Gå til innhold

Negativt å si stemor/stemamma?


Ruby

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Gjest ikke innlogget Sissi

ragnhils - du stiller et betimelig spørsmål! Jeg mener faktisk ikke at det kun har med biologi å gjøre. Da kunne en jo ikke hatt adoptivbarn heller da, eller da skulle ikke de kunne sagt mamma/pappa til sine adoptivforeldre.

At det barnet du bor sammen med har et nært og godt forhold til deg er positivt, men det har fremdeles en mamma. Ungen har samvær med henne, og selv om h*n vil hjem v. sykdom (er ikke det ganske naturlig, forresten) så er det vel ikke gitt at mamma`n ikke er "god nok" som omsorgsperson.

La flaca: barn kan forsåvidt få bestemme selv, men det er ikke så veldig vanskelig å manipulere dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hører hva du sier, Sissi :-)

Og selvfølgelig er det heller ikke slik at pappa'n (eller mamma'n i dette tilfellet) ikke er god nok som omsorgsperson - selv om ungen ikke bor hos vedkommende!!!

Jeg forstår at det er veldig mye følelser involvert i det forholdet vi har til våre barn - og selvfølgelig bør det ikke være sånn at en stemor eller stefar tråkker den biologiske forelderen på tærne ved å oppfordre ungen til å bruke den ene eller den andre betegnelsen...

Men jeg syntes det var forferdelig trist da han kom hjem fra samvær ei helg for drøyt 3 år siden, og sa til pappa'n sin at han ikke fikk lov til å kalle meg for mamma. Han hadde da selv, noen dager før spurt meg om han fikk lov til det - og jeg svarte som jeg alltid gjør "kall meg hva du vil du gutten min". Mamma'n vil også gjerne at han skal kalle hennes nye mann for pappa - men det nekter gutten selv.. Hadde kanskje vært greit om hun i hvertfall var konsekvent..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous
La flaca: barn kan forsåvidt få bestemme selv' date=' men det er ikke så veldig vanskelig å manipulere dem.[/quote']

:o Hva er det som gjør at du tror det er så ønskelig for en steforelder å bli kalt mamma eller pappa av et barn som ikke er ens egen? Vedkommende ser sjelden på det som en ønskesituasjon at partneren har barn fra tidligere forhold. Men for barnets beste må man gjøre det man kan for å legge til rette for en hyggeligg familiesituasjon. Om barnet har behov for en slags bekreftelse ved å kunne kalle den nye kvinnen/ mannen i familien mamma eller pappa, er det en sak jeg ikke syns man bør se negativt på. Men jeg har aldri hørt om noen steforelder som syns det er så innmari om å gjøre. Mamma er man kun for egne barn, men det må gå an å vise hjerterom!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Fighter

Barna til forloveden min har spurt om jeg blir stemammaen deres nå vi gifter oss. Da har jeg svart at det blir jeg, men at det fortsatt er deres biologiske mamma som er mammaen deres. Om de om taler meg som stemamma er det greit. Noen ganger passer det seg at de kaller meg stemamma, andre ganger at de omtaler meg med navn. Det blir på samme måte som at av og til omtaler jeg tanter med navn, andre ganger som tanta mi. Men det kommer også an på hvor nært forhold man har til vedkommende. Jeg har et nært og godst forhold til "stebarna" mine. Derfor kan de godt omtale meg som stemamma, men det ville kanskje ikke vært naturlig hvis vi ikke hadde så godt forhold. Når tantene mine gifter seg blir mennene deres mine onkler, men det er ikke alle som er gift med tantene mine det blir naturlig å omtale som onkel. Hvis det er en jeg egentlig ikke kjenner så godt selv kan han godt bli omtalt som "han som er gift med tanta mi".

