Så har det skjedd igjen!

[Gjest Trist]

Sitter her og er helt tom. Vet nesten ikke hva jeg skal gjøre, må bare prøve og få ned litt tanker. Er nettopp kommet hjem fra sykehuset etter å ha besøkt min mann som har prøvd å ta livet av seg. Jeg er så fortvilet over at han kan gjøre noe slikt både mot seg selv og mot meg. Føler meg så alene her jeg sitter. Føler ikke at det er noen som egentlig forstår hvordan jeg har det. jeg må alltid være den sterke. Jeg vet jo at grunnen til at han gjør det er fordi han har det så fryktelig. Og at det er et rop om hjelp fra hans side. Jeg har i mange år prøvd på beste måte å gjøre livet hans så enkelt som overhode mulig, men det er som å stange hode i vegen når dette skjer. Kanskje jeg skjermer han for masse, kanskje jeg er for snill, eller for ettergivende med han. Jeg vet ikke, har bare lyst å legge meg ned og hyle høyt. Føler virkelig at jeg trenger å bli tatt vare på jeg også. Det er sikkert egoistiskt tenkt av meg. men akkurat nå føles det slik. Nå sitter jeg her og vet at jeg må ringe til hans eks. og fortelle hva som har skjedd. men jeg vet ikke hvor mye jeg skal si, for om jeg forteller henne hva han har gjort er jeg redd hun vil bruke det mot han i ettertid. Samtidig er jeg nødt å ringe og fortelle det på grunn av barna. Ikke vet jeg hva han vil jeg skal si heller for han er ikke våken enda. Så jeg er så redd for at jeg skal si noe som han ikke ønsker at jeg skal si. Samtidig som jeg føler det nesten umulig å ikke fortelle henne hva som har skjedd. Alt er bare håpløst føler jeg. Livet er vanskelig.

[Bettie]

Dette kan du ikke slite med alene.

Hyl litt og lag litt bråk slik at du får noen profesjonelle å snakke med. For dette er for komplisert for en person å bære alene.

Det finnes ulike støttegrupper. Det finnes psykologer på sykehuset. Det finnes noen som vet mye om dette og som kan hjelpe DEG.

Du kan ikke ta ansvar for en annens liv. Klart det er et rop om hjelp når noen prøver å ta sitt eget liv, og desverre er den delen av hjelpeapparatet mangelfult utbygd.

Men det er IKKE din skyld, uansett om du har vært "for snill" eller ikke. Du kan ikke leve livet til en annen. Du kan bare leve ditt liv - selv om du lever det sammen med en annen.

Kanskje du skulle vente til i morgen med å informere andre? Og kanskje du kan be om hjelp til å informere de som må ha informasjon.

Uansett - be om hjelp til deg selv, for det du har opplevd er traumatisk og trenger bearbeiding.

Jeg føler veldig med deg, og ønsker deg lykke til.

[Gjest Madam Felle]

Dette kan du ikke slite med alene.

Hyl litt og lag litt bråk slik at du får noen profesjonelle å snakke med. For dette er for komplisert for en person å bære alene.

Det finnes ulike støttegrupper. Det finnes psykologer på sykehuset. Det finnes noen som vet mye om dette og som kan hjelpe DEG.

Du kan ikke ta ansvar for en annens liv. Klart det er et rop om hjelp når noen prøver å ta sitt eget liv, og desverre er den delen av hjelpeapparatet mangelfult utbygd.

Men det er IKKE din skyld, uansett om du har vært "for snill" eller ikke. Du kan ikke leve livet til en annen. Du kan bare leve ditt liv - selv om du lever det sammen med en annen.

Kanskje du skulle vente til i morgen med å informere andre? Og kanskje du kan be om hjelp til å informere de som må ha informasjon.

Uansett - be om hjelp til deg selv, for det du har opplevd er traumatisk og trenger bearbeiding.

Jeg føler veldig med deg, og ønsker deg lykke til.

Må si meg enig med bettie her. Dette kan du ikke bære alene.

