Blir noen ganger så dritt lei..

[ainna]

Slå av pc og tv. Gå en tur, gå på lekeplassen, oppsøk åpen barnehage eller les en bok (ingen snarveier over sidene, snakk om bildene også). Det trenger ikke å være mer avansert.

Hva hjelper det at man vet om alt hva man burde gjøre, hvis man ikke klarer!!

Jeg hadde det også sånn.

Tips: Rydd opp i livet ditt, skaff deg alenetid, be om hjelp fra familie, venner, familierådgivingskontor. Det er ikkenoe i veien med deg som mamma, fordi du har selvinnsikt til å se realistisk på det.Og les jesper juul

[I-AM-Nicole]

Det høres grusomt ut for barnet.... Og for deg.. Å bli en del flinkere til å finne på stimulerende aktiviteter kanskje

[Fru Filifjonka]

Hva hjelper det at man vet om alt hva man burde gjøre, hvis man ikke klarer!!

Jeg hadde det også sånn.

Tips: Rydd opp i livet ditt, skaff deg alenetid, be om hjelp fra familie, venner, familierådgivingskontor. Det er ikkenoe i veien med deg som mamma, fordi du har selvinnsikt til å se realistisk på det.Og les jesper juul

Jeg tenkte at jeg kom med konkrete og overkommelige forslag. Hvis man ikke klarer å gå på lekeplassen eller lese en bok så er det noe alvorlig som ikke stemmer. Depresjon eller noe.

[kaprifolen]

Det første jeg tenkte, var ærlig talt at

- Du er alenemor

- Du er ung

- Du er uutdannet

- Barnet ditt heter noe i gaten Leah Chanel, Chrisander Maximillian osv.

- Du er hovedsaklig forsørget av NAV

- Barnefaren er også ung og umoden, muligens utdannet, men ikke høyere enn faglært mekaniker e.l.

- At barnet ditt vil bli opprørsk og rebellsk, og sannsynligvis repetere livsmønsteret ditt.

MEN, så begynte jeg å tenke at du er faktisk smartere enn dette, for du har faktisk innsikt nok til å SE at du er en dårlig mor nå. Og du vet til og med HVORFOR! OG du har samvittighetskvaler for dette, hvilket betyr at du har voksne følelser for barnet ditt!

Derfor finnes det faktisk håp for deg og barnet ditt! Ta kontakt med barnevernet, kjære deg. Fortell dem at du er utslitt, og ønsker hjelp til å bli en bedre mamma for barnet ditt. Det er ingen skam i det, og de er ikke ute etter å ta barnet fra deg. De har som hovedmål å hjelpe deg og barnet til deres felles beste.

I tillegg snakker du med fastlegen din (kanskje først?). Er du muligens deprimert? Eller på vei inn i en depresjon?

Uansett tror jeg du trenger hjelp og støtte til motivasjon. Fastlegen kan brukes til dette, som en nøytral part.

Hva med venner og familie? Er det ingen der du kan være med, finne på ting med?

Kan det være en ide å lage en kalender med én aktivitet dere skal finne på sammen hver dag?

Hvordan er det rent huslig hos deg? Har du trivelige omgivelser i hjemmet ditt? Dette spør jeg ikke om fordi jeg antar at du bor i en svinesti, men fordi trivelige omgivelser fører til høyere energinivå..

Jeg tror definitivt du kan klare dette!

[AnonymBruker]

Jeg søkte noen dager for sent i fjor, og har derfor ikke fått bhg plass. Får vel til høsten, men kjenner at dette tærer på kropp og sjel.

Far er nesten ikke inne i bildet.

#12 Hva i all verden vet du om hvorfor jeg har et barn?!

Jeg prøver, men det er mange timer i løpet av en dag.

Og nå er jeg bare så lei.

Og spesielt slike dager som f.eks i dag.

H*n våknet litt for tidlig, og er sur og grinete og alt er galt.

Nytter ikke å la h*n få en lur, tro meg.

Men jeg ser jo av mange av svarene her inne hvorfor jeg er redd for å be om hjelp, siden noen tydeligvis mener barnevernet burde ta h*n ifra meg.

