. Jeg vil jo si en har satset temmelig grundig når man har fått to barn sammen. Jeg tror du har slitt med lukne følelser for partneren din en stund, og når du får positiv oppmerksomhet fra en annen, tar det fokus vekk fra det viktige her, nemlig forholdet til dine barns mor.

Ingen av oss kan fortelle deg hva du skal gjøre, men jeg vil råde deg til å gjøre en siste skikkelige innsats for forholdet ditt. Og det innebærer å kutte all kontakt med den andre. Du kan ikke dyrke det samtidig som dere skal prøve å redde forholdet dere har.

Du fikk et vesentlig spørsmål tidlig i tråden. Ville du brutt ut uavhengig av om du hadde møtt den andre kvinnen? Her ligger nok svaret på hva du bør gjøre.

[AnonymBruker]

Du fikk et vesentlig spørsmål tidlig i tråden. Ville du brutt ut uavhengig av om du hadde møtt den andre kvinnen? Her ligger nok svaret på hva du bør gjøre.

Jeg svarte vel på det? At det er ekstremt vanskelig å bryte ut av noe som er "greit". At man av og til trenger en liten dytt.

[Gjest Purple Haze]

Jeg svarte vel på det? At det er ekstremt vanskelig å bryte ut av noe som er "greit". At man av og til trenger en liten dytt.

Da synes jeg du bryter ut på feil premisser, men det er selvfølgelig ditt valg. Og du svarte ikke på noe av det jeg spurte om i forhold til den nye og barna dine. Har du gjort deg noen tanker om det?

Mener du at dere har snudd alle steiner for å få det nåværende forholdet bedre?

[Gjest *Maja*]

Siden det er barn inni bildet ville jeg definitivt prøvd samlivsterapi først.

Har dere pratet om hvordan dere har det sammen?

[Optimist40]

Jeg svarte vel på det? At det er ekstremt vanskelig å bryte ut av noe som er "greit". At man av og til trenger en liten dytt.

Enig med Purple Haze i at om dette er ditt argument for å bryte ut, er det på helt feil premisser.

Ser at du også har nevnt at du sliter med å skilles fra barna, påføre dem smerte. Og det vil du gjøre om du går. Men ser ingen omsorg for din kone, ingen respekt.

Det er et papadoks at vi i 2012 er blitt et "bruk og kast" samfunn på alle plan, også i samlivet. Vi drømmer om den perfekte kjærligheten og ender opp med å bytte partnere så fort de ikke GIR oss lykkefølelse hver dag, vi har glemt at et forhold må jobbes med hele tiden, vedlikeholdes og det må investeres for å få avkastning.

Du sier du har ivestert, men ikke hun, du sier dere er for sterke og for forskjellige til å inngå kompromisser. Hvorfor tror du det? Er ikke du villig til å gi noe av deg selv for å få noe tilbake? Hvordan ser du da for deg et nytt forhold? Tror du at det vil endre seg da, at du gir mer?

Selvfølgelig kan vi være i forhold med mennesker som ikke får frem det beste i oss, en motpol om du vil. Og at vi blir en bedre utgave av oss selv i møte med et menneske som får frem det beste i oss.

Det jeg mener er at etter mange år i et forhold med et menneske er det alikevel ikke sikkert vi har gjort vårt ytterste for å virkelig SE dette mennesket med de rette øynene. Alt man har opplevd lager tåke foran øynene våre. Noen ganger trenger vi en krise for å våkne opp og faktisk se at det vi trenger har vært rett foran oss hele tiden, vi må bare være villige til å kjempe for det, villige til å stoppe opp og lytte.

Til slutt står du tilbake med et valg, bli eller gå. Men vis din samboer den respekten at du tar henne med på prosessen og at dere sammen finner en løsning. I den prosessen må du kutte all kontakt med din nye flamme. Dette er ditt liv sammen med din familie, ditt veiskille det handler om.

Endret 27. februar 2012 av Optimist40

[AnonymBruker]

Jeg vil bidra med noen tanker rundt dette med at du tenker det kunne vært kjekt å ha den nye damen sammen med deg når du går gjennom et eventuelt brudd.

Jeg er "den nye damen" i forholdet med min samboer. Han har et samlivsbrudd bak seg og to barn med eksen. Jeg priser meg lykkelig over at det hadde vært slutt mellom ham og eksen i et par år da jeg møtte ham. Herregud så mange ekstra utfordringer vi ville hatt å slite med dersom han hadde gått rett fra eksen til meg. Da hadde jeg fort blitt hatobjekt for både mor og barn, jeg ville vært "damen som stjal pappa fra mamma".

Det å bli stemor er en utfordrende oppgave nok som det er. De første par årene måtte det mye jobb til for å finne en fin balansegang for meg og barna, for at de skulle akseptere meg og for at jeg skulle kunne føle meg som en trygg voksen. Det måtte mye prøving og feiling til, og selv om foreldrene deres hadde vært fra hverandre i et par år før jeg kom inn i bildet så følte barna litt på det at jeg tok mammas plass. Med meg sammen med pappa forsvant muligheten for at de to kunne bli et par igjen.

Men tross alt har vi klart oss godt i nyfamilien vår. Barna (som nærmer seg voksne nå) har et godt forhold til meg og det er ingen såre følelser mellom meg og deres mor. Det er ingen problemer i forhold til familieselskaper, konfirmasjoner, skoleavslutninger osv. Jeg er en naturlig del av disse settingene, mor har et helt avslappet forhold til meg og jeg til henne, og barna nyter godt av en ekstra voksen som står dem nær.

Etter å ha lest utallige tråder på KG om mor/stemor som står steilt mot hverandre - ofte fordi mor føler sårhet fordi stemor er (eller oppleves som) årsaken til at en hel familie er splittet - så er jeg så uendelig glad for at jeg aldri havnet i den situasjonen. Mange familier sliter til evig tid pga slike såre følelser og stemor blir aldri akseptert fordi hun representerer en traumatisk opplevelse: Bruddet.

Så tenk deg godt om før du velger en tilsynelatende enkel utvei der du har en hyggelig kvinne som kan støtte deg gjennom en vond tid. Det som oppleves som en fordel i dag kan bli en ulempe i mange, mange år framover.

Lovisa

[TheHairyToothfairy]

Jeg tror på at forholdet ditt har et problem. Kanskje det er gått for langt for at noe terapi faktisk er noe hjelp. Personlig ville jeg allikevel prøvd. At man er forskjellige er egentlig ikke noen god grunn for at et forhold ikke skal vare, tro meg på det jeg sier at det ikke automatisk funker så veldig bra når man er like heller.

Det er fler som nevner at denne nye flammen er årsaken til dine tanker, og at om hun ikke hadde vært der - hva hadde du da følt om forholdet du allerede har. Jeg mener dette er litt bakvendt tenking.

Hva hvis vi snur på det hele og tolker det dithen at denne andre kvinnen er med på å åpne øynene for at det finnes noe annet som kanskje er mer "rett" der ute?

Jeg synes det er veldig trist at du vurderer å bryte opp familien, og jeg forstår din engstelse ovenfor barna. Allikevel tror jeg man skal innse at hvis fakta er at du IKKE er lykkelig idag - så har ikke barna noe bedre av det heller.

Jeg ville ikke lagt for mye vekt på denne nye kvinnen. Skal du ut av forholdet, så bør det være for DEG. Ikke for en annen. Tro meg på at du aldri vil kunne få noe godt forhold mellom dine barn og en ny kvinne, om du går "rett over".