:trøst: og en god

[Gjest Trist]

Hei! Tusen takk for at dere svarte meg. Trengte den støtten og de ordene. Jeg håper det skal gå bedre nå. Min mann har sagt seg villig til å ta i mot hjelp her vi bor. Så nå krysser jeg bare fingrene for at ting skal ordne seg for han. Jeg kommer nok til å være redd lenge enda, for at dette kan skje igjen. Han sier at jeg ikke skal være redd for han vil ikke gjøre det igjen. Han sier at han var så nær døden at han på en måte har våknet. Og at han vil leve. Så jeg krysser alle fingre på at denne gangen kommer det noe godt ut av denne hendelsen.

Takk for støtten dere ga meg :klem2:

[Gjest Gjesta]

Hei!

Ville bare sende deg en klem jeg, og si at du må være en veldig sterk person som takler dette så bra som du gjør!

Veldig bra om det kommer noen profesjonelle inn i bildet sånn at dere slipper å slite med dette alene!

K

[Bettie]

Det at han har bestemt seg for å ville leve, er et stort skritt i riktig retning.

Ønsker dere lykke til. (men sørg for at hjelpen også omfatter deg)

[Gjest Trist]

Ja jeg håper det er et stort skritt... men kjenner meg veldig usikker. Føler egentlig at jeg balansere på en knivsegg der alt kan skje. Merker at det er ikke så mye som skal skje, før han begynner å stresse og hisser seg opp. Jeg vet ikke hvor mye jeg klarer å ta av for han. Det jeg føler er at her må det inn hjelp og det fort. Så jeg håper fagfolk kommer på banen allerede denne uken. Har fått en del tilbakemeldinger som gjør meg ganske sårbar. Og jeg er klar over at om han skulle klare det så er det noen som vil stille meg til ansvar. Det er vanskelig. Tror ikke han helt forstår hvor vanskelig dette er for meg. Jeg har prøvd å si litt, men så har du den tingen med at en skal trå litt varsomt når en person er langt nede. Dermed så blir jeg gående alene med mine følelser, mens alle hører på han og hvor forferdelig han har og har hat det. Og ja det er viktig at han får snakket om disse tingene som skjer med han. Og jeg er den første til å lytte til han. Han har prøvd mange ganger før, og jeg har løpt etter han og tigget, bedt og grått. Jeg har alltid klart å få han med meg hjem igjen. Men denne siste gangen var han bare minutter fra å klare det. Og det er vondt. Prøver å trøste meg med at heldigvis går vi en lyser tid i møte. Takk for at dere hører på meg... trenger virkelig en plass som dette for å få ut litt tanker og frustrasjon. Jeg setter så stor pris på dere alle som er her inne

[Champagne]

Klem fra meg.

[tuji]

Klem fra meg også

[Bettie]

Ta et blankt ark og skriv med store bokstaver - DET ER IKKE MIN SKYLD.

Om du ikke gjør det i virkeligheten, så gjør det mentalt.

Du er ikke skyld i at mannen din har det tungt. Det er en reaksjon han får på noe som er dypere enn som så, det han har gjort. Du kan ikke klandres, for han må være ansvarlig selv for sitt eget liv og hvordan han lever det. Er han så ute av ballanse som du sier, så må profesjonelle fagfolk hjelpe ham. Det er ikke din jobb. Du kan selvsagt være der og være lyttende og støttende, men du er ingen behandler - ikke i et parforhold.

Det er mange uvettige folk ute i verden, og når verden går en i mot, popper de opp med hele og halve bebreidelser og "gode" råd.

Klart du er sårbar nå. Du er også i en vanskelig situasjon, for selv om hele verden forteller deg at det ikke er din skyld, så er det naturlig å tenke at "hvis jeg hadde - eller ikke hadde, så...."

Derfor - ikke la deg avspise med han får hjelp. Få deg litt støtte du også

[Cola Girl]

Sliter med noe av det samme selv, og tror nok som de over her sier at det er viktig at vi blir sett også. Selv var jeg med mannen min til hans andre psykolog-time (psykologen som ba om dette), og han var faktisk veldig opptatt av meg også. Hvordan jeg følte meg oppi dette og om jeg hadde tenkt til å bli hos mannen min osv. Vi ble også enige om at jeg skulle få være med på timene hvis jeg følte behov for det. Godt å vite, men føler nok at mannen min trenger disse timene alene uten fokus på meg og mine problemer (som er en følge av det han sliter med).