Ordet stemor er egentlig ikke negativt ladet, men jeg kan på en måte skjønne at barnas egentlige mamma ikke liker det. At hun kanskje føler at hun blir litt utkonkurrert eller noe. Det er hun som er mammaen deres, og ikke jeg. Selv om jeg av og til skulle ønske at de var mine egne...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Brunhilde
:o Jeg anser meg selv som en "bonus" for min samboers barn, på samme måte som de er en "bonus" for meg! Så da er vel jeg en BONUSMAMMA da?!? :wink:  

I dagens samfunn med så mange familie-varianter, må alle vise litt storsinn, til barnas beste!  :D

Nettopp! Det er jo det som er så flott!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ordet stemor er egentlig ikke negativt ladet' date=' men jeg kan på en måte skjønne at barnas egentlige mamma ikke liker det. At hun kanskje føler at hun blir litt utkonkurrert eller noe. Det er hun som er mammaen deres, og ikke jeg. Selv om jeg av og til skulle ønske at de var mine egne...[/quote']

Men hva skal man da kalle personen i steforelderrollen egentlig da?

Hushjelp? Tjenestepike?? Barnevakt???

Jeg ser fremdeles ikke helt hvordan begrepet stemor eller stemamma kan være støtende for en biologisk mamma - det går jo rimelig klart frem av ordet at vedkommende ikke er nettopp det - biologisk mamma, altså.

Hvis noen har lyst til å forklare det for meg, er jeg lutter øre.

Etter samlivsbrudd mellom to som er foreldre, kan man jo aldri gardere seg mot at ekspartneren finner seg en ny livsledsager. En steforelder kan nok aldri erstatte en biologisk forelder (og det er nok heller ikke verken meningen eller intensjonen hos de aller, aller fleste steforeldre - vil jeg tro), men snarere heller være et supplement.

Dette burde jo egentlig heller være positivt; at man har flere omsorgspersoner til å følge opp barnet/barna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for alle svar. Selv mener jeg at jenta selv kan få kalle meg det hun vil, og hvis hun er komfortabel med å si stemamma om meg, så er vel det bare positivt. Vi har et kjempeherlig forhold, og hun viser tydelig at hun er glad i meg. Da synes jeg det er dumt av moren å nekte henne å si det, og at hun sier at jeg ikke er stemamman hennes. Hun foretrekker at hun kaller meg ved navn. Og det er jo det hun sier som oftest til meg, men når hun snakker om meg bruker hun stemamma, samt noen ganger hun sitter inntil meg, så hvisker hun "stemamma'n min". Det er jo så herlig å høre. Jeg har i det minste sagt til henne at hun kan si hva hun vil, og at jeg er like glad i henne uansett.

Jeg håper ikke moren hennes tenker på meg som en konkurrent i alle fall, for jeg vil jo være en del av livet til datteren hennes uansett. Da er det vel bra at vi har et godt forhold. Jeg prøver ikke å konkurrere om hvem av oss som er best, for vi er vel bra for barnet på hver vår måte. Og hun er moren hennes, det er det aldri noe tvil om, og det blir aldri sagt noe negativt om henne her hos oss. Mamma er mamma, og jeg er meg.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blekkspruten

Bor sammen med en liten frøken på sju. Har kjent henne siden hun var tre, og da hun var 4,5 spurte hun om hun fikk lov til å kalle meg mamma.Hun hadde så lyst til det. Jeg sa det var helt i orden, hun fikk kalle meg hva hun ville. Så hun kalte meg navnet mitt eller mamma, etter som hun selv ville. Selv om pappaen syntes det var veldig fint at hun kalte meg mamma, syntes jeg selv det var litt rart, og jeg trivdes egentlig best med at hun sa navnet mitt. Hun sa mest navnet mitt, men kalte meg ofte mamma når hun ville kose og ha trøst og sånn. Nå sier hun navnet mitt, men hvis andre spør om jeg er mammaen sier hun ofte ja, eller så forklarer hun at jeg er stemoren. Eller jeg sier det. For jeg vil ikke at andre skal tro at jeg ikke er mora hennes, når jeg ikke er det.

Det viktigste er at barnet får si det det vil,- men man kan gjerne komme med litt ekstra informasjon, og si at man er stemammaen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg snakker med stemoren min, bruker jeg navnet hennes, men når jeg snakker om henne, sier jeg stemoren min, xxxx.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...