Så trur jeg får prøve å holde ut, å ikke fortelle noen om dette. Og håpe at h*n ikke tar for mye skade av en mamma som holder på å gå på veggen

Ærlig talt! Folk som har svart på denne tråden har stort sett vært MYE mer forståelsesfulle og imøtekommende enn det jeg noengang hadde forventet.

Jeg er nesten fristet til å dra det gode gamle "om en mann hadde postet dette-" kortet, for jeg tror oppriktig at om en mann hadde skrevet at han regelrett var lei av ungen sin, ikke likte noe særlig å omgåes det og heller ville spille data, hadde han blitt spikra oppetter veggen her inne.

Det er jaggu meg grunnlag til å lure på hvorfor du skaffet deg barn, om du ikke hadde utsikter til å se at det kunne bli slitsomt og rutinemessig. At du blir provosert når noen stiller spørsmålstegn ved tankegangen din er på grensen til ironisk, spør du meg. Du er voksen. Synes du ikke ungen din fortjener bedre? Det er liksom ikke en rampete hundevalp du har skaffet deg, og som du må ha med på dressurkurs når den spiser opp skoene dine. Det er et eget, selvstendig menneske med følelser og tanker. Om du forventet at folk skulle reagere med å dra inn barnevernet og omsorgssvikt etter din beskrivelse, må det være fordi du innerst inne vet at du trenger hjelp til barnet ditt.

Det er vel få som unner deg å -miste- barnet ditt til barnevernet, men at du ikke tar godt vare på barnet alene slik dagens situasjon er, er det vel ingen tvil om. Den må du faktisk tåle! Det viktige er vel at du innrømmer at du ikke er så flink akkurat nå, men at du skal bli bedre. Ta grep og ta til deg de rådene du får her inne, det høres ut som det er mange her som har gode (og dårlige) erfaringer å dele.

Synes det er tåpelig å komme med kommentarer om at TS er en dårlig mamma. Hun kan vell ikke noe for at hun er sliten, det er jo helt naturlig når man har vært hjemmeværende i 3 år!!

Men prøv å få ungen litt mer ut, det ville vell ha hjulpet at den får slitt seg litt ut på en lekeplass med andre barn. Har du ikke venninner med jevnaldrene unger?

Du kan jo synes det er tåpelig, men det er jo like fullt sannheten. Ville du synes en mann som slapp ungene løs og heller lot dem ødelegge/rive ned/spise opp ting helt uten tilsyn for en god far? Neppe. Kanskje TS har godt av å få høre at ting bare kan bli bedre herfra. Jeg er også sliten, moren min som var alenemor til meg var nok helt også veldig sliten når hun oppdro meg alene mens hun tok utdannelse OG jobbet heltid, men jeg ble aldri forlatt til meg selv eller behandlet slik som TS beskriver. Det handler om å ta noen grep og be om hjelp når man er sliten, sette ungen sin først og ha litt selvinnsikt til å skjønne at det ikke går an å gjøre slikt i lengden.

[Gjest Eurodice]

Vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget, måtte bare få det ut... Jeg er en elendig mamma!

Ja, du er en elendig mamma. Du tenker overhodet ikke positivt om barnet ditt, bare syter.

Du har fått mange gode råd og tips av flere her. Ta det til deg og gjør noe med situasjonen!

[AnonymBruker]

Når dere blir sittende inne foran skjerm hele dagen er det ikke rart dere blir sure og gretne. Dere trenger litt rutiner. F.eks. hver formiddag går dere ut og finner på noe sammen, f.eks. lekeplass, skøyter, ski, lage snømann, mate ender osv. Så går dere hjem og spiser lunsj sammen, og har det som en rutine. På ettermiddagen finner dere på andre rutiner. Kanskje du syns det er kjedelig å leke, men det gjør ikke barnet ditt.

Når man får delt opp en dag i rutiner og faste aktiviteter blir ikke dagen så lang.

[AnonymBruker]

Det var ikke slik til å begynne med.

Og for å svare kort til noen over her, nei, dette er ikke noe tulleinnlegg.

Og barnet var ikke planlagt akkurat, men jeg og barnefar valgte å gjøre det beste ut av situasjonen og endret livene våre og gjorde klart for familie.