[Linemor]

Ja skrik og bråk litt sånn at personellet rundt han får med seg at dette ikke er så lett for deg heller. du skal ikke gå igjennom dette alene, men jeg tror altfor mange gjør det. fordi det med selvmord er så personlig. og jeg tror at mange av de nærmeste som står rundt blir så oppslukt av det som skjer at de glemmer og gi seg selv lov til å få hjelp, og begynner og lure på hva de har gjordt galt. samtidig er det ikke lett og snakke om hvorfor noen man er glad i ikke vil leve lenger, for når man er sammen så er det mange ting som berører begge parter.

snakk med de som er rundt mannen din, få de til og hjelpe deg i kontakt med de som kan hjelpe deg. dessverre er ikke tilbude tilstrekkelig når sånt skjer, men ikke gi opp før du får hjelp.

har du ikke ei god venninne eller noe som kan være oss deg inntil videre da? noen som du kan skyve problemene litt over på?

ønsker deg lykke til videre, og håper det ordner seg for deg.

[Gunilla]

Vil bare gi deg en blomst og en klem :trøste:

[*Shira*]

Noen mennesker klarer stadig å forbause meg, og du er en av dem :D For en styrke du må ha, og så heldig kjæresten din er som har deg.

Nå er det viktig at din mann får hjelp, for dette klarer du ikke alene. Det er nok en tung vei å gå, men med ditt pågangsmot går det nok bra.

Pass på deg selv også opp i dette, kanskje det kan være lurt at du snakker med noen selv.

Stor :klem2:

[Fakse]

Vil bare gi deg en god klem, mannen din er utrolig heldig som har deg! Bestill time hos fastlegen din, og forklar situasjonen og be om hjelp til å få noen til å snakke med. Dette behøver du ikke å klare alene!

[Emma3]

Sitter med ein stor klump i haalsen, hadde du vore her skulle du fått ein god klem!!

Synast du er komt ganske lang når du har så stor sjølvinnsikt som du har, de virka som om du er eit sterkt menneske, ta GODT vare på deg sjølv, du er veldig verdifull..

Det er ofte at helsevesenet gløymer dei som står rundt de som er sjuke, og det er ofte blitt sagt, at de som er rundt den sjuke, som ofte har de verst!! Husk de, de er jammen ikkje rart du har det vondt!

Håpar de går bedre med deg, og at du har nokon du kan snakke med..

[Gjest Trist]

Tusen takk for alle de trøstene ordene dere har gitt meg :D

Det har vært godt å lese hva dere har skrevet.

Prøver å skyve det som har hendt litt fra meg fortiden. Mannen min har det fortsatt veldig vanskelig, men han har lovt meg at det ikke skal skje igjen. Problemet er at han vil ikke ta medisiner og han har heller ikke blitt kontaktet av legen. Det han får av hjelp nå er en samtale i uken med en sykepleier hjemme. Han selv sier han vil ikke ha noe hjelp. Dette føler jeg er vanskelig, fordi jeg mener det er allfa omega at han får komme i samtale. Så det han gjør nå er å bruke allkehol flere ganger i uken for å døyve smerter og tanker,som han sier. Det gjør meg veldig bekymret. Problemet er at jeg føler det vanskelig å få gjort noe med. Han er en voksen mann, og jeg kan ikke tvinge han til noe han selv ikke vil. Men jeg ser helt klart at det han holder på med nå er ikke bra. Han er ikke en type som man kan legge for stort press på heller. Da trekker han rullegardinen helt ned. Så egentlig er hele situasjonen vanskelig. Det blir så jeg skrev tidliger, jeg får ta en dag av gangen og håpe at ting vil bedre seg. Uansett tusen takk for at dere hører på meg

[-ida-]

Ønsker dere lykke til. Du må ikke ta på deg noe skyld, det må du huske på!!! Vil bare gi deg en stor klem. stå på!!!