Gå til innhold

Sammenbrudd


AnonymBruker
 Del

Anbefalte innlegg

Hva skal jeg gjøre for ikke å få sammenbrudd? Hva skal jeg gjøre når panikken river og sliter i meg? Jeg har grått så mye at hodet holder på å eksplodere. Virkeligheten føles uoverkommelig :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hva er grunnen til at du har det så vondt:/ ?

Når jeg er på mitt verste (og jeg klarer å tenke klart et øyeblikk) synes jeg det funker å gå tur. Helt sant, det hjelper :) Bare den rytmiske bevegelsen av å gå roer kroppen og hodet litt. Luftet tankene litt, på en måte. Prøv, vær så snill? Enten alene, eller sammen med noen. Stor klem :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg har slike dager, skriver jeg ned alt jeg føler og tenker. Fokuset blir da på å skrive, og det tar vekk en del av stresset. Noen ganger tar jeg vare på det jeg har skrevet, og andre ganger brenner jeg det for å få det helt vekk fra meg.

Dt viktigste ejg tror er å prøve å finne noe annet å fokusere på, som kan være til hjelp for deg. Om det er å lese, se på tv, skrive, høre på musikk, gå en tur ol.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg pleier å gå ut og se på stjernene på himmelen, for da tenker jeg på hvor stort universet er og dermed får jeg dimensjoner på ting i livet mitt. At ting som ser uoverkommelige ut, går over

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kom deg ut i NATUREN!

Ts her. Jeg går tur i frisk natur hver dag.

Hvorfor skriver naturen med store bokstaver og med utropstegn bak?

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg pleier å gå ut og se på stjernene på himmelen, for da tenker jeg på hvor stort universet er og dermed får jeg dimensjoner på ting i livet mitt. At ting som ser uoverkommelige ut, går over

Ts her. Jeg kan kjenne på det samme som deg. Stjernehimmelen gjør noe med en. Men det uoverkommelige går ikke over,det er der uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg har slike dager, skriver jeg ned alt jeg føler og tenker. Fokuset blir da på å skrive, og det tar vekk en del av stresset. Noen ganger tar jeg vare på det jeg har skrevet, og andre ganger brenner jeg det for å få det helt vekk fra meg.

Dt viktigste ejg tror er å prøve å finne noe annet å fokusere på, som kan være til hjelp for deg. Om det er å lese, se på tv, skrive, høre på musikk, gå en tur ol.

Ts her. Ja fokus over på noe annet virker en stund, men følelsene innhenter meg. Jeg skriver her, det virker litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at Yoga kan hjelpe når man sliter... Evt. lydbøker, musikk, bøker som gir håp, selvbiografier om folk som har overlevd mye motgang, mange tap... Det er vanskelig å lede seg selv, men man må begynne i det små.... Klem til deg :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er grunnen til at du har det så vondt:/ ?

Når jeg er på mitt verste (og jeg klarer å tenke klart et øyeblikk) synes jeg det funker å gå tur. Helt sant, det hjelper :) Bare den rytmiske bevegelsen av å gå roer kroppen og hodet litt. Luftet tankene litt, på en måte. Prøv, vær så snill? Enten alene, eller sammen med noen. Stor klem :)

Jeg går tur hver dag. Det hjelper, det har du helt rett i, men det er ikke nok. Det er sykdom: kreft - som er grunne :tristbla:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at Yoga kan hjelpe når man sliter... Evt. lydbøker, musikk, bøker som gir håp, selvbiografier om folk som har overlevd mye motgang, mange tap... Det er vanskelig å lede seg selv, men man må begynne i det små.... Klem til deg :klemmer:

Tusen takk for ideèr. Jeg hører mye lydbøker. Det er en god form for tankedistrahering. Det andre skal jeg kanskje ta tak i ... Har drevet med yoga tidligere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg selv har funnet mye hjelp i å lese/høre Byron Katie's bøker, hun snakker om å akseptere det som er, å finne en aksept i det som skjer rundt oss, livets gang.

Det er ikke sikkert dette passer deg, det spørs hvor du er i sørgeprosessen din. Hun snakker om at det som gjør oss "syke" er når vi nekter å akseptere ting som skjer rundt oss, når vi slåss i mot ting rundt oss som vi ikke har kontroll over. Noe som forsåvidt er naturlig for oss å gjøre.

Dette kan være provoserende materiale for noen som er i en sårbar fase som sagt, så jeg vil ikke anbefale noe som kan gjøre deg mer lei deg. Evt. google henne...

Men min erfaring var at jeg fant en viss trøst og lettelse i hennes ord og tanker. Det frigjorde meg fra mitt "ego" og lærte meg å være tilstede for meg selv og andre i en vanskelig tid. Jeg fikk et annet syn på ting, noe uventet, men jeg tror dette er veldig individuelt som sagt. Ellers fant jeg mye bra i Elizabeth Kübler-Ross sine bøker. Disse tror jeg kan hjelpe deg.

Uansett, om du leser eller ikke, vi er her, skriv til oss her og få ut det som må ut når panikken og følelsene kommer. Det har alltid vært noen som gikk veien før oss, tråkket opp stien, uansett hvor vond den er.

:klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk Rositalita. Essensen er nok å AKSEPTERE. Jeg jobber med det, selv om det er så utrolig vanskelig. Det er barnet mitt som er syk. Så naturstridig som det går an.

Jeg skal sjekke ut Byron Katie's bøker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Tusen takk Rositalita. Essensen er nok å AKSEPTERE. Jeg jobber med det, selv om det er så utrolig vanskelig. Det er barnet mitt som er syk. Så naturstridig som det går an.

Jeg skal sjekke ut Byron Katie's bøker.

Det kan jeg forstå er "ekstra" vanskelig. Det er som du sier, vi tenker ikke at barna våre kan bli syke før oss.

Sjekk henne ut, hun passer for noen, bedre enn andre. Elizabeth KR er oversatt til norsk og har vært anerkjent i sitt område, mye omhandler også dette med å akseptere og at gjerne foreldrene er de siste til å akseptere at deres barn er syke. Hun diskuterer mye dette om at barna for eksempel ønsker å finne hvile, men gjerne holder igjen for familien sin del...

Jeg vet ikke så mye mer om din situasjon, men ønsker deg det beste, og håper at du finner litt trøst her.

KLEM

Endret av Rositalita
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ts her. Jeg går tur i frisk natur hver dag.

Hvorfor skriver naturen med store bokstaver og med utropstegn bak?

Gu bedre, beklager så mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gu bedre, beklager så mye.

Ts her: hva beklager du? jeg spør bare hvorfor?

Må innrømme at det fikk meg til å tenke at du tror jeg sitter bare inne og depper, men det var sikkert feil tolkning ... eller hva?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppsøk kreftforeningen om du vil, de er flinke!! De har også kurs for personer som har fått en kreftdiagnose som handler om hvordan man skal takle livet etter diagnosen. Du kan også få snakke med noen en til en der. I Oslo på Ullevål har de en psykolog som jobber på kreftavdelingen du kan snakke med. Ellers tror jeg mitt beste råd er å leve så normalt som mulig, gå på jobb, vær sammen med venner som du føler kan romme deg og det du strever med. Hvis du klarer det, så øv på å "koble på" og "koble av". Du går til grunne i deg selv om du ikke kobler av innimellom selv om det er fryktelig vanskelig.

Og- ikke gi opp. Mirakler skjer hver eneste dag verden rundt.

Ta en dag av gangen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...