Så oppdager han hva det vil si å ha baby, og det å ha barn var visst ikke helt hva han hadde sett for seg så han backa fullstendig ut da han møtte en ny.

(Og nei, jeg er ikke bitter over bruddet og lar det gå utover barnet. Bare trist på vegne av barnet som ikke har en far som er der så mye som han burde vært.)

Og nei, jeg er ikke så veldig ung. Men det er riktig at jeg ikke har noen særlig form for høyere utdannelse.

Far til barnet er voksen, om enn kanskje ikke så moden.

Jeg har bare kommet til et punkt hvor alt er så svart, og jeg føler at nå klarer jeg snart ikke mer.

Jeg elsker barnet mitt over alt, og vil så gjerne få alt rett.

Men hadde selv en kanskje litt ustabil oppvekst med litt fraværende foreldre, så det henger vel kanskje igjen?

Men nå for tiden er det så vanskelig å bare komme seg gjennom dagen.

Få tiden til å gå.

Jeg vet det er en foreldres værste synd å si noe slikt som at man er så Lei! Og ikke vet hva man skal gjøre.

Les en bok.. Gå ut.. Ok, men det er ikke så lett.

Det som holdt meg oppe til nå, er utsikten og håpet om bhg i januar.

Når det ikke skjedde har det bare blitt tyngre og tyngre.

Og ikke minst alle som dømmer meg som bare sitter hjemme på ræva å lever av skattepengene deres og trur jeg har det så flott her jeg sitter.

Det er ikke så flott!

Er veldig fortvilet, og har veldig mange tanker som jeg følte behov for å få utløp for.

For jeg skjemmes over at jeg tenker slik om barnet mitt noen ganger.

Men har fått mange gode svar inn i mellom den krasse (med rette) kritikken.

Bare det å få noen svar på at det gjerne blir sånn når man tusler hjemme over lang tid hjalp veldig.

Må prøve å få tatt meg sammen, men har bare følt i det siste at det har blitt litt mye.

[AnonymBruker]

synes du skal prøve å komme deg ut i arbeid og barnet i bhg, det har både barnet og du godt av:)

Tenk, du er så heldig som har et barn og følge opp. Ikke alle som er så heldige. Jeg har selv to barn og nyter hver dag sammen med dem. Selvfølgelig lov til å si du er sliten og trenger alenetid, men gjør noe med det! Jeg er i full jobb og gleder meg til å hente barna i barnehagen for så å tilbringe tid sammen med dem. Det er en tid du skal nyte, ikke stresse deg igjennom.

Finn på ting som feks å dra en tur på lekeplassen, treffe andre barn og foreldre, tegne sammen, bake ovs.. masse muligheter!

Lykketil!!

[Lady in blue]

På det du skriver så er det jo åpenbart at du trenger hjelp. Hvis du ikke har familie og venner som kan hjelpe deg så må du be det offentlige om hjelp. Barnevernet er ikke der først og fremst for å ta barna fra foreldrene, det er bare det at det er de sakene man hører om. Man hører ikke så mye om alle de hjelpetiltakene som barnevernet setter i gang hos familier som sliter. Du kan f.eks. få avlastning for barnet ditt, en besøksfamilie som barnet kan være hos f.eks. en helg i måneden. Det finnes mange andre hjelpetiltak også, barnehageplass er faktisk også en hjelp barnevernet kan gi.

Jeg tenker at her må du ta tak (uansett hvor vondt du har det, akkurat nå er det barnet som står i hovedfokus) så snart som mulig.

1: Skaff avlastning så fort som mulig. Kanskje familie og venner kan stille opp inntil du har fått noe mer fast på plass? Hvis du ikke har et nettverk der du bor: Be barnevernet om hjelp. Så lenge du er en normalt oppegående mamma som er løsningsorientert, rusfri og istand til å endre på dine egne feil så er sjansen minimal for at barnevernet vil ta barnet fra deg. At du ber om hjelp selv før noen ringer inn en bekymringsmelding på deg vil tale sterkt til din fordel. Og om du innrømmer dine feil og ser at ting må endres for barnets skyld så vil barnevernet hjelpe deg og barnet.

