Lei av livet...

[AnonymBruker]

Er så utrolig lei av livet og meg selv. Merker at jeg gir mer og mer faen. Isolerer meg selv, sover til 14-15 hver dag, sitter opp om natten. Orker ikke være sosial, føler jeg ikke er bra nok. Ikke klarer jeg å kommunisere, ikke er jeg morsom eller spennende nok. Trenger å drikke meg drita i sosiale situasjoner, fordi jeg føler jeg ikke klarer å snakke med folk uten!

Har få nære venner, og det er vel min egen skyld. Mennesker liker meg, de har sikkert prøvd, men jeg er så vanskelig å komme innpå. Er få mennesker jeg føler meg komfortabel med, hvorfor skal de like meg?

Sliter med kjærlighetslivet, ender gang på gang i kun seksuelle relasjoner med gutter som "ikke vil ha forhold". Noe som gjør at jeg føler meg brukt, men tar den nærheten jeg får.

Studerer, men kommer ingen vei. Orker ikke forelesninger, seminarer, lese til eksamen. Ligger langt etter og den dagen jeg fullfører er det nok med kun e'er!

Eneste gangen jeg er lykkelig, har livsgnist er når jeg drikker. Da kan jeg slå meg løs og slappe av. Begynner å få lyst til å ta meg en flaske vin daglig, kun for å føle den lille gnisten av å være full. Denne lysten skremmer meg.

Føler meg ensom og lei av å være alene. Har så lyst på noen som bryr seg spesielt om meg.

Jeg er heldig, har en flott familie som ga meg en god oppvekst og alltid er der. Foreldre som betaler for leilighet og penger ellers, så jeg har laaangt bedre økonomi enn andre studenter. Føler meg så bortskjemt og teit som klager, har jo alle forutsetninger for å være lykkelig.

Hadde også en episode i fjor hvor jeg prøvde å ta livet av meg, var full og det ble for mye. Ingen som vet om dette. Heldigvis gikk det bra!

Vil bare være lykkelig. Fungere normalt, klare skolen, slanke meg, være sosial uten å føle at jeg ikke klarer å snakke med folk... Komme meg videre i livet og skape en bra fremtid for meg selv...Er så utrolig lei av den onde sirkelen jeg har kommet inn i...Hvordan ta tak i meg selv og lære meg at jeg er bra nok?

Vet ikke hva jeg helt vil med å skrive dette, men trengte vel en utblåsning...

[AnonymBruker]

Kom deg til psykolog og les noen selvhjelpsbøker innen kognitiv terapi. Det blir bedre!

[AnonymBruker]

Åhhhhh! Jeg har vært der og noen dager er jeg der forsatt! MEN DET BLIR BEDRE! Akkurat nå famler du i mørke og kan ikke huske hvordan livet skal være når det er lyst. Var det noen gang lyst? Men jeg lover deg at et sted der fremme ligger bryteren og plutselig kommer du på hvorfor det er så deilig å leve. Men det er et valg og det er vanskelig, og det blir ikke noe lettere av at man bor i Norge og har god økonomi, mat og husvære, og liksom "skal ha det så bra". Ikke sammenlign din situasjon med andres.

Si det til familien din, hvis du orker. Men mandag morgen(eller formiddag, når du våkner) ringer du studentpsykologen eller fastlegen din uten å snakke deg selv fra det. Det kan også være lurt å ta en blodprøve, så du får sjekket at du ikke har noen mangler som gjør tilværelsen ekstra vanskelig.. JEG HEIER PÅ DEG!

[Gjest Chloè]

Som om jeg skulle ha skrevet det selv.. Utenom drikkinga, men det begynner å skremme meg hvor mye bedre jeg har det når jeg drikker og at jeg MÅ ut hver helg får at det skal bli litt "liv" i livet mitt.

"Det går over" er vel det verste svaret her. Det gjør det nok, men det hjelper jævlig lite nå.

Lei av studiene, lei av å ikke finne den store kjærligheten, tar den nærheten jeg kan få sånn som deg, for så å deppe i en evighet etterpå å føle meg 0 verdt, men det er ikke deres skyld. Jeg er altfor flink til å stenge folk ute, leve i min egen verden. Lyst til å åpne meg, men er altfor følsom og er redd for at DA, da går hvertfall alt til helvete. Hvis folk får se og komme inn,utnytte det. Da kommer jeg meg ihvertfall aldri opp igjen, bedre å late som om man er sterk. Lyst å flytte langt vekk,alene, lyst å ligge på stranda dagen lang og bli kjent med nye mennesker om kvelden, drikke,ha sex,ikke bry meg,ikke bekymre meg. Fuck

[Sulosi]

til dere. Se fremover, studier er tungt for mange. Selv har jeg ikke tid til venner nå under studiene og merker i feriene at de fleste er borte. Er mye eldre enn medstudenter og har ansvar for barn. Jeg forsøker bare å se fremover mot den dagen jeg er ferdig og kan komme ut i jobb igjen.

