Deprimert

[Gjest Gjest]

Hei,

Jeg er en jente i starten av tyveårene som er deprimert. I de to siste årene har jeg følt meg nedstemt, ulykkelig, mislykket, sliten og trøtt. Humøret er forferdelig svingende, og jeg kan veksle mellom og være sur, sint, forbanna eller likegyldig. Jeg gråter lett, får ikke sove om kvelden.

Alt føles ekstra slitsomt. Jeg kjenner meg lat og kvier meg til å gjøre dagligdagse oppgaver, ting hoper seg opp og det blir kaos overalt.

Dette har resultert i at jeg har skyvet venner og tildels familie på avstand. Jeg ble mindre og mindre sosial. Jeg følte folk hadde forventniger om at jeg måtte være i godt humør, jeg klarte ikke lengre å klistre på meg ett falsk smil og ble heller hjemme.

Så da har jeg mer eller mindre sittet hjemme sett bort i fra trening og jobb.

Jeg har en samboer. Verdens beste. Han er tolmodig og snill. Siden han er den eneste jeg har i nærheten så går det meste utover han. Til tross for at han enda ikke har kastet meg på dør klarer jeg og få følelsen av at han ikke er interessert i meg. Jeg er nedfor, sint og sur og han har ikke lyst til å ta på meg en gang. Ganske logisk.

I høst tok jeg kontakt med legen min, noe jeg hadde lovt han i lang tid. Jeg gikk hos en psykolog en gang i uken fra september til rett før jul.

Hovedproblemet er at jeg vet ikke hvordan jeg har blitt sånn som dette. Det startet med en en mørk og kald høst/vinter, men hverdagen var like dyster og grå når sommeren kom. Derfor ble det vanskelig for meg å besvare psykologens spørsmål om hvorfor, hvordan og på hvilke måte. Tegninger, skjemaer, diagrammer, tankekart og strektegninger mellom familie relasjoner virket meningsløst og jeg sluttet å gå.

Jeg er fortiden arbeidsledig (3uker), men begynner i ny jobb om ett par uker. Dette er en jobb jeg har hatt før og som jeg ser på som helt forferdelig, men vi har ikke råd til at jeg ikke skal jobbe. Derfor trenger jeg noen tips og råd til hva jeg kan gjøre for jeg er redd for tiden fremover. Tankene om å tilbake til den jobben gjør meg fysisk kvalm.

Jeg trenger rett og slett litt hjelp til å finne hvilken ende jeg skal begynne å ta tak i ting. Jeg føler meg så langt nede at "å gi faen", "skjerp deg" og ett spark bak ikke er nok. Jeg ser så negativt og grått på alt.

Og ta kontakt med fastlegen min igjen, sitte på venteværelse og lignende føler jeg ikke at jeg klarer.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver. Selv har jeg aldri gått til psykolog eller snakket med legen min om dette. En dag begynte det bare å løsne. Det er ikke slik at jeg er en konstant happy person som ser det positive i alt nå, men nå er depresjonen kun periodisk og jeg kan fungere relativt normalt. Det jeg kan anbefale er å prate med noen som forstår. Ikke nødvendigvis en psykolog, men en som er der for deg betingelsesløst og hører på når du må få ut de kjipe følelsene dine. Dette kan være en venn, kjæreste, en fremmed via Kirkens SOS, ulike forum osv. Noen mener at man bare graver seg lenger ned i dritten ved å snakke for mye om det, men personlig tror jeg det å snakke om det er en god start. Ved å få tømt ut hvordan du føler deg, uten å tenke så mye på hvorfor, kan du kvitte deg med mye. Ring for eksempel en av de vennene du hadde kontakt med før, og si at du trenger hjelp. Det er selvfølgelig viktig at dette er en du kan stole på.

Etterhvert vil du kanskje finne noe å engasjere deg i, og dette vil gradvis eliminere eller hjelpe på depresjonen. Uansett hvilken metode du velger, søk hjelp! Og si til kjæresten din hvor takknemlig du er, det kommer han til å sette pris på.