2: Skaff deg hjelp med dine personlige utfordringer (depresjon? utbrent? annet?) sånn at du kan styrke deg selv for framtiden med barnet ditt. Du trenger å finne ut hva som gjør at du sliter og hvordan du skal komme deg ut av den onde sirkelen. Vi kan alle være trøtte, slitne og motløse iblant, men det høres ut som du sitter fast i et mønster som har vart lenge og bare blir verre, da trenger du hjelp.

Husk at barnet ditt er i en alder der h*n utvikler seg raskt og en stor del av grunnlaget for resten av oppveksten og resten av livet legges nå. Jeg vet ikke hvor lenge du har hatt det sånn som dette, men husk på at tidsperspektivet er veldig annerledes for et barn enn for en voksen. Et halvt år er en halv evighet for en treåring, mens det for en voksen bare er et lite kapittel i et langt liv.

Skaff hjelp nå!

[Vibi]

Men altså, har du hørt om dagmammaer? At du ikke klarte å søke barnehage i tide til å få plass trenger ikke å bety at du må fortsette å tråkke hjemme, når det tydeligvis kjeder deg så veldig. Da er det bedre å komme seg ut i arbeid, og bidra litt i samfunnet istedet for å sitte på rompa og sutre.

Du må vise litt tiltak, ta deg selv i nakken, og forandre både holdninger og livet ditt, tror jeg.

[Meridian]

Jeg tror du sliter veldig - er du deprimert eller noe?

Det virker som om du bare vil være i fred, og gjør alt for å slippe å ha noe med barnet ditt å gjøre. Du skriver selv at du bare vil sitte ifred foran dataen, og at du prøver å få barnet ditt til å se på tv eller spise noe, eller leke selv.

Dette er alvorlige tegn..

Jeg håper du forstår at barnet ditt kan ta skade av dette, og jeg går helt vondt av hvordan du har det, og jeg får helt vondt av hvordan barnet ditt må føle seg avvist av deg... Det må være så sårt, spesielt når barnet tenker tilbake på det når det blir eldre.

Du må snu om på dette med en gang, for du kan ødelegge barnet ditt helt, og det vet du sikkert.

Husk at måten du oppfører deg på, tenker, føler, jeg ALT, virker inn på barnet ditt. Barn fanger veldig lett og foreldrenes følelser og tankegang.

Om barnet ditt gråter og surver, og du blir irritert og oppgitt, så føler barnet det, og vil dermed føle skyld og skam fordi barnet gråter og surver, fordi du reagerer negativt på det.

Det er naturlig for et barn å gråte og surve, fordi det har ingen andre måter å kommunisere på. Et barn klarer ikke si at det er sulten, tørst, kjeder seg, er trøtt, er sliten, fordi det har ikke lært å sette ord på disse følelsene enda.

Og om du irriterer deg og blir oppgitt, så føler barnet ditt på dine negative følelser uten å skjønne helt, bortsett fra at det er negativt.

Du må heller være forståelsesfult overfor barnet ditt, og gi det trøst og kos når det trenger det, for jeg vil nesten gå så langt å si at dette er følelsesmessig barnemishandling........

Jeg føler ikke at barnevernet trenger å bli kontaktet, men du trenger hjelp til å snu det hele, for da vil dere få et fint forhold igjen.

Hva er grunnen til at du er hjemme? Om du har mulighet, ville jeg gått en tur hver dag med barnet ditt, da får du frisk luft og du får bevegd deg,

og barnet ditt får frisk luft og får løpt ut masse energi.

Spiser dere sunt, som fisk og grønnsaker og vann hver dag? Eller går det mye i godteri, is, brus, kakaer, kjeks, loff, boller?

Spiser dere sunt og godt, eller spise dere mat som ikke er bra?

Dette med kosthold, og dette med å komme seg ut i frisk luft hver dag er veldig viktig. Barn og voksne skal spise sunt, men godt, hver dag, og man skal ut en tur hver dag.

Om du ikke klarer å snu dette selv, så må du ringe fastlegen med en gang du står opp i morgen å få time så fort som mulig,

for dette er ikke en holdbar situasjon for hverken deg eller barnet!

Husk at en 3-åring forstår veldig mye, og vil garantert huske denne perioden av livet sitt da det ble avvist av en deprimert mor!

