Blir noen ganger så dritt lei..

[AnonymBruker]

Av og til kjenner jeg virkelig på følelsen av å få lyst til å låse barnet mitt ute på trappa.

H*n blir tre om ikke så lenge, jeg er hjemmeværende foreløbig.

Jeg er så lei, og av og til kan jeg være på grensen til stygg med h*n. Når det har vært veldig mye tull, og styr med h*n og h*n kommer til meg for å be om noe/oppmerksomher får jeg bare lyst å dytte h*n bort.

Ser selv at dette ikke er sundt, og at barnet får for lite stimuli, må være kjedelig og bare gå hjemme med mamma hele tiden, for jeg er ikke så flink til å finne på ting.

Jeg setter på barnetv til h*n straks vi står opp og så sitter jeg på dataen, avbrutt av bleieskift og lage noe mat som jeg serverer forran tv`n, blir det sutring får h*n en tyggis, kjeks ellernoe og beskjed om å se på tv.

Jeg er så mye med barnet mitt at vi bare går rundt hverandre, passive. Vi komuniserer lite, og jeg kan egentlig ikke huske sist vi faktisk gjorde noe i lag.

Det er så kjedelig å leke med h*n, at h*n leker mest alene, av og til på rommet.

H*n styrer mye rundtom, jeg kommer som oftest til etter at h*n har klint tannkrem utover alt, spist 1,5 pakke tyggis, eller vært i skapet og forsynt seg med det h*n finner av godteri.

Jeg nyter bare den rolige stunden med dataen mens h*n er opptatt med noe..

Vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget, måtte bare få det ut... Jeg er en elendig mamma!

[Gjest Gjest]

Kontakt barnevernet? For barnets skyld!

[Aldrisur]

Dere hadde begge hatt godt av en barnehageplass. Hvis det ikke er mulig, må du sørge for avlasting fra far, familie, evt. venner.

Denne hverdagen er ikke sunn for noen av dere, spesielt ikke for barnet.

[Gjest rabrabara]

Det høres ut som om du burde ordne barnehageplass. Og komme deg ut av huset og i jobb for litt avveksling.

[Gjest Marmot]

Er du alene med barnet ditt? Hvorfor er du hjemme ennå? Og selv om du er hjemme, kunne ikke barnet vært noen timer i barnehage?

Jeg synes det du beskriver høres helt vanvvittig ut, men samtidig kjenner jeg at jeg selv trenger noen timer uten barnet mitt innimellom. Sånn dere har det nå har ingen av dere noe bra, og det er bare du som kan gjøre noe med det.

[Fru Filifjonka]

Slå av pc og tv. Gå en tur, gå på lekeplassen, oppsøk åpen barnehage eller les en bok (ingen snarveier over sidene, snakk om bildene også). Det trenger ikke å være mer avansert.

[AnonymBruker]

Kjære deg kanskje det kunen være sundt for både deg og barne ditt å ha h*n litt hos dagmamma/barnehage, der barne kan utvikle og leke med andre barn. Hvis dette ikke er mulig hva med å kanskje prøve å skaffe barne ditt en "playdate" med et annet barn. Da kan du og moren/faren til andre barne møtes og barna kan leke mens der prater og spiser kake for eksempel. Dette er selføgelig ikke noe man kan gjøre vær dag. Så kanskje du skla finne på en ktivitet som du og barne kan trives med å gjøre sammen.

Leke en lek eller lese for h*n. Tenk ikke bare på deg selv i denne sitvasjonen hva ville du følt om du vokste opp med foreldre som ikke så deg. Å bruke TV som barnevakt hver dag heletiden høres ikke helt bra ut.

Hva med å mate ender eller ligende ute aktivitet kanskje kommer du i kontakt med andre foreldre med barn?

Jeg er selv ikke mor så har kanskje ikke så mye jeg skulle ha sakt, men får meg ikke til å la være å reagere negativt på det du skriver.

Håper ting ordner seg med tiden.

[StellinaX]

Dette høres ikke bra ut, får vondt av barnet ditt:(

Går ut fra at du ikke har det helt topp selv, men du er voksen og må rett og slett ta tak i livet ditt her! Finn ut hva du må gjøre for å føle deg mer fornøyd enn hva du gjør nå, og skjerp deg når det gjelder barnet ditt, h*n fortjener at du gjør det du kan for å bedre situasjonen!

[Redbull]

Så finn på noe da kvinnemenneske!! GJØR noe SAMMEN med barnet!! Kom deg i arbeid!! Stakkars stakkars unge!!

[SusanneGullet]

Jeg støtter barnehage, husk at du må søke før 1 Mars.

Får du ikke plass burde du finne en dagmamma eller noe.

[Gjest Annaires]

Få ungen i bhg!!

Det du bedriver er omsorgssvikt, og du bør be om hjelp snarest.

Ingen barn har det godt hjemme sammen med en så passiv mamma.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner meg ikke på folk som absolutt skal ha unger, men som ikke evner å tilbringe tid med dem eller aktivisere dem.

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg kunne blitt en sånn mor som deg, og har derfor valgt å ikke få barn... men jeg tror også det går an å løse dette konstruktivt:

* barnehageplass eller annen avlasting som de andre her foreslår. Kom deg ut av huset, få stimuli fra venner, evt jobb. Du høres ut som du egentlig er frustert over deg selv på et vis.

* noe form for terapi? Meditasjon og trening hjelper mye på humøret og tålmodigheten synes jeg, og det kan kanskje være lurt med samtaler med psykolog (kontakt lege eller barnevern?) for å bli bevisstgjort på tanke- og handlingsmønstre.

Du skylder barnet ditt å ta tak i dette, avvisning og følelse av å være bare irriterende er noe som blir sittende i...