[AnonymBruker]

Innlegg nr. 3 her igjen, akkurat det samme gjelder deg Blondina:) Noen ganger kjører man i grøfta eller kjører seg fast, og så trenger man litt hjelp til å få litt perspektiv på ting og sette i revers, og så fortsette fremover.

Livet er ikke lett. Men det skal ikke være uoverkommelig heller. Og å gå til psykolog er ingen mirakelkur, men det hjelper til med å rydde litt opp i tankekaoset og blindveiene:)

Selv om man ikke ser de fra dag til dag, så er det mennesker der ute som vil deg vel og som ønsker at du skal ha det bra:) Og jeg har et stort hjerte for alle som oss som ikke alltid synes det er så greit. Men vi er ikke alene og vi er ikke fortapt.

[Sulosi]

Innlegg nr. 3 her igjen, akkurat det samme gjelder deg Blondina:) Noen ganger kjører man i grøfta eller kjører seg fast, og så trenger man litt hjelp til å få litt perspektiv på ting og sette i revers, og så fortsette fremover.

Livet er ikke lett. Men det skal ikke være uoverkommelig heller. Og å gå til psykolog er ingen mirakelkur, men det hjelper til med å rydde litt opp i tankekaoset og blindveiene:)

Selv om man ikke ser de fra dag til dag, så er det mennesker der ute som vil deg vel og som ønsker at du skal ha det bra:) Og jeg har et stort hjerte for alle som oss som ikke alltid synes det er så greit. Men vi er ikke alene og vi er ikke fortapt.

Dette syntes jeg var fint sagt. Stort hjerte

[AnonymBruker]

TS her!

Takk for alle svar! Hjelper virkelig med noen støttende ord. Og det å vite at jeg ikke er alene. Finnes vel mange ensomme og deprimerte mennesker der ute.

Klart jeg har mine gode dager og perioder, da jeg tenker at livet er herlig.

Men det blir flere og flere mørke perioder. Jeg begynner vel å innse at jeg er deprimert og at jeg trenger hjelp. Har hatt det sånn som dette noen år nå og det er noe jeg ikke kommer meg ut av på egenhånd!

Jeg er jo bare i starten av 20 årene, livet skal nytes. Jeg er ung, student, frisk, og med mange muligheter. Jeg klarer bare ikke se det selv! Er jo ikke sånn som dette livet skal være.

Har bare lyst til å komme meg ut av dette livet. Føles så utrolig tungt å være alene, føle at jeg ikke er bra nok til noe. ååh, er bare så lei av å ikke ha ork til noe! Vil være glad og aktiv.

Har lyst til å finne meningen med livet, vanskelig å sette ord på det. Men følelsen av å gi faen tar over. Jeg kan bare gå ut, drikke meg drita,slå meg løs, ha sex og la meg bli brukt av en tilfeldig. Ty til sterkere stoffer, kun for å glemme alt for en liten stund. Føles absurd å ha disse tankene og skrive de her. Heldigvis er jeg fornuftig nok til å ikke gjøre enkelte ting.

Men er dager der jeg tenker at om jeg går over veien på rødt lys gjør det ingen verdens ting om en bil treffer meg... Det å oppleve en ulykke og bli skada ville kanskje få meg til å sette pris på livet!

Tror jeg er redd for voksenlivet og, på en måte. Har bare lyst til å flytte hjem til mamma, ha familien rundt meg. Tilbringe kveldene med dem, som før i tiden. Familien er tryggehet.

Nei, er vel på tide å ta tak i seg selv og komme meg ut av dette. Får ringe fastlegen og få en time og snakke om psykolog.

[AnonymBruker]

Godt å høre de siste to setningene. Det øvrige kjenner jeg meg godt igjen i. I vår del av verden har man det så bra at livet handler om selvrealisering. Og i løpet av barndommen og tenårene forstår man det som at man skal få en mening og en åpenbaring med livet sitt. En sikkerhet om at man er på riktig vei, men når man ikke vet eller føler om man er det? Hva da?

Jeg prøver å minne meg selv på at jeg blir voksen og modnes for hver dag som går. Og at hver nye dag er en ny mulighet. Jeg prøver også å tenke at veien er målet. (Men på de mørke dagene fnyser jeg av disse tankene.)

Og så til slutt et ordtak som jeg trøster meg selv med: In the end, everything will be okay. If it is not okay, it is not the end.

Innlegg 3 og 6 sier: Good Night and Good Luck:)

[Reaper]

Har bare en ting å si:

Life sucks, and then you die.

The Reaper is here for you.