Lykkelige og glade barn har lykkelig og glade foreldre.

[Ciara]

Kjære TS, jeg får vondt av både deg og barnet ditt. Det er tydelig at du ikke har der godt, det høres ut som om du har mistet livsgnisten og bare venter på at dagen skal være over, framfor å tenke på hva du kan få ut av den. Det synes jeg er trist både for deg og sønnen din. Du har mye tid med barnet ditt, noe mange foreldre ville misunne deg (men jeg forstår at det er slitsomt), og du kunne utnyttet tiden så veldig mye bedre for dere begge.

Husk at barn ikke kan vite at du gjerne vil bedre. Du kan tenke så mye fint du bare vil, men her er handling det eneste som teller. Trenger du hjelp til å gjøre tanker om til handling er det eneste riktige å be om det.

Lykke til! Jeg håper virkelig dere får det bedre.

[Redbull]

Tåpelig å ikke nå barnehage fristen når du har vært hjemme i tre år med barnet!

[yes2yes]

For barnets skyld, bør dere skilles et par timer om dagen, minst.

Barnhageplass er et godt alternativ, men selv da kan du ikke holde på slik du gjør nå.

Se om mer fritid hjelper på humøret, og ta gjerne kontakt med fagfolk om det trengs. Husk at barn kan være veldig forstyrrende innimellom, men av alle som kan gjøre hverdagen surt for et barn, bør ihvertfall ikke foreldrene være ein av de.

[AnonymBruker]

Til Ts

Du synes det ikke selv, men du er utrolig heldig som har et nydelig barn å være mamma til. Jeg har selv to barn.

Jeg forstår du er ulykkelig og vantrives i rollen . Men det er noe av det mest meningsfylte(synes jeg) å få være hjemme og ta seg av barnet sitt, et nytt ungt vesen som skal vokse opp og pga foreldre som elsker det og stiller opp for det så blir det et lykkelig voksent menneske til slutt.

Det første du må gjøre er å begynne å tenke positive tanker, og bli mer løsningsorientert. Ikke se bare problemene og alt det som er kjedelig.

Slå av tv og data om dagene. Barnet trenger ikke se mer enn barnetv om kvelden. Du slår på dataen om kvelden, og ikke mer.

[Skylight]

Kjære deg, jeg får forferdelig vondt av å lese det du skriver. Jeg kjenner meg veldig igjen i følelsene dine, men jeg har også vært veldig deprimert selv til tider og går i dag på antidepressiva for å kunne ta vare på mine to barn på en best mulig måte.

Å føle seg handlingslammet og umotivert til å klare å gjøre noe sammen med barnet er ofte tegn på depresjoner. Mors depresjon er veldig skadelig for barn ettersom de kopierer adferdsmønstre og ansiktstrekk. De blir selv destruktive og utviklingen kan stoppe opp.

Jeg tror jeg ville ringt fastlegen i morgen. Du trenger å fortelle dette til en fagperson som kan hjelpe deg videre. Det er VELDIG mange måneder igjen til høsten og bhg begynner. Dere trenger hjelp til å komme videre.

Heldigvis er det vår i luften og det blir lysere tider. Jeg føler selv det har vært en veldig mørk og tung vinter og mange helger alene med barna har jeg virkelig følt de følelsene du bærer på hver eneste dag.

Jeg ønsker deg mange fine vårdager sammen med ditt barn og at du får effektiv hjelp for hvordan du har det.

Mange varme tanker og klemmer til deg!

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg TS

Mye av det du skriver her, føler jeg også i helgene.

Jeg blir til tider smågal på fridager hvor barnet på 2 er hjemme. jeg klarer ikke å finne på noe å gjøre....

Vet jeg burde gå ut, men HATER vinter og dårlig vær, og det å sitte på en lekeplass og kjede livet av seg det orker jeg ikke!

Da blir det til å sitte foran laptopen, men barnetv i bakrunn mens ungen suttrer og surrer rundt.

Har ikke lappen og bil, så jeg kommer meg heller ikke ut på de aktivitetene som jeg egentlig har lyst til med ungen. Og hun skriker så jævlig de gangene vi reiser kollektivt at det har vi måttet slutte med!