[AnonymBruker]

Jeg søkte noen dager for sent i fjor, og har derfor ikke fått bhg plass. Får vel til høsten, men kjenner at dette tærer på kropp og sjel.

Far er nesten ikke inne i bildet.

#12 Hva i all verden vet du om hvorfor jeg har et barn?!

Jeg prøver, men det er mange timer i løpet av en dag.

Og nå er jeg bare så lei.

Og spesielt slike dager som f.eks i dag.

H*n våknet litt for tidlig, og er sur og grinete og alt er galt.

Nytter ikke å la h*n få en lur, tro meg.

Men jeg ser jo av mange av svarene her inne hvorfor jeg er redd for å be om hjelp, siden noen tydeligvis mener barnevernet burde ta h*n ifra meg.

Så trur jeg får prøve å holde ut, å ikke fortelle noen om dette. Og håpe at h*n ikke tar for mye skade av en mamma som holder på å gå på veggen

[AnonymBruker]

Jeg søkte noen dager for sent i fjor, og har derfor ikke fått bhg plass. Får vel til høsten, men kjenner at dette tærer på kropp og sjel.

Far er nesten ikke inne i bildet.

#12 Hva i all verden vet du om hvorfor jeg har et barn?!

Jeg prøver, men det er mange timer i løpet av en dag.

Og nå er jeg bare så lei.

Og spesielt slike dager som f.eks i dag.

H*n våknet litt for tidlig, og er sur og grinete og alt er galt.

Nytter ikke å la h*n få en lur, tro meg.

Men jeg ser jo av mange av svarene her inne hvorfor jeg er redd for å be om hjelp, siden noen tydeligvis mener barnevernet burde ta h*n ifra meg.

Så trur jeg får prøve å holde ut, å ikke fortelle noen om dette. Og håpe at h*n ikke tar for mye skade av en mamma som holder på å gå på veggen

Du er jo ikke løsningsorientert, bare gjemmer deg og bortforklarer! Det er jo en vanlig reaksjon det, når man ikke vet hvordan man skal ta tak i ting, men det gjør ikke situasjonen bedre for deg eller barnet.

Det å ta kontakt med f eks helsestasjon, lege eller barnevernet betyr ikke at barnet blir tatt fra deg. De er glade for at du ber om hjelp, og kan kanskje ordne med avlastning, pengestøtte til barnevakt o.l. De skjønner godt at man blir frustrert og kanskje deprimert av å gå hjemme døgnet rundt med et lite barn.

Jeg synes noen av svarene her er krasse, det er forhåpentligvis (og forståelig nok) uttrykk for medfølelse med barnet, men er ikke så konstruktivt. Slik jeg tenker, er det hvis du IKKE prøver å løse disse problemene at du "ikke burde hatt" barn. Gjør en så godt en kan, vil det oftest være bra nok selv om en ikke er perfekt. Men du gjør virkelig ikke så godt du kan nå.

[effy]

Finnes det ikke en åpen bhg i nærheten av dere da? Barnet ditt har sikkert godt av å se andre barn. Og kanskje det er godt for deg og om dere kan komme dere litt ut.

[StellinaX]

Ut fra hovedinnlegget ditt, så høres det ikke ut som barnet ditt har det så bra, det er derfor folk reagerer går jeg ut fra. Meg selv inkludert. Jeg mener ikke at bv nødvendigvis skal inn her, men noe bør du gjøre for at barnet ditt skal få en bedre hverdag. Har barn selv og blir oppriktig lei meg når jeg hører om barn som ikke blir behandlet bra, som kanskje går rundt og føler de er i veien etc.

Jeg vet alt om hvor slitsomt det er å gå hjemme med små barn over lang tid, gikk selv i 10 mnd hjemme med mine to småtroll da vi flyttet til nytt sted og ikke fikk bhg plass. Men det unnskylder ikke noenting av den grunn. Jeg tror du må finne en måte å pleie deg selv på, samtidig som du går noen runder med deg selv på hvordan det er greit å oppdra et lite barn.

Jeg trente en del da jeg gikk hjemme i denne perioden, gikk til treningssenteret, satt barna i barnepassen hvor de storkoste seg en times tid mens jeg fikk trent og boosta opp energien min. Andre forslag kan være åpen barnehage eller forsøke å komme i kontakt med andre hjemme-mødre.

Det hjelper i hvertfall ikke å gå i self-pity modus og tenke at "håper ikke barnet mitt tar for stor skade av dette". Jeg forstår du har det tøft, men du kan faktisk gjøre noe med det!

[Longgone]

Synes det er tåpelig å komme med kommentarer om at TS er en dårlig mamma. Hun kan vell ikke noe for at hun er sliten, det er jo helt naturlig når man har vært hjemmeværende i 3 år!!

Men prøv å få ungen litt mer ut, det ville vell ha hjulpet at den får slitt seg litt ut på en lekeplass med andre barn. Har du ikke venninner med jevnaldrene unger?

[Vibi]

Det første jeg tenker er at dette er en tulletråd for å styrke argumentene til de som sier at mødre ikke klarer å aktivisere ungene sine når de er store nok, og derfor har det bedre i barnehage..

For ærlig talt!!

[AnonymBruker]

Det første jeg tenker er at dette er en tulletråd for å styrke argumentene til de som sier at mødre ikke klarer å aktivisere ungene sine når de er store nok, og derfor har det bedre i barnehage..

For ærlig talt!!

Vi kan ikke vite om akkurat denne tråden er sånn eller slik. Men at det finnes en del barn og mødre som har det slik, er jeg ikke i tvil om.

Inntil videre synes jeg vi gjør klokt i å diskutere saken uten å sette spørsmålstegn ved sannhetsgehalten eller komme med påstander om tull...