Mas om unger

[riotgrrrl]

Jeg foreslår at du bryter ut i gråt neste gang de spør, og forteller at dere har prøvd i all hemmelighet de siste årene men ikke har villet sagt noe før prøvingen ble vellykket. Si derfor at du mest sannsynlig er steril, og at det faktisk sårer når de konstant minner deg på det, spesielt siden det er "din" feil (du er jo som sagt mest sannsynlig steril).

Edit: leif + at det ble med en feilaktig quote.

Endret 16. februar 2012 av PamRavenscroft

[MsLeela]

Jeg har dessuten et ønske om å se verden, bruke penger utelukkende på meg selv (og sambo), gjøre som jeg vil når jeg vil, være spontan og leve et uforpliktet liv (så uforpliktet og spontan man kan være med 100% jobb og et huslån på flere mill...).

Jeg liker heller ikke barn, og har ikke noe ønske om å få barn eller familie. Tanken på å leve et vanlig familieliv med taco og gullrekke hver fredag gjør meg kvalm.

...

/quote]

Som å høre meg selv snakke, bare at jeg er i slutten av 20 årene, har fast, godt betalt jobb, eier leilighet og har vært sammen med mannen i 7 år.. Da kan du tenke deg hvor mye mas jeg må leve med?!

Det er ikke lett (uansett alder) å bli presset til å få unger, bare fordi noen mener det er på tide. Jeg får fysisk panikk når jeg tenker å måtte sitte hjemme med ungen når mannen er borte (han reiser ofte i forbindelse med jobb), ikke kunne være spontan og ikke kunne reise på de turene jeg vil, fordi jeg må ha hensyn til barnet. For mange er det sikkert fantastisk å få barn, jeg derimot kan ikke se for meg denne virkeligheten, ihvertfall ikke ennå.

Jeg synes det viktigste er å være mentalt forberedt og vite hva man går til når man bestemmer seg for å få barn. Vil men reise, studere, feste, møte venner osv osv, da er tiden kanskje ikke inne...

Hold on, be strong, TS! Det er ditt liv! De har hatt sitt og har gjort sine valg. Du må gjøre dine!

[Alice123]

Takk for alle tips og støtte!

Jeg merker at jeg i det siste begynner å bli mer og mer spydig og ubehagelig når temaet blir brakt på bane.

De har sluttet med de lange diskusjonene, det er mer små stikk og kommentarer gjennom hele kvelden. Hvilket jeg syntes er enda værre. I stedet for å bare få det unnagjort og jeg "med rette" kan kjefte på dem for å nok en gang mase om det, så føler jeg at jeg bare må nikke og smile, eventuelt overse det de sier. Jeg kan ikke "klikke" på dem åtte-ti ganger i løpet av en kveld.

Føler at det eneste som står igjen er å bli skikkelig ufin, og det skaper jo dårlig stemning... De ser ikke det gale i det de gjør, så jeg kommer til å bli stempla som "hu gala dama til...".

[Cinderella_]

Høres utrolig slitsomt ut.

Men hvor er kjæresten din i alt dette? Jeg hadde forklart ham, som du gjør her, nøyaktig hvor mye dette plager deg, og bedt ham si det til foreldrene og søsteren. Jeg hadde krevd at han skulle forklare at jeg følte meg uvelkommen og dårlig på grunn av maset deres, og at dette var vårt valg. Derfor fikk de værsågod å slutte, ellers hadde jeg ikke kommet tilbake.

Om de prøver seg igjen, bør han gjenta det han sa, med deg til stede.

Bedrer det seg ikke, hadde jeg sluttet å møte opp. Noen har rett og slett bare utrolig treigt for det. Jeg synes IKKE du skal lyve, og komme med bortforklaringer. Disse menneskene har et holdningsproblem - og det må man bare ta ved roten. Om de ikke maser på barn, vil det muligens bli bryllup eller andre ting. Så, ja, ta tyren ved hornene med en gang.

[Alice123]

Dere har rett, jeg skal ta det opp med samboeren min på en skikkelig måte. Så får det ble hans problem

Er spesielt frustrerende når svigerinnen min sitter der i trygdeleiligheten sin, uten utdannelse, jobb eller fremtidsplaner. Og i det ene ådedraget klager over en barnefar som heller er med den nye dama si enn ungen sin, og i det neste åndedraget anbefaler meg å få barn fordi det er såååå koselig.

Alt mens ungen som ikke har sett et snev av oppdragelse noensinne river ned alt han finner, fordi coca colaen i suttekoppen har gort han hyper.

Hun er skolebokeksempelet på hvorfor man ikke burde få barn før man har alt på stell, så sitter hun der og plager meg fordi jeg ikke har satt meg i samme situason.

Jeg får så lyst til å si det til henne. Men jeg gjør det naturligvis ikke.

[Alice123]

Du får bryte ut i gråt og innrømme at dere har prøvd i mange år, at det viser seg at dere begge er sterile og at du nå går i terapi for å takle sorgen.Vet ikke hva du kan si, men skjønner at det må være fryktelig masete.

Nå er jeg så lei at det der skal jeg faenmeg gjøre.

(kom over denne supergamle tråden)

[Gjest]

Da må du fortelle hvordan det går

Eller bare at du står "dårlig" til så det er vanskelig å få barn! Kusinen min prøvde i fire år og brukte flere hundre tusen på hjelpemidler for å få det til! Og stress og mas hjelper heller ikke