Så jeg skjønner hvordan du har det, og hadde jeg ikke hatt en jobb og bhg plass hadde jeg nok blitt akkurat som deg, om det er noen trøst?

Jeg sitter hele helgen med dårlig samvittighet, og jeg kan bare ane hvordan du har det hele tiden...

Har nok ikke så mange råd, men inntil du får bgh plass bør du skjekke ut om det er noen åpen barnehage der du bor, det tror jeg dere begge hadde hatt godt av:)

Lykke til og håper det ordner seg for deg!

[Galadr1el]

MEN, så begynte jeg å tenke at du er faktisk smartere enn dette, for du har faktisk innsikt nok til å SE at du er en dårlig mor nå. Og du vet til og med HVORFOR! OG du har samvittighetskvaler for dette, hvilket betyr at du har voksne følelser for barnet ditt!

Derfor finnes det faktisk håp for deg og barnet ditt! Ta kontakt med barnevernet, kjære deg. Fortell dem at du er utslitt, og ønsker hjelp til å bli en bedre mamma for barnet ditt. Det er ingen skam i det, og de er ikke ute etter å ta barnet fra deg. De har som hovedmål å hjelpe deg og barnet til deres felles beste.

I tillegg snakker du med fastlegen din (kanskje først?). Er du muligens deprimert? Eller på vei inn i en depresjon?

Uansett tror jeg du trenger hjelp og støtte til motivasjon. Fastlegen kan brukes til dette, som en nøytral part.

Hva med venner og familie? Er det ingen der du kan være med, finne på ting med?

Kan det være en ide å lage en kalender med én aktivitet dere skal finne på sammen hver dag?

Hvordan er det rent huslig hos deg? Har du trivelige omgivelser i hjemmet ditt? Dette spør jeg ikke om fordi jeg antar at du bor i en svinesti, men fordi trivelige omgivelser fører til høyere energinivå..

Jeg tror definitivt du kan klare dette!

Signerer dette. Ikke vær redd for å be om hjelp!

[AnonymBruker]

Dette er omsorgssvikt.

Fra barnet er født og fram til det er tre år skjer det en utrolig fysisk og

motorisk utvikling. Fra å ha fysisk ukontrolerte bevegelser som nyfødt,

kan treåringen sykle på trehjulssykkel og balansere. Også finmotorikken

utvikles, slik at treåringen kan holde egen kopp og spise selv.

Sosial og følelsemessig utvikling

0-1½ år«Tillit eller misstillitfasen».

Denne fasen mente mange psykologer er den viktigeste

fasen i et barns liv. Barnet trenger å få tillit til omgivelsene ved at det

blir stelt og kost med og får dekket sine grunnleggende behov. Et barn

som ikke opplever tillit, vil oppleve misstillit og dette kan også prege

barnet som voksen.

Sosial og følelsemessig utvikling 1½-3 år

Erikson kalte denne fasen for «selvstendighet eller tvilfasen». Barn som

får prøve ut ferdighetene sine i trygge omgivelser vil oppøve selvstendigheten,

mens de som stadig blir stoppet i sin utfoldelse eller får utfolde

seg så fritt at det skader seg og blir engstelig, vil bli tvil om egne evner.

Dette er en periode hvor grunnlaget for eget selvbilde legges.

Intellektuel utvikling (språk og tanke)

Barnet bruker sansene sine for og utforske omgivelsene. De putter ting i

munnen, kjenner igjen morens stemme tidlig og er oppmerksom på

lukter. Barnet hermer etter foreldrene, både ordene og bevegelsene.

Lek er en viktig del av barnets liv og viktig for normal utvikling.

Gjennom leken lærer det å forholde seg til andre.

Et barn på to år har et ordforråd på rundt 200-300 ord.

For å si det rett ut - JA, barnet ditt har allerede tatt STOR SKADE emosjonelt og utviklingsmessig sett av at du setter det foran tv'n og overser det hver eneste dag, og viser barnet at det er i veien! Det er helt forferdelig hvordan du setter deg selv først og blåser i barnet ditt. Om barnet var så uønsket og uventet, blablabla, så kunne dere ha adoptert det til noen som ville ha elsket det!